Hentet fra NRK 14.12.2017 | Av Sverre Tom Radøy
UGANDA (NRK): Barna så familiene bli mishandlet og drept. Nå tegner de det som skjedde i Sør–Sudan. Slik blir det lettere å leve videre.
Blodrød farge strømmer ut av kvinnen som løper. Jenta presser tegneblyanten hardt mot papiret. Spissen brekker. Bak kvinnen på tegningen står soldaten med maskinpistolen. Det er moren hennes han dreper.
– Hun gikk for å hente ved. Mannen kom og ville skyte henne. Hun begynte å løpe. Mannen skjøt henne, sier Gloria Abraham.
Moren ble skutt og drept da familien prøvde å flykte fra soldatene i Sør–Sudan.
Gloria Abraham vet ikke hvor faren er, eller om han er i live. Hun var åtte år da det skjedde. Nå er hun 11. I dag er det bestemoren som har ansvaret for henne og de fem andre barnebarna som overlevde massakren i landsbyen, på grensen til Darfur i Sudan
Med fargestifter til
Mye minner om morgener på en helt vanlig skoledag i Norge. Elevene synger morgensangen og setter seg ved pultene. Læreren deler ut blanke ark med fargestifter til.
I dag skal de 20 flyktningbarna tegne det de husker best fra hjemstedet sitt.
Noen tegner hytter, andre kuer med lange horn. Noen tegner gravide mammaer, andre tegner fly. En gutt tegner et fly som slipper noe ned, og barn som løper.
Der stopper likheten med en norsk skoledag. .
Fargeblyanter hamrer mot tegnearkene, prikkene blir kuler fra maskinpistoler. Mødre blør røde streker ned på bakken. Flyene bomber landsbyen. Barna på tegningene leker ikke sisten, de løper for livet. Hus står i flammer. Soldater skyter og svinger machetene.
Tegner for livet
De fleste her er foreldreløse flyktningbarn fra Sør–Sudan, et av verdens verste land å bo i for barn, ifølge en undersøkelse, der Norge kåres som det beste.
– Ungene her har sett det verste man kan tenke seg skje med foreldre og søsken. De opplevelsene er det vanskelig å snakke om. Men de kan tegne det de har opplevd. Da blir det også lettere å snakke om det, sier Frances Otim.
Han er prosjektleder for dette traumesenteret i Kiryandongo, mellom Ugandas hovedstad, Kampala og grensen til Sør–Sudan. Han går fra pult til pult og snakker med elevene. De peker på tegningene sine og forklarer.
Med blanke ark
– De fleste barna her er foreldreløse. De er helt avhengig av hjelp fra bistandsorganisasjoner bare for å overleve. I tillegg skal barna ha et verdig liv, uten at fortiden totalt skygger for morgendagen. Vi mener at tegningene hjelper dem med dette, sier Otim.
Over to millioner er på flukt fra sult og død i Sør–Sudan. Da NRK besøkte verdens yngste stat tidligere i år, ble vi fortalt at folk i deler av landet enten døde av sult under flukten, eller ble drept om de ble værende igjen og prøvde å dyrke jorda. Halvparten av befolkningen får ikke nok mat. Samtidig er velstanden stor blant landets elite, ifølge undersøkelser.
Over én million sørsudanere har flyktet til Uganda. De aller fleste er barn. En av dem er Mayom Garang Peterson fra Bor.
Først tegner han grønne trær og kuer med lange horn. Så en opprørssoldat med maskinpistol. Til slutt den blødende mannen.
– Det er blod. Jeg har tegnet hvordan opprørssoldatene angrep landsbyen vår. Du ser at mannen holder et våpen. Slik pleier de å angripe folk, drepe dem og ta kuene deres, sier Peterson.
Kvegtyver drepte moren hans i 2008. Faren vet han ikke hvor er. Nå bor 12-åringen med en onkel.
Det er vanskelig å skille mellom soldater og kvegrøvere i Sør–Sudan. Kampen om kuer kjempes parallelt med kampen om makten i landet. Resultatet blir uansett død og lidelse. Barna er de mest sårbare.
Ikke glem barna
– Det er lett å glemme barna. Det meste av hjelpearbeidet for flyktninger er rettet mot voksne, sier Camilla Ravnsborg Aschjem.
Hun er seniorrådgiver for KFUK-KFUM Global, som driver traumearbeidet gjennom prosjektet «Promoting peace through trauma healing of South Sudan refugees in Uganda».
– Traumebehandling av barn er helt avgjørende for Sør-Sudans framtid. Det er de som er fremtiden. Ødelagte barnesinn er det siste Sør–Sudan trenger, den dagen det forhåpentligvis igjen blir fred i landet, sier Aschem.
«Jeg vil bli president»
Forferdelige minner er tolket og tegnet av flyktningbarn. Nå henges de opp på veggen utenfor klasseværelset.
Det er ikke første gang ungene ved senteret har tegnet sine opplevelser fra krigen i Sør–Sudan. I mars 2017 ble slike tegninger satt sammen til vandreutstillingen:«Jeg vil bli president». Den vandrer videre rundt i Norge til over sommeren 2018.
Onsdag 13. desember kom utstillingen til Kopervik kirke i Karmøy kommune.