21.3.2026
Av Anders Breidlid, Leder for SFS i perioden 1998-2005
Kjære venner av Sudan og Sør-Sudan,
I dag markerer vi slutten på en viktig epoke. Støttegruppa for fred i Sudan og Sør-Sudan
opphører som selvstendig organisasjon etter 33 års arbeid, og føres nå antageligvis videre inn i Fellesrådet for Afrika.
Mange har deltatt i dette arbeidet gjennom årene, men jeg vil særlig trekke fram Marit Hernæs, som har vært leder i 20 år og som nå går av som leder. Hun har vist en utholdenhet og et engasjement som fortjener stor respekt og stor takk. Selv ledet jeg gruppa i noen år (1998-2005,) og vet hvor mye tid, krefter og følelser som ligger bak et slikt arbeid.
Gjennom årene har SFS arrangert seminarer, reist til Sør-Sudan og Sudan, skrevet om landene, og støttet enkeltmennesker og organisasjoner. SFS har forsøkt å bidra der det kunne – alltid med et håp om at utviklingen i Sudan og Sør -Sudan skulle gå i retning av fred, rettferdighet og verdighet. Den største milepælen da jeg var leder var the Comprehensive Peace Agreement som ble signert 9. januar 2005 mellom Sudans regjering og Sudan People’s Liberation Movement/Army (SPLM/A). Avtalen avsluttet den andre borgerkrigen i Sudan (1983–2005), en av de lengste og blodigste konfliktene i Afrika. Samtidig var både Marit og jeg med på uavhengighetsfeiringen i Juba 9. juli 2011 da Sør-Sudan ble en uavhengig stat og dette ble feiret med stor glede og optimisme.
Dessverre skulle denne optimismen vise seg å være kortvarig: situasjonen i begge land er ikke blitt bedre. På mange måter er den blitt verre.
I Sør-Sudan sitter Salva Kiir fortsatt ved makten. Avstanden mellom myndighetene og befolkningen er enorm. Jeg husker Tomm Kristiansen fortalte at da Kiir en gang ble spurt om hva han burde gjøre for landet sitt, svarte han: Det riktige spørsmålet er hva landet bør gjøre for meg. Det sitatet har dessverre vist seg å være mer enn en spissformulering – det er blitt en ganske presis beskrivelse av den politiske mentaliteten i dagens Sør‑Sudan. I Juba og resten av landet er hverdagen for mange nesten uutholdelig, med skyhøye matpriser og offentlige ansatte som ikke har fått lønn på mange måneder. Samtidig ser vi en politisk elite som i liten grad viser vilje til å dele byrdene. Ressurser som kunne vært brukt til å bygge landet, styrke helse og utdanning, eller skape en viss trygghet, ender i stedet opp i hendene på en liten, privilegert gruppe.
Kolonialismen kan ikke lenger brukes som forklaring på den korrupsjonen og mangelen på ansvar vi ser i dag.
I en slik situasjon er det lett å kjenne på maktesløshet. Hva kan en liten støttegruppe i Norge egentlig utrette? Samtidig vet vi at arbeidet har hatt betydning. Enkeltmennesker har fått støtte, og noen miljøer har blitt styrket. Det er viktig, og det skal vi ikke undervurdere.
I Sudan har utviklingen de siste årene vært dramatisk på en annen måte. For kort tid siden fantes det et reelt håp om demokratiske endringer, drevet fram av en sterk folkelig bevegelse. I dag er dette håpet erstattet av en brutal borgerkrig.
De stridende partene begår alvorlige overgrep, og det er sivilbefolkningen som betaler prisen. Samtidig forverres konflikten av utenlandsk innblanding – med våpen, penger og politisk støtte. Det gjør veien til en løsning enda lengre og mer krevende.
For mange av oss er dette ikke bare nyhetsbilder. Jeg kjenner selv mennesker, bl.a. fra Ahfad University for Women, som har måttet flykte for å redde livene sine. De er blant de få som har hatt mulighet til det. De fleste har ikke den muligheten.
Midt i dette mørket finnes det likevel håp. Sivile initiativer og organisasjoner gjør en uvurderlig innsats. Jeg vil særlig nevne Emergency Response Room, som arbeider under ekstremt vanskelige forhold for å redde liv og opprettholde en form for menneskelighet der mye annet bryter sammen. Jeg har nominert organisasjonen – som sikkert mange andre også har gjort – til å få Nobels fredspris i år. Etter min mening burde den allerede ha fått prisen i fjor.
Når Støttegruppa ikke lenger videreføres som en selvstendig organisasjon, er det ikke fordi engasjementet er borte, men fordi det er behov for en ny organisasjonsform.
Samtidig står noe fast: Mennesker i Sudan og Sør-Sudan har rett til fred, rettferdighet og et verdig liv. Og vi som har vært engasjert, kan ikke vende oss bort.
De små handlingene betyr fortsatt noe. Vi som bor i Norge utgjør en særs privilegert gruppe mennesker i en verden av nød, krig og elendighet. Det minste vi kan gjøre er å fortsette engasjementet for de som ikke er så heldige som oss Vi må bidra til å holde oppmerksomheten oppe og rommet åpent for en annen framtid. Det er altså en oppfordring om å ta engasjementet med videre. Inn i Fellesrådet for Afrika, og inn i andre sammenhenger – i undervisning, forskning, politikk og offentlig samtale.
Igjen, en stor takk til alle som har bidratt gjennom disse årene – i stort og smått, synlig og usynlig, og spesielt til Marit Hernæs
Solidariteten med folkene i Sudan og Sør-Sudan fortsetter.