Hentet fra Dagsavisen 18.2.2025 av Maren Sæbø
Frafallet av amerikanske bistand tvinger fram en debatt om bistands-avhengighet i afrikanske land. Men på kort sikt vil folk dø, blant annet av kolera.
For noen dager siden var jeg til stede under en matutdeling i en leir for internt fordrevne nord i Sør-Sudan. I løpet av fem minutter forsvant et trailerlass med sorghum dyrket i Tanzania, og hvete fra Ukraina. All sekkene var merket med USAID – from the american people.
Matvarehjelp har nemlig, etter noen ukers forvirring, fått unntak fra president Donald Trumps ordre om bistandsfrys. Det er den nyutnevnte utenriksministeren Marco Rubio som nå styrer det som fortsatt flyter av amerikansk bistand.
Bremsemedisiner har vært med på å stoppe spredningen av HIV-viruset og utviklingen av AIDS.
Årsaken til at nettopp internasjonal bistand var noe av det første den nye administrasjonen bestemte seg for å avvikle synes åpenbare: Å ta mat og medisiner ut av munnen på folk som ikke har stemmerett i USA, innebærer lav politisk risiko. Det er dessuten populært blant dem som har denne stemmeretten. Det republikanske partiet har årevis anklaget bistanden for å være lite annet enn sløseri med føderale midler.
Slik har det ikke alltid vært. Et av programmene som nå er suspendert er et program for utdeling av såkalte bremsemedisiner. Programmet er kjent under akronymet Pepfar, og ble innstiftet av president George Bush jr. i 2003. Dette programmet har sannsynligvis mer enn noe annet program fra en amerikansk president endret Afrika. Tilgang til bremsemedisiner har vært med på å stoppe spredningen av HIV-viruset og utviklingen av AIDS hos mange. Noe som igjen har reddet mange liv og endog drevet den gjennomsnittlige levealderen opp i flere land.
Mot slutten av 2024 var fortsatt i overkant av 20 millioner mennesker på bremsemedisiner gjennom programmet, de fleste i Afrika. I løpet av fjoråret gjennomførte mer enn 342.000 helsearbeidere, støttet av programmet, mer enn 83 millioner HIV-tester, og ga over åtte millioner kvinner og barn støtte og veiledning for å unngå smitte. Også de fleste av disse i Afrika.
Fra et bistandsperspektiv er Pepfar så langt fra sløseri man kan komme, dette er veldig konkret og relativt billig bistand. Det amerikanske Brookings-instituttet har regnet ut at man har klart å redde 25 millioner liv, og stoppet den globale Aidsepidemien, ved å bruke rundt 0.08 prosent av det føderale budsjettet. Dette har gjort oss alle, altså hele verden, tryggere.
Les også: Kampen for fridom og demokrati må tas i alle land
Men Pepfar, som altså ble initiert av en republikansk president, er nå på vent. I første omgang i tre måneder. Også i forrige Trump-periode gikk presidenten løs på internasjonale helseordninger, særlig Verdens helseorganisasjon. Skepsisen mot resten av FN-systemet var også uttalt. Men hjelpen gjennom USAID, som finansieres gjennom Kongressen, fikk bestå – fram til den målretta slakten av USAID for noen uker siden. USA har gjort seg små nå, og det er nok den nye normalen. Resten av verden får klare seg uten.
Dette burde ikke komme som en overraskelse. Frafallet av amerikansk bistand kommer på toppen av flere år der donorer har trukket seg tilbake. Særlig de europeiske. Blant dem som har kuttet mest er Storbritannia og vårt naboland Sverige. Også Norge har kuttet. Det er til en viss grad nemlig bistandsbudsjettene som har betalt for europeisk støtte til Ukraina.
Samtidig har de humanitære behovene økt, både i Midtøsten og i Afrika. Det betyr mindre tradisjonell bistand, og mer brannslukking i form av nødhjelp. På sikt er ikke det et system som kan opprettholdes.
Det bringer oss tilbake til Sør-Sudan. Sør-Sudan er blant verdens mest bistandsavhengige land, og den aller største donoren er USA. Faktisk står USA for rundt halvparten av all bistand og nødhjelp i Sør-Sudan, i tillegg til å være en stor donor i FN-systemet. Helse og utdanning er blant sektorene som ikke kan stå på egne bein i Sør-Sudan, men landet har også en stor befolkning av internt fordrevne, og folk på flukt fra krigen i nabolandet Sudan.
Les også: – En felles europeisk hær? Det kommer ikke til å skje
Mer enn ni millioner mennesker forventes å trenge assistanse i løpet av året som kommer, og hele sju millioner av disse kan trenge matvarehjelp. Mer enn halvparten av denne matvarehjelpen kommer fra USAID, og det er også amerikanske penger som gjør at logistikken rundt denne enorme nødhjelpsoperasjonen går rundt. Det er jo ikke bare maten som må kjøpes, det trengs også transport, koordinering og arbeidskraft for å sjaue, og det trengs regnskapsføring og folk som fører tilsyn.
Mange av disse er blitt betalt av USAID-midler. Og derav en del av forvirringen i Sør-Sudan. Rubio ga unntak for «livsviktig hjelp», men det har vært vanskelig å vite hva som faller under dette, særlig siden det jo ikke er noen fra USAID å konsultere med. De har jo reist hjem – og hjemmesidene til organisasjonen har gått i svart. I frykt for å miste framtidig støtte fra USA har en del organisasjoner som bedriver aktiviteter som kan betegnes som «livreddende», valgt å stanse arbeidet. Dette inkluderer blant annet en del organisasjoner som har fått støtte til å hindre ytterligere spredning av dødelige epidemier i Sør-Sudan, særlig kolera.
Les også: Vances München-tale møtt med skarp kritikk i Europa
Samtidig tvinges det også i Sør-Sudan nå fram en diskusjon om bistandsavhengigheten landet har satt seg i. Nå er det en del Sør-Sudan ikke kan klandres for, som flommen i Nilen, som fem år på rad har ødelagt jordbruk og tvunget folk på flukt, og krigen i Sudan. Men andre ting må ledelsen i landet ta ansvar for, som at fredsprosessen står i stampe. Først og fremst er det deres ansvar at de fortsetter å bruke det de har av eget budsjett på hæren og egen sikkerhet, over helse og utdanning. Ved uavhengigheten for fjorten år siden hadde Sør-Sudan, som eksporterer olje, et bedre utgangspunkt enn nabolandene. Etter mange år med krig holdet det internasjonale samfunnet befolkningen i live, mens myndighetene fortsetter å krangle med seg selv. Det er åpenbart at det ikke kan fortsette slik.
Problemet er selvsagt at det vil ta tid å bryte denne bistandsavhengigheten, og i mellomtiden vil folk dø om ikke USAs bistandsfrys oppheves. Både i Sør-Sudan og på resten av kontinentet. For et land som Sør-Afrika, som har havnet i ordkrig med den nye Trump-administrasjonen, betyr frysen at de må finne andre penger til å fortsette Pepfar. Det er mulig, men det haster selvfølgelig for de som nå ikke får medisinene sine.
For et land som Sør-Sudan er det verre. I verste fall kan frafallet av bistandsmidler føre til mer uro og krig. I Sør-Sudan er ikke dette en teoretisk mulighet, det er noe «alle» nå snakker om. Det vil være en høy pris å betale for å åpne en debatt som burde vært tatt for lenge siden.
Kilde: Bistandsfrys i koleraens tid – Dagsavisen