Sør-Sudan forbereder den store tilgivelsen

Hentet fra Bistandsaktuelt 8.4.2022 | Av Tomm Kristiansen, Journalist og forfatter

President Salva Kiir har annonsert at det skal nedsettes en kommisjon for «sannhet, forsoning og helbredelse» for Sør-Sudan. Oppbygningen likner sannhetskommisjonen fra Sør-Afrika som endte med at 25 000 drapsmenn fikk gå fri. Bildet er fra byen AkoboPresident Salva Kiir har annonsert at det skal nedsettes en kommisjon for «sannhet, forsoning og helbredelse» for Sør-Sudan. Oppbygningen likner sannhetskommisjonen fra Sør-Afrika som endte med at 25 000 drapsmenn fikk gå fri. Bildet er fra byen Akobo Foto: Francesca Mold / UN Photo.

Folket i det konfliktherjede landet tør nesten ikke tro det er sant. For løftebrudd kan de alt om, skriver Tomm Kristiansen.

«Det skal ikke bli mer krig», sa Sør-Sudans president Salva Kiir i slutten av mars. Uka etter tok han visepresident Riek Machar i handa og undertegnet en fornyet og forpliktende avtale om å innlemme alle menn med våpen i én nasjonal hær.

Og så, rett oppunder påske: Det som har vært av overgrep, krenkelser og brudd på menneskerettigheter skal fortelles og tilgis. Landet skal forsones og helbredes, står det.

Dyp uro og skarpe trusler

Det har vært spente tider i Sør-Sudan denne våren, og det toppet seg i mars med sammenstøt i Upper Nile mellom regjeringsstyrker og soldater som er knyttet til opposisjonen, ikke minst visepresident Riek Machars bevegelse, Sudan People’s Liberation Movement-in-Opposition, forkortet til SPLA-IO.

Ordbruken har vært truende og krigshissende.

Selv så jeg hvordan nervøsiteten tiltok i begynnelsen av april. En kveldstur til restaurantene langs Nilen pleier å være en hyggelig adspredelse når heten gir seg, men alle bord sto tomme. Etter klokka åtte tør ikke folk gå ut. I området der Riek Machar har sin residens, var veisperringer satt opp i alle retninger. Soldater med automatvåpen beordret trafikken vekk. Satt Machar i husarrest? Nei, det var bare et sikkerhetstiltak for hans egen skyld, sa president Salva Kiir. Riek selv mente de holdt ham i fengsel. Det er farlige ord fra en mann som har en hel hær gående løs, et sted i landet.

Så løste det seg opp. Machar dro på kontoret. Og Salva Kiir gikk på pressekonferanse og sa de skulle møtes. Så undertegnet de en tilleggsprotokoll over det brennende spørsmål som har tatt nattesøvnen fra folk: Vil Riek Machar og de andre opposisjonsbevegelsene innlemme sine soldater i regjeringshæren, eller skal de fortsette som frittløpende geriljasoldater?

Den innflytelsesrike avisen Sudan Tribune omtaler Machar og de andre som «den væpnede opposisjonen». Sudansk politikk er sin egen sjanger, og det er langt fram til parlamentarismen. Opposisjonspartiene har altså sine egne militære avdelinger som er utenfor hærens kontroll. Og den viktigste opposisjonspolitikeren sitter som visepresident.

Rieks hær

I flere dager oppsøkte jeg politikere, tidligere ministre, observatører og analytikere i hovedstaden Juba. Jeg ville vite hva de visste om Riek Machars hær. Hvor mange? Hvor trente? Hvor farlige? Og derfor: Hvor nær er Sør-Sudan en ny krig?

Den store fredsavtalen fra 2005 var mellom Sør-Sudan og regimet i Khartoum. Så ble Sør-Sudan sin egen stat i 2011, og etter to år brøt det ut en ny intern krig, denne gang mellom Salva og Riek. Det startet med skyting ved noen av de militære brakkene i Juba, så spredte det seg over hele byen, og regjeringssoldater forsøkte å bryte seg inn hos Machar, men han stakk ut bakveien, kom seg over Nilen og i sikkerhet.

