Hentet fra Vårt Land 16.2.2026 av Endre Stene teolog og ph.d.-stipendiat – Ekstern meningsytring –
Dette er en mening. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
HUMANITÆR KRISE: Men mens Sudan har blitt revet i stykker, har vi fått oppdateringer nærmest time for time fra Gaza og Ukraina.
Verdens største humanitære krise utspiller seg nesten uten overskrifter, politisk press eller folkelig engasjement.
Det er ikke bare en tragedie.
Det er et globalt svik.
Kirkens plikt
I samsvar med den kristne kirkes profetiske oppdrag, og med Jesu milde hjerte for de mest sårbare, er kirken forpliktet til å se dem som ikke blir sett.
Derfor må katastrofen i Sudan rope kirken til handling.
Krigen har pågått i tre år. FN omtaler den som «verdens verste humanitære krise». 24 millioner, nesten halvparten av befolkningen, lider av alvorlig matmangel. Mer enn 13 millioner, dobbelt Norges befolkning, er på flukt.
Hundretusener av sivile er drept. Tallene er så voldsomme at de mister mening.
En varslet katastrofe
Det mest tragiske er at dette kunne vært hindret. Krigen drives ikke bare av to rivaliserende militærmakter. Den støttes også av land som forsyner partene med våpen, penger og politisk støtte for å sikre egne interesser.
Det er ikke første gang likegyldighet dreper
Hadde verdenssamfunnet villet, kunne det blitt lagt langt hardere press for å stanse støttespillerne. Det er ikke gjort.
Heller ikke fra norsk hold har det kommet mer enn bekymrede uforpliktende uttalelser. Hvor er folkemøtene, demonstrasjonene og kirkeklokkene for Sudan?
Når lidelser blir fortiet
Nødhjelpsorganisasjoner har ropt varsko lenge. «Vi roper så høyt vi kan, men det er vanskelig å nå gjennom», uttaler Anna Hamre i SOS-barnebyer. Flyktninghjelpens Mathilde Vu sier Sudan er «systematisk neglisjert».
I fjor høst våknet mediene, da de brutale massakrene på sivile i El Fasher ble kjent. Aftenpostens
Frank Rossavik skrev at volden antar dimensjoner verden ikke har sett siden andre verdenskrig.
Tysklands utenriksminister kalte situasjonen «apokalyptisk». Så ble det igjen stille.
En absurd mismatch
Men mens Sudan har blitt revet i stykker, har vi fått oppdateringer nærmest time for time fra Gaza og Ukraina. Det er naturlig at disse krigene opptar oss. Men målt i sivile dødsfall, antall internt fordrevne og omfanget av akutt matmangel, overgår Sudan langt disse konfliktene. Likevel har de blitt omtalt 30 ganger så ofte som Sudan i norske medier.
Joachim Lund i Aftenposten peker på en ubehagelig forklaring: Sudan selger ikke. «Det er ofte en avgrunn mellom det som er viktig, og det leserne vil ha.» Det sier noe når Palestinakomiteen og Med Israel for Fred har over 13.000 medlemmer hver, mens «Støttegruppe for Sudan og Sør-Sudan» har 140.
Når en humanitær krise av dette omfanget knapt vekker interesse, må vi spørre hva denne åpenbare forskjellsbehandlingen handler om.
Er noen liv virkelig mer verdt enn andre? Studenten Waad Abdalla skrev for ett år siden et nødrop i Aftenposten: «Sudan er ikke glemt, Sudan er ignorert».
Dette kan vi ikke leve med. Når verden tier, må kirken tale. Og handle.
Opprop
Derfor var oppropet i Vårt Land 13. januar en av de viktigste felles-kristne uttalelser på lenge. Denne må følges opp av biskoper, prester, pastorer og ledere i kirkesamfunn og organisasjoner.
Så kan vi alle gjøre noe. Alle kan støtte organisasjoner som er til stede i Sudan og redder liv hver dag.
Og alle kan melde seg inn i «Støttegruppa for Sudan og Sør-Sudan». Sudans befolkning opplever en av mest alvorlige katastrofer siden andre verdenskrig – ikke på grunn av mangel på kunnskap, men på grunn av mangel på vilje.
Det er ikke første gang likegyldighet dreper, Som holocaust-overlevende Elie Wiesel har lært oss: «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet.»
Endre Stene skriver om Sudan-krisen: Kirker og Norge anklages for stillhet