Bok om Sør-Sudan: Viktig lærdom om en sårbar stat

Store forventninger

Fredsprosessen i Sudan skapte store forventninger nasjonalt og internasjonalt. Siden Sudan løsrev seg fra britisk styre i 1956 hadde sterke krefter i sør drømt om uavhengighet, mens andre nøyde seg med å arbeide for reformering av Sudan. Khartoum-regimets tiltagende aggresjon overfor sør overbeviste stadig flere om at det muslimske Nord og det kristne sør ikke lot seg plassere innen rammene av ett styresett. For dem alle oppstod det en ny virkelighet da den karismatiske lederen i sør, John Garang, omkom i en helikopterulykke tre uker etter at han var tatt i ed som første visepresident i Sudan. Tragedien ga hardlinerne i Khartoum nytt momentum; trenering, reforhandling og fare for ny konflikt.

Og Khartoum var ikke alene om å reversere utviklingen. Det skulle snart vise seg at Garangs nestleder i SPLM, Salva Kiir, ikke hadde de kvaliteter som trengtes for å gi fredsprosessen påtrengt kraft og smidighet. Resultatet ble økt spenning mellom ulike grupper i sør, samtidig som man skulle bruke seks år fram mot folkeavstemning på å etablere en rimelig bærekraftig stat og skille seg fra et ikke alt for samarbeidsvillig nord. Innsats for nasjonsbygging kom stadig lengre ned på ledernes prioriteringsliste, infrastruktur forble nærmest ikke-eksisterende, helse og utdanning ble fortsatt en drøm for de fleste, og overgang til politisk parti fremsto som lite interessant for en gerilja som fortsatt prioriterte våpen.

Hertil kom at et betydelig oljepotensial i sør ikke ble frigjort i konstruktivt samspill med Nord, snarere ble det en spore til skjerpete motsetninger og forverret korrupsjon. Og som en konsekvens av dette, og andre fortredeligheter, mistet viktige deler av det internasjonale samfunn lysten på å følge opp sin bistand til Sør–Sudan.

– En fredsavtale var oppnådd, nå burde sudanerne selv ta ansvar. Og media bidro til dette reduserte engasjementet, hva var vel spennende og interessant med dette nye landet nå da hverdagen meldte seg? «CNN-effekten» rammet Sør–Sudan sterkt, fremholder forfatteren.

Stridigheter blir til krig

For de av oss som med jevne mellomrom besøkte Sør–Sudan på 1980-tallet gir Frafjord Johnsons bok mange aha-opplevelser. Selv minnes jeg ministre som iblant sto langs veien og haiket når en bil fra Kirkens Nødhjelp nærmet seg, et av mange symboler på at fattigdommen hadde festnet seg selv på elitenivå. Og enda mer nedslående, den tristessen som ofte møtte oss den gang med nedbrente landsbyer, kvegtyverier og seksualiserte overgrep ble etter hvert til krig i all sin gru.

Forfatteren får godt fram hvordan årelange motsetninger tilspisses og forstørres blant annet som følge av tilgang på mer avanserte våpen, som i sin tur gir næring til latent og dyptgående etnisitet –- særlig mellom de fremste stammene dinkaer og nuere.

Folkeavstemningen på nyåret i 2011 ga et forventet resultat, folket i sør ga nærmest enstemmig uttrykk for ønsket om at Sør–Sudan skulle bli en egen, selvstendig stat – noe som formelt ble realisert 9. juli samme år. Og ikke uventet ble Frafjord Johnson samtidig utnevnt til spesialrepresentant for FNs generalsekretær og leder for FNs fredsbevarende operasjoner. Hun forventet neppe harmoniske forhold i det nyetablerte landet, men trolig overgikk virkeligheten etter hvert hennes verste forventninger om hva som kunne skje.