Samtidig forlot soldater med bakgrunn fra nuer-folket hæren og sluttet seg til Riek Machar. Han flyktet gjennom bushen, vrikket beinet og har siden vært halt. Hva som skjedde vet ingen sikkert, men Salva Kiir beskylte Riek Machar for å ha satt i gang et statskupp, som måtte slås ned. Derfor jaktet de ham med helikopter. Han skulle tas av dage. Ansvaret for myrderiene som fulgte kan ikke Salva Kiir løpe fra. Hans soldater jaktet på nuer’e, de gikk fra dør til dør.

Den som berget dem var FN-sjefen i Sør-Sudan, Hilde Frafjord Johnson. Hun åpnet dørene til FN-leiren, stikk i strid med instruksen. (Og Salva Kiir kalte henne en morder.)

Den farlige visepresidenten

Hendelsene i 2011 hadde et forspill. Et halvt år i forveien proklamerte visepresident Machar at han ville stille som kandidat til presidentvalget. Da ble han avsatt, sammen med en rekke av sine «folk».

Flere generaler presidenten ikke var sikker på lojaliteten fra, fikk også sparken. Han renset også opp i partiet, uten å spørre noen. Han innkalte ikke lenger til møter der beslutninger skulle treffes. Tilslutt satte han et dusin politiske ledere fra eget parti i husarrest; en kritisk elite av høy intellektuell kvalitet.

Det var dem som kunne blitt hans nye rivaler.

Riek kom seg til Khartoum, og dro videre til Sør-Afrika for å behandle foten. Der ble han «statsgjest» for en lengre periode, men det var i virkeligheten en internering. Noen hadde snakket sammen og funnet ut at det var best for Sør-Sudan om han satt et annet sted. Han bodde i en pompøs bungalow i Pretoria, og så ikke folk. Jeg kontaktet ham gjennom hans nettverk, og han ville gjerne møtes, men den sør-afrikanske visepresident den gang, Cyril Ramaphosa, sa nei, og stengte både telefon og internettforbindelse til gullburet.

Mine sjefer, Salva og Riek

Jeg har jo kjent disse to rivaler i Sør-Sudan. Fra 2006 til 2008 var jeg rådgiver for president Salva Kiir, og Riek satt rett over gangen. Det var påfallende hvordan deres mistillit til hverandre, og avhengighet av hverandre, spilte sammen.

Rieks blodige fortid og tidligere svik mot partiete hang alltid i lufta. Samtidig trengte Salva stemmene fra nuerfolket, hvor Riek var en legende.

I Juba bygget Riek opp sin egen skyggeadministrasjon bak ryggen på Salva. Han hadde et sett av egne finansfolk. Han ordnet økonomien til prosjekter han ledet selv, bygget opp sin egen informasjonsavdeling og konfererte verken med meg eller presidenten om når han skulle gå direkte på BBC og hva han skulle si.

Alle hans ansatte var fra nuerfolket, mens Salvas stab var dinkaer. Hvorfor holdt de ut med hverandre? Riek Machar var blant de første John Garang rekrutterte da han i 1984 startet opprørsbevegelsen i sør. Men Riek fikk ikke den innflytelse han ønsket og brøt ut i 1991. Han dannet sin egen hær, hvor mange var barnesoldater. Han bodde i bushen og er anklaget for et folkemord mot dinkaer hvor 3000 sivile ble drept.

I denne perioden deltok han i den islamske front og ble etterhvert leder for Khartoum-hæren i sør. En ekte forræder. Men Riek så at det nærmet seg fred i landet og gikk tilbake til John Garang i 2002 for å slutte seg til fredsprosessen. Han ble tatt imot, men uten applaus. Hvem kan tro på en slik mann? Salva Kiir gjorde ham likevel til sin nærmeste.

Hva er en soldat?

Det siste året har fredsprosessen langsomt kreket seg framover, avbrutt av stadige lokale kamphandlinger. Det kan knapt bli noen fred i et land hvor alle har våpen og partiene har hærer. De må samles, og det skal skje nå.

