Omstridt grensekontroll

Bundu  17.01.2017 av Maren Sæbø

Problemet er at det i Sudan er vanskelig å skille mellom de man må samarbeide med og de man ikke burde samarbeide med. De norske bidragene til Sudan er foreløpig beskjedne men EU har gjennom sitt EU Emergency Trust Fund for Africa gitt store beløp til Sudan i flere omganger ( blant annet i april og i desember ).  Dette opprører blant annet Yasir Arman, leder for opprørsgruppen SPLM-North, som er aktiv i de urolige områdene Blånilen og Nubafjellene sør i Sudan. Arman var også SPLMs kandidat ved presidentvalget i Sudan i 2010, året før både landet og bevegelsen Arman er en del av, ble splittet.  Ifølge han er det ikke mulig å skille mellom det regimet gjør for å stoppe menneskehandel, menneskesmugling eller ulovlig migrasjon, og det det svært autoritære regimet gjør mot egen befolkning. Attpåtil har en sentral komponent i Sudans innsats mot migrasjon over Sahara blitt hentet rett ut av tjeneste i borgerkrigene som herjer Sudan, den beryktede janjaweed-militsen

-Vi får høre historier om hvordan janjaweed har angrepet flyktninger, samtidig har ikke Bashir noen interesse av å stoppe flyktninger, han lager jo nye, forteller Arman

Arman viser til en paramilitær styrke kalt Rapid Support Force (RSF) som ble opprettet av regimet i 2013 for å brukes mot regimets mange opponenter. Dette er styrkene til krigsherren Mohammed Hamdan Daglo, eller Hametti.  Hametti har drevet kampanjer mot opprørere i Darfur, og har også vært aktiv i Blånilen, Sør-Kordofan og Nubafjellene. Deler av styrken er samme milits som har vært i søkelys for grove krenkelser av menneskerettighetene, blant annet angrep mot sivile i Darfur.  Ifølge forsker Magdi el-Gizouli ved Rift Valley Institute brukes disse fordi de har god kjennskap til området flyktninger og migranter må passere, på vei til Libya.

-RSF har fått jobben med å patruljere den sudansk-libyske grensen, ettersom dette er folk med god kunnskap om terrenget. De er hovedsakelig fra Nord-Darfur. I bunn og grunn

handler dette om at man har satt bort sikkerhetsarbeid til det som i all hovedsak er en hær a leiesoldater, påpeker El-Gizouli.

Han viser til at RSF i dag er lønnet og mottar order fra Sudans beryktede nasjonale sikkerhetsstyrker, men at det er satt i gang et arbeid for å «normalisere» styrken, altså å legge den under hærens kommando.

To millioner internt fordrevne

Arman mener det også er et paradoks at et regime som faktisk skaper en hel del flyktninger, nå skal være det samme som stopper flyktninger og migranter fra å bevege seg over Sahara. FNs tall viser at det finnes minst to millioner internt fordrevne i Sudan, i tillegg kommer minst en halv million flyktninger fra Sør-Sudan og minst 300.000 fra andre naboland.

-Vi har sett flere flyktninger i Sudan de siste årene, ikke færre. Om man skal stoppe dette må man få Al-Bashir til å stoppe krigene mot befolkningen i Darfur, Blånilen og

Nubafjellene. Regimet må kunne gi sine egne innbyggere håp og en framtid.

Arman tror altså ikke på regimets intensjoner når de sier de vil begrense mennesketrafikken. Tvert imot. Han mener alt snakket om å få kontroll med migrasjonsrutene er en måte å innynde seg på og å få tak på hardt tiltrengt bistand. Sudan er hardt rammet av fallet i oljepris, og opplever en økonomisk krise.

At regimet i Khartoum bruker migrasjonsfeltet som en brekkstang for å få tak på bistand, uten at det har tenkt å gjøre noe med årsakene til at folk flykter synes også det norske Utenriksdepartementet å være klar over. I et notat fra ambassaden i Khartoum ved inngangen til fjoråret heter det:

«De politiske prioriteringene sudanske myndigheter fremhever bærer preg av at de ser på dette feltet som en mulighet for å få bistand innen felter de synes er viktige, mer enn at de ønsker å gjøre noe med årsakene til at mennesker flykter og emigrerer fra eller gjennom Sudan»