Ledernes maktbegjær

Mange hadde vært skeptisk til de sør-sudanske ledernes evne og vilje til å forene krefter for en levedyktig stat, og det skulle etter hvert vise seg at de to fremste lederne, president Salva Kiir, dinka og visepresidenten Riek Machar, nuer, i liten grad hadde befolkningens ve og vel i sinne. Bl.a. sterke personlige motsetninger gjorde at sistnevnte fikk sparken, noe som forsterket hans maktbegjær og revansjelyst. Plutselig stod to militære enheter mot hverandre, Kiirs nasjonale hær på den ene side og mot ham den avsatte visepresidentens med et kobbel av soldater og offiserer, dels rekruttert fra den nasjonale hæren, dels hentet som løsmedarbeidere. Tusener ble drept, ti-tusener la på vei som flyktninger, overgrepene ble mer barbariske enn det Afrikas lengste borgerkrig tidligere hadde tilført Sudan. Og det skulle bli verre.

Hilde Frafjord Johnson stikker ikke sin fortvilelse under en stol og er klar i sin fordømmelse av landets to ledere. Likevel savner jeg sterkere språkbruk i en situasjon hvor Kiir og Machar står for forbrytelser som neppe er mindre enn de president Bashir i Sudan er anklaget for. For forfatteren personlig må utviklingen fortone seg som et mareritt; det å oppleve at ledere man i utgangspunktet hadde tillit til, og som over tid ble ens venner, utspiller avansert egoistisk maktbegjær mens hundretusener av deres landsmenn ble sittende med svarte-per, fornedrelse og død.

EU og USA har vedtatt sanksjoner mot noen av de sentrale personer i Sør–Sudan, men med rette spør mange om dette er nok. Jeg vil anta at forfatteren i mang en våkenatt har spurt seg; hvor ville vi ha vært om John Garang hadde fått leve?

Enorme telefonregninger

Som antydet innledningsvis er den foreliggende bok todelt, først Sør–Sudan før og etter selvstendiggjøringen, dernest analyse og drøfting av årsakene til at nær halvparten av fredsavtaler etter borgerkrig ender i ny krig. Begge deler er viktige, kanskje ikke minst sistnevnte halvpart. Forfatteren fører et godt språk, og noen trykkfeil kan man bære over med. Men første del av boken ville ikke ha tapt på en innstramming i omtalen av det utall telefoner og møter som forfatteren var involvert i. Man kan forstå at hun på regjeringshold ble utbedt en forklaring på sine «enorme telefonregninger», med spørsmål om «alt dette virkelig var jobb?». Og det kunne Frafjord Johnson bekrefte, samtidig som hun er ærlig nok; de utallige telefonsamtalene ga henne styrke og oppmuntring, men også skuffelser, sorg og fortvilelse. Over lang tid gikk det døgnet rundt, hva enten hun var i Oslo, i Juba, i Kabul, i Islamabad eller på en eller annen flyplass. Ikke til å undres over at vi som periodevis kom tett på forfatteren kunne bli imponert av hennes utholdenhet, kreativitet og oppofrelse, samtidig som vi tidvis måtte forholde oss til stress, urimelige krav eller avgrenset empati.

Den plass som ville blitt spart ved en strammere redigering kunne ha vært benyttet til å gi oss innblikk i hvordan USA og andre av Norges medspillere i Sudan-prosessen håndterte saksforholdet. Dessuten er jeg overrasket over at hun bare minimalt har referanser til den rollen som Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp over år har spilt i Sudan/Sør-Sudan.

Ødeleggende voldsspiral

Noe av det mest interessante med den foreliggende boken er forfatterens evne til å drøfte erfaringene fra Sør–Sudan i et komparativt lys, med vekt på andre sårbare stater. Som utviklingsminister engasjerte Frafjord Johnson seg særlig sterkt i utviklingen i Afghanistan, og hun etablert et konstruktiv vennskap med den daværende meget meriterte afghanske finansministeren Ashraf Ghani, som siden høsten 2014 har vært landets president. Det var Frafjord Johnson på sitt beste som fikk Ghani, etter at han hadde avsluttet sin tjeneste som finansminister, til å engasjere seg i Sør–Sudan. Over en periode kunne det sør-sudanske lederskapet høste viktig lærdom om finansforvaltning og økonomisk politikk mer generelt fra Ghani. Tragisk er det at voldsspiralen i det nye landet undergravde verdien av den kunnskapsoverføring som Ghani representerte. Slik sett samspilte dette med den skuffelsen forfatteren opplevede på ulike nivåer i Sør–Sudan og på giversiden, i FN og i AU; svik, gjensidig mistillit, byråkrati og administrativ sendrektighet. Dette avdekket i sin tur moralske dilemmaer; hvor lenge nytter det å arbeide for millioner som trenger humanitær innsats og mer langsiktig bistand når en slik innsats igjen og igjen ble motarbeidet av maktpersoner og så mange negative rammebetingelser?

