Av: Selma Finstad Lier
Masteroppgave i historie
30 studiepoeng
Institutt for arkeologi, konservering og historie
Det humanistiske fakultetet, 2026
SAMMENDRAG
Mellom 1945 og 2005 ble konflikten i Sudan i økende grad fortalt gjennom fortellinger om
rase, marginalisering og nasjonal identitet. I tiårene rundt Sudans uavhengighet ble erfaringer
med eksklusjon og rasisme i de sørlige provinsene formulert som uttrykk for politisk urett.
Denne utviklingen skjedde i en stat preget av dype historiske ulikheter med røtter i slavehandel
og kolonial styring. Kolonitiden bidro til å institusjonalisere slike forskjeller gjennom
administrasjon, utdanning, språkpolitikk og økonomisk makt, og la grunnlaget for et politisk
maktsentrum langs Nilen, mens flere perifere regioner opplevde marginalisering.
På 1950 og 1960-tallet begynte sør-sudanske aktører i økende grad å beskrive forholdet
til staten gjennom et språk knyttet til rase. Konflikten ble dermed ikke bare forstått som et
spørsmål om regionale forskjeller, men også som en kamp om hvem som skulle regnes som
fullverdige medlemmer av staten, hvem som skulle ha politisk innflytelse og hvem som hadde
rett til å styre. Etableringen av Sudan People’s Liberation Movement/Army (SPLM/A) i 1983
innebar ikke fremveksten av en helt ny forståelse av konflikten, men heller en videreføring av
allerede eksisterende forestillinger om diskriminering og underordning. På samme tid forsøkte
bevegelsen å flytte konflikten bort fra en forenklet motsetning mellom et «arabisk» nord og et
«afrikansk» sør. Gjennom John Garangs visjon om et «New Sudan» ble rase og identitet
integrert i en bredere analyse av ulik utvikling og sentrum–periferi-relasjoner som omfattet flere
deler av Sudan. Rasediskurser fortsatte å være sentrale i SPLM/As politiske kommunikasjon,
samtidig som de forandret seg. Etter intern splittelse i bevegelsen i 1991 ble diskursene mer
fragmenterte og knyttet til intern vold og konkurrerende krav på politisk autoritet i sør.
Internasjonale referanserammer fikk også økende betydning fra 1990-tallet og utover. Gjennom
sammenligninger med blant annet folkemordet i Rwanda og apartheidregimet i Sør-Afrika
fremstilte SPLM/A Sudan som et system preget av institusjonalisert urett. Disse referansene
bidro til å plassere konflikten innenfor et globalt språk om menneskerettigheter.
Rasediskursen i Sudan fungerte dermed ikke bare som beskrivelser av eksisterende
motsetninger, men som aktive politiske virkemidler som over tid bidro til å forme legitimitet,
mobilisering og forståelsen av konflikten.
Lenke: