Hentet fra Klassekampen 24.07.21 | Av Halle Jørn Hansen
I 2011 ble Sør-Sudan et uavhengig land, etter 20 års kamp for frigjøring fra Sudan. Da feiret verden uavhengigheten, med blant annet kronprins Haakon som gjest. Bare to år etter, i 2013, brøt det ut borgerkrig i landet. I denne teksten skriver Halle Jørn Hansen om utviklingen han har sett i landet de siste årene. Halle Jørn Hanssen er forfatter, tidligere generalsekretær i Norsk Folkehjelp og tidligere Afrika-korrespondent i NRK. Hanssen har blant annet vært rådgiver for arbeidet med fred og demokratiutvikling i Sør-Sudan, og var i 2013 invitert av president Salva Kiir til meglingsoppdrag i den interne konflikten i SPLM.
Niende juli 2011 var det folkefest i Sør-Sudan. Etter 20 års frigjøringskamp feiret de den nyvunne uavhengigheten og friheten. Det var mange hundre utenlandske gjester til stede, og jeg var en av dem. To hendelser har brent seg fast i minnet. Den ene var den flotte sør-sudanske kvinnen som fra ærestribunen under den sudanske presidenten og diktatoren Omar Bashirs hilsningstale, reiste seg og ropte til han: «Du er en diktator, en undertrykker, en plyndrer og en morder. Alt dette kan jeg nå rope til deg, for i dag er jeg en fri kvinne.» Den andre hendelsen er knyttet til en av mine gamle kolleger fra Norsk Folkehjelp. Han var sør-sudaner og lege og satt rett bak meg. Han brøt sammen i voldsom gråt. Så stammet han fram ordene: «Jeg har levd i snart 50 år, håpet og håpet, men aldri helt trodd på at denne dagen ville komme. Men nå er jeg en fri mann». Så gråt han videre.
For ti år siden var det sterke følelser og store forventninger blant folk flest om hva framtida ville bringe. Et anstendig styresett, fred, trygghet i hverdagen, mat, helse og utdanning. Sør-Sudan var og er en av Afrikas mest ressursrike stater. Det har store områder med god matjord. Nilen og mange andre elver er rike på fisk og kan gi grunnlag for elektrisitetsproduksjon. Det er betydelige oljeforekomster i deler av landet, gull og andre mineraler i fjell og jord. Men folket var blant de aller fattigste og minst utviklede i verden. Det ble ingen feiring av ti år med uavhengighet 9. juli i år. President Salva Kiir ble intervjuet på en av Kenyas TV kanaler samme dag. Da han ble spurt om hvorfor det ikke var noen feiring, og han hadde to svar: Han skyldte på FNs forbud mot å selge våpen til Sør-Sudan fordi det hindret realiseringen av fredsavtalen fra 2018. I tillegg hevdet han at USAs og FNs andre sanksjonstiltak, et resultat av dokumentert omfattende korrupsjon, har hindret vekst og utvikling.
De som kjenner situasjonen i landet, vil nok mene at presidentens svar hadde lite med sannheten å gjøre. Den politiske krisen som rammet landet i desember 2013, synes uløselig. Ifølge FN og Flyktninghjelpen har folk det verre enn noen gang. Den humanitære krisen har katastrofedimensjoner.
Av landets om lag 11 millioner innbyggere er over to millioner i flyktningleirer i nabolandene. 1,6 millioner er hjemløse som følge av krigene og de lokale konfliktene som har rast siden 2014. Det siste året har det regnet ekstremt mye, noe som har ført til uvanlig store og langvarige oversvømmelser og gjort ytterligere 500.000 hjemløse. Om lag sju millioner trenger øyeblikkelig matvarehjelp for å unngå sult og død. Det er 800.000 flere enn i 2020. Økonomien er i ruiner. Statsbudsjettet er 98 prosent avhengig av inntekten fra oljeproduksjonen, hvor Kina nærmest har nærmest har monopol. Da den var på topp rundt 2011, produserte Sør-Sudan om lag 350.000 fat i døgnet. Den har nå skrumpet dramatisk inn til om lag 120.000 fat på grunn av borgerkrigen som brøt ut i desember 2013, de store oversvømmelsene som seinere har fulgt og koronapandemien som nå herjer i hele landet. De kinesiske selskapene bruker gammel teknologi, tar ingen hensyn til at produksjonen forurenser og ødelegger livsmiljøet i områdene. Statsinntektene er derfor bare rundt en tredel av hva de var i 2011.
