– Folk drepes i gatene her, og ingen holdes til ansvar

Så kommer plutselig et område med flotte villaer bak omringede murer. Veiene er asfalterte og reine. Trær og planter i full blomst gir følelsen av å være i en annen by.

Sjåføren peker på en av villaene og sier at den er president Salva Kiirs bolig. I resten av de luksuriøse boligene bor ministre og andre i landets øverste politiske maktelite, forteller han videre. Så omringes vi igjen av slumområder.

I Juba holder folk seg innendørs etter mørkets frambrudd. Da tar kriminelle gjenger over byen. Når vi titter ut fra hotellets restaurant på kvelden, ser vi bekmørke gater og bare svak belysning i noen av de to og tre etasjer høye byggene.

– Folk drepes i gatene her, og ingen holdes til ansvar. Mens lederne i Sør-Sudan er opptatt med kampen om makta, er det ingen lov og orden i landet. Landet er i ferd med å falle fra hverandre, sier en erfaren journalist vi møter i byen. Han ber om å få være anonym av hensyn til sin egen sikkerhet.

Veien mot uavhengighet

Fra 1983 til 2005 raste en av verdens lengste kriger her. I det som er kjent som den andre borgerkrigen i Sudan kjempet den sudanske sentralregjeringen mot Sudan People’s Liberation Army (SPLA), en kristen milits som ville sikre rettighetene for Sør-Sudan.

I motsetning til det nordlige Sudan, der de fleste er muslimer, er majoriteten i det som i dag heter Sør-Sudan, kristne. Folk i sør følte seg marginalisert på tross av at områdene de befolket, var rike på olje og mineraler.

Rundt to millioner mennesker er antatt å ha blitt drept i krigen, og minst fire millioner ble internt fordrevet. I januar 2005 undertegnet SPLA og den sudanske regjeringen en fredsavtale der de tegnet et veikart for en ny grunnlov og en modell for fordeling av makt og ressurser.

Avtalen fastslo også at det i 2011 skulle holdes en folkeavstemning i Sør-Sudan, og at islamsk rådgivning bare skulle gjelde muslimer.

SPLAs leder John Garang ble drept da helikopteret han befant seg krasjet i juli samme år, bare måneder etter at han undertegnet fredsavtalen. Garang var en sterk tilhenger av nasjonal enhet, forteller vår kilde.

– Han mente at minoritetene og majoriteten skulle styre sammen. En av hovedpilarene i avtalen han signerte med regjeringen i Khartoum var å jobbe for utvikling av Sør-Sudan, omfordeling av godene og utvikling av de forsømte regionene. Folkeavstemningen i 2011 skulle komme seks år etter avtalen, for å gi dette arbeidet tid, sier han.

Den erfarne journalisten tror Garang ville utsatt folkeavstemningen, dersom han fikk leve. På de seks årene rakk myndighetene nemlig å bedre situasjonen i deler av det underutviklede sør. Men etter Garangs død overtok Salva Kiir den kristne opposisjonen, og han jobbet for løsrivelse.

Han trekker fram byen Renk i Sør-Sudan som et eksempel på hva samlingsregjeringen i Khartoum fikk til fram til 2011.

– Byen ble tilknyttet strømsystemet i Sudan og får fortsatt strøm derfra. Den lille byen er den eneste i Sør-Sudan med gatebelysning og strøm hele tida. Resten av Sør-Sudan, også her i Juba, har strøm bare noen timer om dagen. Når sola går ned, er det ingen lysstolper i gatene, sier han.

Etniske konflikter

I Sør-Sudan er det 60 forskjellige etniske grupper. Salva Kiir, som nå er president, kommer fra Danka-stammen, den største folkegruppa i landet.

Han styrte Sør-Sudan som en autonom provins fra 2005 og fram til folkeavstemningen i 2011, da 97 prosent av sørsudanere stemte for løsrivelse.

Visepresidenten Riek Machar er fra folkegruppa Nuer. Han leder Sudan People’s Liberation Movement – In Opposition (SPLM-IO).

I 2013 startet en blodig krig mellom Macher og Kiir, og først i 2018 signerte de en fredsavtale. I en FN-rapport fra 2020 står det at Kiir og hans styrker er mistenkt for krigsforbrytelser, inkludert massevoldtekt.

Også Machar og hans styrker er mistenkt for krigsforbrytelser.

Salva Kiir har mislyktes med å opprette en nasjonal hær. Han har isteden styrker som beskytter ham, mens Macher har sine egne styrker.

Det skulle vært holdt valg i desember i fjor, men valget ble utsatt til 2026. Journalisten Klassekampen møter, påpeker ironien i at Sør-Sudan brøt ut fra Sudan fordi en majoritet styrte på bekostning av minoritetene, men endte med at den nye makteliten i landet nå gjør akkurat det samme.

