Jeg kommer til sykehuset i Tambura en morgen og får beskjed om at en kvinne ved navn Michelina Joseph har født sitt fjerde barn uten komplikasjoner. Det er godt å høre! Men det er noe annet som også gleder meg. Dagvaktene forteller meg at barnet har fått injeksjon med k-vitamin, og navlen er renset med desinfeksjonsmiddel.
Et av de viktigste elementene i et godt helsevesen er forebygging, og disse medikamentene minker risikoen for unødvendige komplikasjoner i barnets første levedager. Jeg har nettopp hatt kurs for jordmødrene i bruk av k-vitamin og rensing av navlen, derfor er det gledelig å høre at de er kommet i gang med å gjennomføre tiltakene. Barnet til Michelina har fått en god start på livet, og nå ligger alt til rette for at alle babyene som fødes på dette sykehuset skal få samme behandling. Først og fremst takket være de lokale jordmødrene som har ansvaret for at jobben blir gjort!
Den sørsudanske byen Tambura og omegn var i fjor rammet av en konflikt mellom grupperinger innad i de to dominerende etniske gruppene i området.
Konflikten varte i fire måneder og resulterte i at over fire hundre mennesker ble drept, og 80 000 måtte flykte fra hjemmene sine og bosette seg i flyktningleirer i og utenfor Tambura. Sykehuset i byen ble plyndret og rasert, og de fleste av sykehusets ansatte flyktet til andre steder i delstaten Western Equatoria State. Leger Uten Grenser hadde vært i Tambura i to måneder da jeg som første jordmor kom i slutten av januar i år. En av oppgavene mine var å hjelpe de lokale jordmødrene med å få fødetilbudet tilbake til det nivået det var på før konflikten.
Innbyggerne i Tambura bodde i fire flyktningleirer inne i byen, to leirer for hver etniske gruppe. Folk følte seg ikke trygge utenfor leirene, derfor hadde myndighetene startet to provisoriske klinikker, en for hver gruppe, og det var selvfølgelig svært viktig at tilbudet var like godt på begge klinikkene. Jeg måtte derfor passe på å bidra like mye på begge stedene.
Da sykehuset ble gjenåpnet i begynnelsen av mars, valgte de lokale myndighetene å stenge de to klinikkene, men det var fortsatt mange som ikke følte seg trygge på veien til sykehuset, i hvert fall på natten. For å gi et godt helsetilbud, er tilgjengelighet et av stikkordene. Derfor hadde Leger Uten Grenser tilbudt seg å reparere ambulansen til sykehuset. I påvente av at den skulle bli klar til bruk, fikk jeg i oppgave å åpne to fødestuer som kunne tilby hjelp til fødende på natten.
En mandags morgen ble jeg oppringt fra fødestuen som lå i leiren Saint Mary. Jordmoren fortalte meg at hun hadde en førstegangsfødende ved navn Zensia James i fødsel, og at den hadde vart lenge. Så snart portforbudet vårt var over klokken sju, dro jeg bort til fødestuen. I mellomtiden hadde en av de mest erfarne lokale jordmødrene kommet til. Etter at vi hadde undersøkt Zensia, viste det seg at vi fortsatt hadde noen timer på oss før fødselen kunne sies å være komplisert, men jeg tok henne med i vår bil og kjørte henne til sykehuset.
Etter å ha gitt rapport til dagvakten, dro jeg tilbake til basen vår for delta på det ukentlige allmøtet med alle ansatte i Leger Uten Grenser. Rundt klokken ni kom jeg tilbake til sykehuset. Da viste det seg at hun begynte å nærme seg grensen for det som er akseptert trykketid for en førstegangsfødende. Den nyansatte legen som var ansvarlig på fødeavdelingen, hadde startet et drypp som stimulerer kroppen til å lage flere rier, men hodet til babyen stod fortsatt litt høyt i bekkenet. Vi ble enige om at Zensia skulle prøve en stund til, så lenge fosterlyden var normal, men vi skulle ikke vente så veldig lenge med å bruke en sugekopp for å hjelpe henne og barnet.
Til slutt var dette det beste tiltaket vi kunne gjøre. Det viste seg at hverken legen eller jordmødrene hadde erfaring med sugekopp, et såkalt vakuum. Samtidig som jeg fikk hjulpet Zensia med å føde barnet før det fikk oksygenmangel, fikk jeg også veiledet legen og jordmødrene i bruk av vakuum. Det er noe av det viktigste Leger Uten Grenser kan bidra med i en setting som dette, å lære opp lokale krefter til å klare seg selv. Da skaper vi noe som er varig! Takket være ditt bidrag som Feltpartner, kan Leger Uten Grenser forebygge komplikasjoner hos kvinner og barn i forbindelse med graviditet, fødsel og barseltid. Tusen takk!
De beste hilsener fra jordmor Christer
PS! Jeg er kjempeglad for at TV-aksjonen i år går til Leger Uten Grensers arbeid for å gi livreddende helsehjelp og medisiner til de menneskene i verden som trenger det mest. I den forbindelse trenger vi 100 000 bøssebærere for å besøke 2,5 millioner husstander. Jeg benytter sjansen til å oppfordre deg til å bidra som bøssebærer for Leger Uten Grenser den 23. oktober. På bare to timer kan du gjøre en stor forskjell! Gå til blimed.no for enkelt å melde deg på som bøssebærer. Sammen redder vi liv!
Heia dere som gjør så mye godt arbeid🤗