Korrupsjon og økende kleptokrati gjør at verken Nasjonalbanken eller Finansdepartementet fungerer. Ulike kilder som kjenner det politiske miljøet i Juba, hevder at det meste av oljeinntektene som overføres til staten, nå går direkte til presidentens kontor, der de fordeles mellom presidenten og hans medsammensvorne. Da Sør-Afrikas tidligere president Thabo Mbeki besøkte Oslosenteret i 2016 ble han etter foredraget spurt om hva han syntes om utviklingen i Sør-Sudan. Han svarte: «Juba is ruled by a gang of tribalists and kleptocrats who are destroying the country».
Mbeki satte dermed navn på det politiske vanstyret som har grepet om seg i landet siden uavhengigheten for ti år siden. Kiir har siden sommeren 2013 styrt ved hjelp av presidentdirektiver. Både regjeringen og nasjonalforsamlingen, samt det som måtte være igjen av fungerende statsforvaltning er under ordnet denne praksisen. Direktivene omfatter det meste fra utnevning av statsråder og generaler til guvernører og medarbeidere i delstatsadministrasjonen.
Den nasjonale hæren på om lag 200.000 soldater er i elendig forfatning. Sør-Sudan har nærmere 800 generaler, og hver general og hver statsråd har egne sikkerhetsstyrker på rundt 150 soldater hver. Disse får lønn, mens det ikke lenger er penger til de vanlige soldatene.
Hvordan kunne dette skje? For det første er Sør-Sudan historisk sett et særlig hardt rammet område. Kolonimakten Storbritannia besluttet at denne delen av Sudan skulle beholdes som en afrikansk zoo der europeiske eventyrere og forskere kunne studere det «primitive Afrika». Utvikling skulle kun skje innenfor trange rammer. Utdanning ble overlatt til europeiske kirker og misjonsorganisasjoner og skulle bare gis på folkeskolenivå, og jenter behøvde ingen utdanning. Kolonimakten betraktet i flere tiår de unge som så tilbakestående at de ikke kunne få adgang til akademiske studier. Denne diskrimineringen endret seg noe etter uavhengigheten for Sudan i 1956.
Så fulgte frigjøringskrigene, den første Anya-Anya krigen fra slutten av 1960 årene til 1972, og deretter den andre og lange frigjøringskrigen som begynte i 1983 og sluttet med fredsavtalen i 2005. Den siste krevde minst 2,5 million menneskeliv og drev fire millioner i landflyktighet, samtidig som det som var av infrastruktur, ble ødelagt.
30. juli 2005 kom den store katastrofen. Den store frigjøringslederen John Garang ble drept i en helikopterulykke. Det er den offisielle versjonen, men i Sør-Sudan og andre steder tror mange at Garang ble myrdet gjennom et uvanlig godt planlagt komplott styrt av etterretningssjefen i Khartoum med medspillere i Sør-Sudan og Uganda.
Ingen vet hvordan landet ville vært i dag med Garang som statssjef, men han var en meget begavet mann med doktorgrad i landbruksøkonomi fra USA og toppresultater fra en av USAs mest berømte krigsakademier. Han hadde lederegenskaper og visjoner om veien framover som imponerte og som han delte med folket i titalls taler rundt om i landet i dagene før han døde.
To år etter uavhengighetsfeiringen kom underliggende konflikter i Frigjøringsbevegelsen SPLM til overflaten. De sentrerte seg rundt landets nyvalgte president og leder av SPLM, Salva Kiir. Han hadde gått noen år på folkeskolen før han som gutt ble geriljakriger i Anya-Anya krigen på 1960-tallet. Som offiser og nestkommanderende i SPLA var han kjent som ekstremt brutal når han straffet soldater som hadde begått feiltrinn, mens han på den annen side kunne væremild og omgjengelig når han for eksempel holdt taler på afrikanske kirkemøter. Når han koplet av, ville han helst spille kort og drikke whisky med nære offisersvenner. Det er allment kjent at både presidenten og hans familie nå har store alkoholproblemer.
Som nyvalgt president og regjeringssjef, ble han stadig mer autoritær, samtidig som han viste liten innsikt i og forståelse for viktige grunnregler for å styre en stat. Stadig flere i SPLMs ledelse fryktet for at han kunne komme til å kaste dem og landet ut i en stor krise.
