Krigen skilte dem for to år siden – nå vil de tilbake til Khartoum

Hentet fra  Aftenposten 5.7.2025 av Synne Malen Sandven

Krigen er langt fra over. Huset til Waad er okkupert av to menn, nabolaget lukter død og blod. Det er hverken strøm eller vann i byen. Likevel vil hun tilbake.

 Jeg føler meg så ensom. Alle vennene mine er så langt borte.

24 år gamle Waad Essam Eldin er én av til sammen 15 millioner sudanere som har flyktet fra hjemmet sitt som følge av den blodige borgerkrigen i Sudan. Sammen med familien bor hun nå i et telt i en flyktningleir i byen Gedaref øst i landet.

– Her sover vi på bakken. Vi har kun det som er ytterst nødvendig for å overleve. Livet er ekstremt vanskelig her. Nå vil jeg hjem igjen, forteller hun på telefon til Aftenposten.

Terroriserer sivile

Krigen drives av en maktkamp mellom to hærførere.

Sudans regjeringshær SAF og den paramilitære gruppen RSF samarbeidet om et militærkupp i 2021 og skulle styre landet sammen, men på grunn av interne uenigheter brøt det ut krig mellom dem i april 2023.

Konflikten har etniske dimensjoner, og begge sider er anklaget for å bruke sult og seksuell vold for å skremme og terrorisere sivile på «den andre siden».

Krigen skildres ikke bare som verdens største humanitære krise, men som en krise for menneskeheten.

 

Vennene spredt i ulike land

Stemmen brister når Waad forteller om dagen familien bestemte seg for å flykte, i mai 2023. Mens bombene falt rundt dem, kjørte de sørover.

– Vi forlot alt. Vi tok ikke med oss noe annet enn minnene vi bærer på, sier hun.

I et halvt år bodde de i en flyktningleir utenfor Khartoum, i Al Jazirah, før det ble for farlig. Nå bor de i en flyktningleir i Gedaref, sørøst i landet.

Waad og alle hun kjenner, forlot Khartoum i månedene etter at krigen brøt ut i april 2023.

Hun ramser opp hvor vennene har reist: De fleste har kommet seg over grensen til Egypt, eller reist til slektninger i Saudi-Arabia. Noen er fremdeles i Sudan, men spredt i ulike byer og flyktningleirer.

Så forteller hun om Maab, bestevenninnen siden videregående. Nå knekker stemmen helt, og hun må ta flere pauser for å hente seg inn igjen.

– Maab og familien reiste ut av landet samtidig som vi flyktet til Al Jazirah. Jeg har ikke sett henne på over to år.

Av sikkerhetsgrunner ønsker ikke Maab å fortelle hvilket land hun befinner seg i.

– Vi pleide å gå på kino sammen, gå på kurs, lære oss nye ting, vi planla livet sammen. Jeg vil gjøre alle de tingene igjen, sier Waad.

Nå planlegger de to bestevenninnene, og flere av deres venner, å reise tilbake til Khartoum. Selv om det er tryggere i flyktningleirene og i nabolandene, vil de hjem, sier Waad:

– Jeg vil tilbake til tingene mine, og jeg vil bygge opp igjen livet mitt og byen min.

Khartoum er ødelagt

Den byen Waad forlot for to år siden, finnes ikke lenger. Selv om Khartoum er roligere nå som regjeringshæren har gjenerobret kontrollen, er byen fullstendig ødelagt og det er foreløpig ingen som har tatt ansvar for å organisere en gjenoppbygging av infrastrukturen, forteller Sudan-ekspert Gunnar Sørbø.

– Der er hverken sykehus, medisiner eller vannverk som fungerer. Der er ingenting. Det er bra at folk drar tilbake, men jeg forstår dem som venter.

 

Så å si alle hjem er enten ødelagt, plyndret eller uten vinduer etter to år under RSFs kontroll.

– Det skyldes at krigsmaskinen til RSF er basert på veldig lav eller ingen lønn. Soldatene har plyndret hjemmene til folk og solgt gjenstander videre på markeder langs grensen til Tsjad og Libya, sier Sørbø.

Universitetene er fremdeles stengte, store deler av byen er bombet, internett er nede.

I juni uttalte Verdens matvareprogram at områder sør for Khartoum nærmer seg hungersnød.

Det er vanskelig å leve der.

– Mange av dem som har flyttet tilbake til Khartoum, er nå på vei ut igjen, til landsbyer ute i distriktene, sier Sørbø.

To ukjente menn i huset

Waad vet hva som venter henne og planlegger å ta med batteridrevne lamper, medisiner og nok matrasjoner til å klare seg en stund.

Lillebroren og noen naboer har allerede dratt i forveien. De fortalte at nabolaget luktet blod, at de måtte brenne restene av lik som lå i gatene for å fjerne lukten av død.

I huset deres fant lillebroren to ukjente menn.

– De har ingen plass å reise og sa at de fant huset tomt, sier Waad.

– Bor han med dem?

– Ja, de har sagt at de skal reise når området de kommer fra, blir trygt. De er sivile.

 

– Vi har lært at våre liv betyr noe

I Khartoum håper Waad å få jobbe frivillig for en humanitær organisasjon, helst innen kvinnehelse.

– Kvinner i Sudan opplever den groveste form for vold, særlig seksuell vold, sier Anna Mutavati, regiondirektør i UN Women.

Sivile i alle aldre utsettes for sjokkerende former for overgrep i krigen, inkludert tortur, vilkårlige arrestasjoner og gruppevoldtekter.

I flyktningleiren i Gedaref jobber Waad for organisasjonen Depth Action Organization (DAO) og har blant annet tatt kurs i hvordan kvinner kan beskytte seg mot seksuell vold.

– Nå jobber jeg med kvinner som har traumer. Veldig mange kvinner er blitt voldtatt i løpet av krigen, men få tør å snakke høyt om det. Jeg prøver å fortelle dem at de ikke har noe å skamme seg over, sier Waad.

Arbeidet har gitt henne håp.

– De siste årene har sudanere lært mye om menneskerettigheter. Det er en god ting som har kommet ut av denne krigen. Vi har lært at våre liv betyr noe. Vi er ikke dyr som man kan voldta og drepe.

Ingen løsning i sikte

Det er ingenting som tyder på at de krigende partene vil legge ned våpnene i overskuelig fremtid. Forsøk på fredssamtaler har vært fruktløse, og de sivile fortsetter å betale den høyeste prisen.

På grunn av manglende tilgang til landet, er det umulig å vite hvor mange som er blitt drept i løpet av krigen. I mai 2024 sa FN-utsending til Sudan, Tom Perriello, at så mange som 150.000 kan ha blitt drept av krigshandlinger.

Sudan-ekspert Gunnar Sørbø mener det er et konservativt tall.

I tillegg har over en halv million mennesker dødd som følge av underernæring, ifølge Sudanese Doctors Union.

Waad forteller at hun ser frem til fordype seg enda mer i menneskerettigheter. Men mest av alt gleder hun seg til å møte bestevenninnen igjen.

– Hvordan tror du det blir å møtes igjen etter to år?

– Det klarer jeg ikke engang å forestille meg. Jeg kommer sikkert til å sette meg ned foran henne og gråte, og jeg kommer aldri til å slutte.

Kilde: Krigen skilte dem for to år siden – nå vil de tilbake til Khartoum