To krigsherrer vil gi amnesti til hverandre

Sør-Sudans president Salva Kiir og hans gjenoppnevnte visepresident Riek Machar foreslår i et innlegg i The New York Times at ingen skal straffes for de grove forbrytelsene som er begått under den blodige borgerkrigen.

– I motsetning til forsoning, så vil en rettsprosess – selv om den blir gjennomført under internasjonal lov – destabilisere anstrengelsene på å forende nasjonen, ved å opprettholde sinnet og hatet blant folk i Sør-Sudan, advarer Kiir og Machar.

Titusener drept

De betegner seg i innlegget som brødre som kjempet sammen for å gi Sør-Sudan uavhengighet, før samholdet brøt sammen etter at det ble fred og selvstendighet for fem år siden, med splittelse og en toårig borgerkrig der «titusener har dødd og over halvannen million er fordrevet».

Etter en fredsavtale i august i fjor har det vært en serie skuffelser, før de to erkefiendene nylig fant sammen i en overgangsregjering. Nå kaller de seg igjen brødre som er «bestemt på å forsone våre samfunn og skape samhold».

LES OGSÅ: Dette koster all verdens krig og konflikter deg

Groteske overgrep

Det er dokumentert groteske overgrep og krigsforbrytelser under den bitre konflikten, inklusive nedbrenning av landsbyer og massevoldtekter. USA og Den afrikanske union (AU) presser på for at det raskt opprettes en spesialdomstol for krigsforbrytermistenkte, i tråd med fredsavtalen Kiir og Machar har underskrevet.

Nå vil de tidligere krigsherrene nøye seg med en freds- og forsoningsprosess etter modell fra Sør-Afrika og Nord-Irland. Den skal gi fullmakter til gransking og intervjuer av «alt fra den fattigste bonde til den mektigste politiker». Så følger et stort men fra de to lederne:

– De som forteller sannheten om hva de så eller gjorde skal bli gitt amnesti fra rettsforfølgelse – selv om de ikke uttrykker anger.

Demilitarisering

Kiir og Machar påpeker at Sør-Sudan er blant landene i verden som relativt sett bruker mest på militæret, og at titusenvis av soldater nå må avvæpnes og føres tilbake til sivilt liv. Uten et amnesti, frykter de at «noen som ikke kjenner annet enn krig, kan foretrekke å vende tilbake til slagmarken heller enn å bli stilt for retten i et annet land».

– Ønsket om amnestiordninger er nokså klassisk for fredsprosesser der partene vet at de har vært med på aksjoner som gjør dem sårbare for rettsprosesser. Da prøver de gjerne å fremme amnestiløsninger og alternative prosesser, sier stipendiat Sofie Høgestøl ved Institutt for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo (UiO).

Hun viser til at også lederne i Sierra Leone foreslo fullt amnesti og en forsoningsprosess før fredsavtalen ved tusenårsskiftet, uten å lykkes.

LES OGSÅ: Dette gjør terrorfrykten med oss

Klar FN-holdning

Høgestøl har ingen tro på at Kiir og Machar vil nå fram.

– FN har en klar holdning om at det ikke skal gis amnesti for krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.

Derfor blir et eventuelt amnesti ifølge Høgestøl bare et tomt juridisk løfte. Erfaring viser at selv om myndigheter gir amnesti mot slike forbrytelser, så havner de like fullt i en eller annen internasjonal straffeprosess innen fem til ti år.

– Det pågår en bred debatt om fred versus rettferdighet. Partene sier gjerne at dersom det skal bli fred, så må det bli amnesti eller en utsatt rettsprosess. Andre fremholder at løsninger med straffefrihet ikke vil gi en bærekraftig fred, sier Høgestøl.

Avveining

Professor Kjetil Mujezinović Larsen ved UiO påpeker at man i slike overgangsprosesser må veie rettferdighet opp mot faren for oppblussing av konflikt hvis et straffeoppgjør ikke oppfattes som nøytralt:

– Hvis noen straffes mer enn andre, kan det rippe opp sår slik at samfunnet ikke makter å glemme og komme seg videre, sier Larsen.

Seniorforsker Øystein H. Rolandsen ved Prio mener utspillet fra de sørsudanske lederne ikke er veldig overraskende, ettersom det er vanskelig å se for seg en prosess med forsoning og stabilitet hvis de som sitter ved makten er involvert i krigsforbryterprosesser.

– Jeg er ikke tilhenger av ubetinget amnesti, men i en skjør overgangsperiode må stabilitet være første prioritet. En forsoningsprosess og kartlegging av det som faktisk har skjedd, kan åpne for en rettslig prosess lenger fram i tid, sier Rolandsen.