Hans sterkeste motspiller i SPLM var generalsekretær Pagan Amum. 28. juni 2013 møttes de til samtale. Amum fortalte om kritikken internt og at mange fryktet for at presidenten ville drive landet ut i konflikt og krig. Amum ba han derfor innstendig om å følge spillereglene for møter og beslutningsprosesser, både innad i SPLM og regjeringen, samt spille med for å få til brukbare politiske kompromisser.
Kiir lyttet en stund. Så eksploderte han ifølge Amum i et voldsomt raseri og sa: «Du er min fiende nummer en. Prøver dere å fjerne meg, skal jeg ødelegge dette landet fullstendig. Ingen skal bli i stand til å reparere hva jeg har gjort. Jeg kommer ikke til å gi makten til noen andre. Ingen andre skal få dra noen fordeler av å styre dette landet».
Etter dette møtet suspenderte Kiir Amum fra stillingen som generalsekretær, uten noe formelt vedtak i Politbyrået, og satte han i husarrest med forbud mot å reise og mot å ytre seg offentlig. Noen dager seinere avsatte Kiir sin visepresident Riek Machar. Deretter sparket han hele regjeringen og anklaget alle for udugelighet og korrupsjon. Etter et par uker utnevnte han ny regjering, som til sjokk for mange bestod av mange medlemmer som aldri hadde vært med i SPLM og frigjøringskampen. Flere hadde tilknytning til den daværende diktatoren Bashirs parti i Sudan. Med dette krenket Kiir viktige punkt i både grunnloven og SPLMs vedtekter.
Opposisjonen internt i SPLM samlet seg høsten 2013 til politisk motstandskamp. Kiir som leder av SPLM kalte inn til møte i Det nasjonale frigjøringsrådet 13. og 14. desember. Han kom til møtet i krigshumør, og forlangte at Frigjøringsrådet skulle ekskludere hele opposisjonen ledet av Amum. Flertallet fulgte formannens krav.
Kvelden 14. desember hørtes skyting i hovedstaden Juba. Det er ulike oppfatninger om hva som skjedde, men både opposisjonen og uavhengige kilder hevder det hele var en iscenesatt provokasjon fra Salva Kiir og hans støttespillere for å kunne hevde at opposisjonen gjorde forsøk på statskupp. Kodenavnet for Salva Kiir og partnernes eget kupp var «Den endelige løsningen» (The Final Solution).
16. desember stilte Kiir i generaluniform på TV og erklærte at han og regjeringen hadde tatt makten for å hindre at opposisjonen gjorde statskupp. Da hadde Kiir og hans medspillere satt i verk en organisert pogrom mot folk fra nuerstammen i Juba. Spesialtrente enheter fra Dinkafolket gjennomførte i fire døgn en systematisk massakre der et sted mellom 15.000 og 20.000 barn, kvinner og menn ble myrdet. Borgerkrigen som fulgte varte i fire år og kostet om lag 400.000 mennesker livet. Den rammet kvinner og jenter særlig hardt, da seksuell vold var en del av krigføringen.
Det er gjort flere forsøk på å få til en fredsavtale. De siste forhandlingene ble ledet av Sudans daværende diktator Omar Bashir og endte sommeren 2018 med en fredsavtale som på vesentlige punkter ennå ikke er oppfylt. Det gjelder en ny felles nasjonal hær, sikkerhet for innbyggerne og et rettsoppgjør som skal omfatte forbrytelser under borgerkrigen. Sist, men ikke minst: det er ingen endring i styresettet. Salva Kiirs diktatoriske styre er verre i dag enn noen gang tidligere.
Salva Kiir er lederen i en gjeng forbrytere som målrettet ødelegger Sør-Sudan. De skulle alle for lengst vært tiltalt og stilt for Den internasjonale kriminaldomstolen i Haag for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Når dette ikke skjer, er det fordi nabolandene og medlemmene i Afrikaunionen lukker øynene, men også fordi FNs representanter og troikastatene USA, Storbritannia og Norge nøyer seg med å protestere foran verden, men følger med på ferden.
Halle Jørn Hanssen
joe-hall@online.no
https://klassekampen.no/utgave/2021-07-24/sor-sudans-vei-til-diktaturet
Makt korrumperer og total makt korrumperer totalt!