De politikere jeg traff i Juba kunne ikke svare på hvor mange mann Machar har under våpen. De var ikke engang sikre på om de var «soldater». Om du har ei khakiskjorte med stjerner på skulderklaffene; er du da soldat fra beltet og opp? De lønnes ikke, men skaffer seg inntekter ved å være vaktfolk eller drive med kvegtjuverier. Er hæren en samling bondegutter som ikke har annet å gjøre?

De soldatene som fulgte Riek da borgerkrigen tok til i 2011, var trente. De som nå flokker seg om Riek Machar og andre opposisjonsledere har knapt noen militær opplæring. Avtalen de har inngått sier at hæren skal rapportere til Salva Kiir, og 60 prosent av sentrale stillinger skal komme fra den stående hæren.

Opposisjonspartiene skal få 40 prosent av offisersstillingene, og etter hvert skal alle «bli ett». Landets rike oljeforekomster skal finansiere hva det koster, om det er oljepenger igjen. Det meste går til Kina, og inntektene er oppbrukt for flere år framover.

Sannhet og forsoning

Kan to folkemordere lede et land? Det har de gjort, og det vil de fortsette med.

De er riktignok gårsdagen utskjemte menn, begge, men lever i en eliteboble hvor verken folkets eller opposisjonens røst når inn. Men nå tar det slutt.

Salva Kiir har annonsert at det skal nedsettes en kommisjon for «sannhet, forsoning og helbredelse». Selv kaller han dette er milepæl for å få fredsprosessen på beina.

Oppbygningen likner sannhetskommisjonen fra Sør-Afrika etter apartheid, som endte med at 25 000 drapsmenn fikk gå fri. Høringene skal være åpne. I ordlyden står det at «konsultasjonene i kommisjonen skal sikre at erfaringene til kvinner, menn, gutter og jenter blir tilstrekkelig dokumentert.»

De skal komme fra sine landsbyer til en kommisjon og fortelle om overgrep fra soldater, henrettelser, voldtekter og mordbrann. Og menn skal navngis, både soldater og offiserer.

Skal «The Big Man» vitne?

Kommisjonens prøvelse vil bli å identifisere de som ikke var i bushen, men satt på kontor og hadde ansvaret: generalene, politikerne og presidenten selv.

Derfor kan man spørre hvorfor han legger til rette for at folket skal få se hans folkemord og tjuveri fra statskassa. Det er stor bluferdighet i afrikansk politikk mot å stille «The Big Man» og hans nærmeste nærgående spørsmål. Ledere skal ikke krenkes.

Har presidenten nå opprettet en kommisjon som vil ydmyke ham for all ettertid?

Han har en tyngre agenda enn som så. Det henger en tung sky over Salva Kiir og Riek Machar som de gjerne skulle unnslippe. Det arbeides internasjonalt for å få dem overført til Den internasjonale straffedomstolen i Haag for å sikte dem for folkemord og krigsforbrytelser. Sannhets- og forsoningskommisjonen kan bli deres redning.

Han understreker sterkt at tilgivelse nå er det viktigste. Salva Kiir sier at forsoning på bygdene er viktigere for folk enn at noen blir stilt for retten i byene. Men dette er ikke straffefrihet, sa han pliktskyldigst. Noen skal holdes ansvarlig.

Riek Machar formulerer seg på samme måte. I forsoningen ånd skal de gå videre på fredens vei. Men forsoning er ikke konfliktfri: Kommisjonen skal avdekke alle aspekter av brudd på menneskerettighetene. Lovbrudd og unødvendig maktbruk mot folk, begått av statlige og private, skal avdekkes.»

Kommisjonen skal også drive med «healing», samfunnet skal helbredes, nærmest som en nasjonal psykoterapeutisk behandling av krigens traumatiserte. Helbredelse skal altså være et politisk verktøy i en av verdens mest skakkjørte land.

Det er ikke rart at folk i Juba stikker hodene sammen og spør, i skyggen under trærne og i førti varmegrader: Vil dette virkelig skje her?

 

KIlde: Sør-Sudan forbereder den store tilgivelsen (bistandsaktuelt.no)