Hentet fra Folkebladet 18.9.2026
I Darfur i Sudan går en 13 år gammel jente rundt og halter. Det gjorde hun ikke for et år siden. Da var hun blant de beste elevene i sin klasse i El Fasher. Hun drømte om å bli lege.
Hun og familien og følget de gikk i ble stoppet av soldater ved et sjekkpunkt. Menn og kvinner ble splittet, og jenta og hennes søster og mor endte i noe de kaller en «voldtektsleir». Det startet med at to menn forgrep seg på tolvåringen. Deretter ble hun, søsteren og moren voldtatt daglig av noen ganger én, andre ganger flere, menn, i fire dager på rad. På den femte dagen ble de sluppet løs.
Men ikke før soldatene begikk enda en udåd. Da de oppdaget at jenta ikke var omskåret – hennes kultur har ikke den tradisjonen – la de henne på bakken og skar av henne genitaliene og forlot henne i en pøl av blod. Det har gått infeksjon i sårene, og den eneste hjelpen kommer fra en tante som har sydd henne sammen med enkle midler. Smertene er enorme. Det er derfor hun halter.
Det er journalisten Nicolas Kristof i New York Times som rapporterer fra det som kanskje er verdens verste, og verdens minst omtalte, flyktningekatastrofe. Vanligvis blar jeg forbi slike reportasjer, det innrømmer jeg, men ikke denne gangen. Historien var for grusom, for barbarisk, for rå. Den fylte meg med et umiddelbart ønske om å komme denne lille jenta til unnsetning. Men så kom jeg på at vi ikke driver med slikt lenger. Vi har andre prioriteringer. Eller, det vil si, vi holder bistandsbudsjettet på samme nivå, som ett av få land. Vi har også styrket budsjettet til Sudan, og bidrar der vi kan i en konflikt som har få sikre soner og er veldig vanskelig tilgjengelig for hjelpeorganisasjoner. Vi gjør en innsats, det er ikke det.
Når jeg likevel sier at vi ikke driver med slikt lenger, mener jeg hjelp – som i betingelsesløs hjelp — til mennesker i nød. I stedet kalkulerer vi. Vi regner på hva vi tåler, ikke hva de nødstilte trenger. Vi vurderer hva vi er forpliktet til gjennom internasjonale avtaler, ikke hva vi plikter å gjøre som medmennesker.
Vi finregner for å finne det tallet som nøyaktig tilsvarer én prosent av brutto nasjonalprodukt, i stedet for å forsøke å finne de aller beste måtene en skjerv av vår enorme rikdom kan komme verden til gode på – selv om den, Gud forby, skulle nærme seg to prosent. Det er en politisk umulighet, grensen går på én prosent selv om jorda brenner. * Alt vi foretar oss må tjene våre interesser. Jo nærmere problemene er, jo større er de For noen år siden ble vi forferdet da Frp ville ha et innvandrerregnskap. Nå løfter vi ikke et øyenbryn – klart vi må vite det, hvordan skal vi ellers finne ut om vi tjener eller taper på å hjelpe folk. Her om dagen kom siste skudd på stammen; en kalkulator i Oppland Arbeiderblad hvor man kan se hvor mye folk med funksjonsnedsettelser koster samfunnet. Innvandrere eller funksjonshemmede, samme det, vi må vite hva det koster, vi må ha et regnskap. Nåde den som går i minus.
Jeg liker å tenke på at det fantes en tid der vi ikke var sånn. Jeg vet om et bittelite hus i Aglapsvika, og da mener jeg bittelite, der det i 1944 allerede bodde en stor familie. Likevel ble dørene åpnet for flyktninger fra Finnmark. Hvordan de løste det skjønner ingen, og det kan hende de ikke var så opptatt av å skjønne det den gangen heller, de bare gjorde det.
Var vi mer grunnleggende solidariske, som samfunn? Var det noen tiår på slutten av forrige århundre der vi hadde krigen i blodet, vår egen flyktningehistorie? Da vi fortsatt visste hva nød var, og hvilken verdi det hadde at noen brydde seg? Vi ser rester av internasjonal solidaritet igjen i Palestina-engasjementet i dag, men utover det er det stille. Det er nesten som om ordet «solidaritet» er blitt en anakronisme. Jeg merker det når jeg sier det, det er forgangent.
Da Klassekampens politiske redaktør, Bjørgulv Braanen, barket sammen til debatt med Dagsavisens Lars West Johnsen i en podcast nylig, ville ikke Braanen høre på at SSB sier at folk i Norge ikke har fått dårligere råd, men stod på sitt:
Vi lever i en dyrtid, det er helt legitimt at folk, og Klassekampen, skal vie sin tid til kampen for billigere diesel. Når selv venstresidas utkikkspost mot verden lar innenlandsk utjevning i vårt rike land være overbygningen for sitt arbeid, hvor i all verden skal korrektivet komme fra?
Vi er blitt rike og kjipe. Alt vi foretar oss må tjene våre interesser. Jo nærmere problemene er, jo større er de. Det er derfor bistanden vår til de aller fattigste har blitt kuttet, fordi den går til våre egne nærområder.
Visst må vi stille opp tungt i Ukraina, men måtte det gå utover verdens fattigste? I en tid der nødhjelpen allerede var kuttet dramatisk? Ja, det måtte visst dethusk én prosentgrensen, og dyrtida i Norge.
Vi må ta oss sammen. Virkelig.
SYNSPUNKT
– Vi har også styrket budsjettet til Sudan, og bidrar der vi kan i en konflikt som har få sikre soner og er veldig vanskelig tilgjengelig for hjelpeorganisasjoner. Vi gjør en innsats, det er ikke det, skriver Stein Gunnar Hansen. Bildet er fra Darfur.
Kilde
© Folkebladet