– Salva Kiir styrer som en enehersker for seg og sin etniske gruppe. En slik etnisk styring fører til at andre grupper føler de må kjempe for sin egen gruppes rettigheter. Det skjer allerede her i Juba. En tidligere offiser i hæren har etablert en milits i Juba, og kjemper for uavhengighet for sin egen etniske gruppe. En nasjonalstat bygges ikke slik, sier han.

Mangler politisk vilje

I dag har Sør-Sudan bare to aviser. Landet styres med jernhånd. Klassekampen blir frarådet på det sterkeste å snakke med folk ute på gata eller å ta bilder.

– Hvis dere vil ta sjansen – gjør det uten meg, men dere må belage dere på å bli arrestert, sa sjåføren vår med dyp frykt i stemmen.

Det er ikke lett å jobbe som reporter i landet, bekrefter journalisten vi møter. Han tør ikke snakke åpent, av frykt for sitt liv.

Det viktigste nå, sier han er å få slutt på lovløsheten. For at det skal skje, etterlyser han politisk vilje når partene møtes i Nairobi for nye forhandlingsrunder.

Nettopp politisk vilje er imidlertid mangelvare i landet, ifølge Tim Olkkonen, som er EUs ambassadør til Sør-Sudan.

Klassekampen møter ham i EU-delegasjonens hovedkvarter i det samme velstående villastrøket i Juba der makteliten har sine luksuriøse boliger.

– Den største utfordringen her er mangelen på politisk vilje til å komme sammen fram til kompromisser om veien videre, sier Olkkonen.

Olkkonen påpeker at partene har mislyktes i å avholde valg. 13 år etter uavhengigheten har Sør-Sudan fortsatt heller ingen grunnlov.

– Maktkampen i landet fortsetter å lamme politiske framskritt. Offentlig ansatte og sikkerhetsstyrker har ikke fått lønn i nesten et år. Kriminaliteten og lovløsheten er stor. Samtidig har Sør-Sudan store ressurser og et enormt potensial til å bli et jordbrukssenter i regionen. De har mye vann og veldig fruktbar jord. I tillegg har de også oljereserver, understreker Olkkonen.

Valget må finne sted i 2026, ellers kan situasjonen ende opp i enda mer kaos, mener EU-ambassadøren.

– Løsrivelsen var feil

I Renk, byen som ligger helt oppe ved grensa til Sudan, treffer Klassekampen den sørsudanske advokaten Sara Younnes.

Hun sitter i et telt for kvinner i transittleiren for dem som flykter fra borgerkrigen i Sudan. Rundt henne runger det musikk, og jenter og kvinner danser seg inn i en pause fra den dystre virkeligheten.

Younnes’ ble født i Khartoum i Sudan, men familien var folkeregistrert i den sørlige delen av landet. Da Sør-Sudan løsrev seg, ble Younnes og hennes familie automatisk sørsudanske statsborgere. Hun mener løsrivelsen var et «katastrofalt feiltrinn».

– Alt er bare blitt verre i Sør-Sudan etter løsrivelsen. Den yngre generasjonen ville ha klart å finne ut av konfliktene i et samlet Sudan. Jeg tror vi ville vært sterkere om vi hadde holdt sammen, sier hun.

Da borgerkrigen i Sudan startet, flyktet hun og familien til Sør-Sudan. I dag hjelper hun andre flyktninger med juridiske råd og bistand. Når krigen i Sudan slutter, skal hun tilbake til Khartoum, forteller hun.

Det er der hun føler seg hjemme.

Ville stemt det samme igjen

Også journalisten vi møter i Juba mener at ting på mange måter er blitt verre etter løsrivelsen – til tross for borgerkrigen de da hadde vært gjennom.

– Da Sudan var ett, fantes det flere offentlige tjenester. Og tro det eller ei, men det var lov og orden da, sier han.

Han sier at Omar al-Bashir, som styrte Sudan fra 1989 til 2019, var en diktator, men at hans jernhånd ble brukt mot det politiske sjiktet.

– På bakken var folk stort sett trygge. De levde og klarte seg under mer ordnede økonomiske forhold enn de vi har i dag.

Selv om han mener ting er blitt verre etter løsrivelsen, sier journalisten at han ville stemt for uavhengighet dersom han måtte velge igjen:

– I dag har vi et land og en nasjonal identitet. Det er viktig, selv om ting ikke har utviklet seg slik vi ønsket enda, sier han.

– En dag vil Salva Kiir og hans gjeng forsvinne. De kan ikke leve evig.

Sør-Sudan

I 2011 stemte 97 prosent av folk sør i Sudan for løsrivelse. Sør-Sudan er verdens yngste stat.

13 år seinere har det fortsatt ikke blitt holdt valg, og krigsherrer fra uavhengighetskampen kjemper seg i mellom, selv om de signerte en fredsavtale i 2020.

Valget i desember i fjor er utsatt til 2026.

Lovløshet og kaos preger landet, og forhandlinger i Nairobi i Kenya har enda ikke ført fram til et veikart for landet.