Før vi møter en bred litteraturoversikt og et fyldig noteregister tar Hilde oss igjennom mange av sine mantra som utviklingsminister; givernes mangel på konsistens i sin politikk, faren for bistandskaos som følge av iveren etter nasjonal flagging, svekkelsen av institusjons- og kapasitetsbygging som følge av svak koordinering mellom givere som er opptatt av å fremme egne regler, prosedyrer og eksperter. Sorgfull må hun konstatere at mange av de verdisett og tilnærminger som hun og enkelte kolleger målbar for mer enn to tiår siden har gått i revers. Interessant nok er hun skeptisk til blant andre sider ved de prioriteringer som dagens norske utenriksledelse her hjemme synes å forfekte, «der sikkerhets- politiske interesser og forebygging av migrasjon vektlegges.»

Stolt, men også ærlig om nederlag

Hilde Frafjord Johnson møtte mye kritikk da hun ledet FNs innsats i Sør–Sudan. Noe av kritikken var saklig, mye var billig snakk og gemene rykter – ikke bare på torget, men også blant politikere og andre som følte at hun iblant ble litt for «geskjeftig» eller samarbeidet for tett med en av partene. På sin side dokumenterer hun berettiget frykt for at Sør–Sudan kunne ha utviklet seg til et nytt Rwanda. Og med rette er hun stolt over at FN i Sør–Sudan ikke lot titusener i stikken, her åpnet man i 2013 leire for vettskremte mennesker som søkte vern mot vold og overgrep. Men samtidig gir hun kritikerne mye rett; «Min jobb som spesialrepresentant hadde ikke vært noen suksess. Det hadde brutt ut krig på min post».

Dette er ærlige ord fra en som hadde de beste forutsetninger for å lykkes, men som i økende grad måtte konstatere at Sør-Sudans ledelse ikke evnet å følge opp store forventninger nasjonalt som internasjonalt. Tillitsforhold forvitret på mange hold og borgerkrigen og regjeringens politikk genererte hver for seg, og sammen, «en ond sirkel av høy gjeldsbyrde, synkende valutakurs og inflasjon». Og også andre stikkord satte i økende grad sitt preg på utviklingen av Sør–Sudan; kostbare våpeninnkjøp, kraftig fall i oljeprisen og, enda mer enn før, en omseggripende korrupsjon.

Behov for nye ledere

Hilde Frafjord Johnson fortjener honnør for at hun nå i tre omganger har skrevet om sine erfaringer fra Sør–Sudan, med viktig lærdom om en sårbar stat som sliter med å komme i gang. Bare om denne type kunnskap bearbeides og anvendes i praktisk handling kan en ha håp om at fred sjeldnere enn nå ender i ny krig. Forfatteren gir mange hjerteskjærende glimt fra Sør–Sudan hvor folket for lengst har fortjent nye ledere; politikere, militære og en forvaltning som evner å se, og handle, i tråd med folkets interesser og behov. Hilde Frafjord Johnson er tilbake i Norge, hun vil ikke selv være en del av landets fremtid. Skjønt man vet aldri, for hvilken tekst er det ikke som følger et bilde fra hennes siste dag på jobben, 8. juli 2014; «Et foreløpig siste farvel til Sør–Sudan»!

Bokanmelder Bjørn Johannessen har lang fartstid i Norad og Utenriksdepartementet og har vært stasjonssjef i Malawi og Afghanistan.