9.9.2018 av Jørn Halle Hanssen
Stortingets utenrikskomite har vært på reise til Japan og Kina. Reisen til Kina var den første etter fredsprisutdelingen i 2010 til Liu Xiaobo og den påfølgende kinesiske diplomatiske og politiske boikott av Norge. Boikotten varte til jul 2016. Da kom en slags normaliseringsavtale på plass. Kjernen i avtalen er at Norge må være ytterst forsiktig med noen form for kritisk omtale av Kina og landets vedvarende krenkelser av menneskerettighetene.
Normaliseringen har vært vellykket.
Statsminister Erna Solberg var bare få måneder etter på offisielt besøk i Kina. Besøket var vellykket og ble avsluttet med en invitasjon til Kinas president Xi Jinping om å besøke Norge og statsministerens hjemby, Bergen.
Daværende stortingspresident Olemic Thommesen med nordiske kollegaer var på offisielt besøk i januar i år, og en stor universitetsdelegasjon var i vår i Kina.
Lakseeksporten er mer enn åtte-doblet siden januar 2017.
Før utenrikskomiteen dro, hadde de møte om hvilke saker den burde ta opp med sine kinesiske verter. SV og Venstre foreslo at man burde ta opp rapporten fra FNs rasediskrimineringskomite der det påpekes at muslimske minoriteter som uigurene undertrykkes og holdes i interneringsleirer. Forslaget vakte liten begeistring hos de øvrige komitemedlemmer, men saken endte med at komiteen tok saken opp med sitt vertskap.
I det følgende skriver jeg om noen andre saker komiteen kunne ha tatt opp med sine verter.
Besøket falt i tid sammen med det årlige møtet i Kina-Afrika forumet 3. og 4. september. Nesten alle Afrikas presidenter eller regjeringssjefer med delegasjoner var i Beijing. Mange hundre afrikanske topp politikere, generaler, embets- og forretningsfolk var å se i gatene. De afrikanske lederne møtte selvsagt den kinesiske toppledelsen i regjeringen og kommunistpartiet. Det gjorde neppe Stortingets utenrikskomite.
Kina-Afrika forumet hadde som overordnet sak, samarbeidet mellom Kina og Afrika. Her kan man konstatere at samhandelen fortsatt er stor. Selv om den falt noe i fjor, er den fortsatt vesentlige større enn samhandelen mellom Afrika og USA. Europa, dvs EU, har på den annen side nå hentet seg inn og igjen blitt Afrikas største handelspartner.
Kinas bistand til Afrika er stor og vokser, og kinesiske banker og selskaper satser mer enn noensinne på kreditter og lån til afrikanske stater. Når det gjelder det samlede økonomisk samkvem mellom Kina og Afrika, er Kina en ledende global aktør.
Hovedsaken på årets Kina Afrika Forum er Kinas infrastrukturinvesteringer. Det gjelder den nye storhavnen i Djibouti, ny havn i Somaliland, ny havn, oljeterminal og oljeledning og ny storby i Lamu på nordkysten av Kenya. Det gjelder også store kontinentale jernbane- og veiprosjekter fra øst til vest i Afrika som skal knytte an til de nye silkeveiene fra Kina.
Den nye silkeveien fra Kina skal gå gjennom Sibir, inn i Russland og gjennom hele Europa, men den skal også ha en del som går gjennom Pakistan til havner der og transportruter over Det indiske hav til havnene på Afrikas Horn.
Kina er i stillhet i ferd med å feste et infrastrukturforankret, økonomisk og politisk grep om Afrika som er uten sidestykke i historien. Kina kan bli en større imperiemakt i Afrika enn noen europeisk stat tidligere har vært.
Men det finnes mer delikate saker som utenrikskomiteens medlemmer burde ha vært oppmerksom på.
En av de afrikanske gjestene i Beijing var Sudans president og de facto diktator, Omar Bashir. Han er av den internasjonale straffedomstolen, ICC, etter folkemordet i Darfur anklaget for forbrytelser mot menneskeheten, og alle FNs medlemsland har et pålegg om å arrestere og overlevere han til domstolen i Haag. Men Sudan er et særlig viktig samarbeidsland for Kina, og Kina ser derfor bort fra FNs pålegg. Bashir kommer og reiser som han vil til Kina og nesten alle FNs medlemsland i Midt Østen og Afrika.
Ugandas stadig mer autoritære og arrogante president Yoveri Museveni leder gruppen i Den afrikanske union, AU, som vil ha kollektiv afrikansk utmelding av Den internasjonale straffedomstolen på grunn av anklagen mot Bashir og andre afrikanske politiske ledere. Han har flere ganger uttalt seg foraktfullt om FN sanksjonene mot Sør Sudan og sagt at Uganda vil ignorere FN vedtaket om våpenboikott av Sør Sudan. Uganda er derfor fortsatt det viktigste transitt-landet for våpenleveranser fra Kina, Ukraina, Hvite Russland, Egypt og Israel, samt svartebørshaier på det internasjonale illegale våpenmarkedet til regimet i Juba. Museveni var en prominent gjest i Beijing. Det samme gjaldt for Sør Sudans president og diktator, Salva Kiir. Han kom til Kina allerede 28. august for noe noen feriedager før Kina-Afrika forumet åpnet. Kiir er i særklasse hovedansvarlig for den ødeleggende borgerkrigen i Sør Sudan som har ført til at mer enn 300 000 mennesker har mistet livet. Kiir er særklasse kvalifisert for en anklage fra Den internasjonale straffedomstolen for forbrytelser mot menneskeheten. Men det bryr Kina seg ikke om, for landet har store økonomiske investeringer i olje og annen virksomhet i Sør Sudan, og for dem gjelder det «business as usual» slik at de tjener penger på sine investeringer.
Kina presser derfor hardt på i kulissene bak fredsforhandlingene om Sør Sudan som fortsatt pågår i Khartoum. Kina vil ha en fredsavtale, koste hva det koste vil. Derfor var første del av fredsavtalen en militær avtale mellom Sudan og Sør Sudan som hadde følgende hovedingrediens. Spesialstyrker fra Sudan og Sør Sudan skulle i fellesskap ta kontroll over de omstridte områdene der oljen i Sør Sudan utvinnes. Denne de facto okkupasjonen av de omstridte områdene ble gjennomført umiddelbart for mer enn to uker siden. Kinesiske eksperter på reparasjon av ødelagte oljeinstallasjoner rykket umiddelbart inn i kjølvannet til soldatene, og som vi vet, jobber kineserne hardt. Derfor ble de første produksjonstestene gjennomført i forrige uke. Nå flyter oljen fra Sør Sudan igjen gjennom oljeledningen til utskipningshavna Port Sudan ved Rødehavet. I følge Sør Sudans oljeminister kan regimet i Juba derfor forvente en fortjeneste på oljeeksporten som for all hovedsak går til Kina, på mer enn 8 milliarder kroner bare denne høsten 2018 mens regimet i Khartoum får noe mindre. Kina får både oljen og store nedbetalinger på kreditter og lån Sudan og Sør Sudan har i Kina.
Selv om det synes å være en total mangel på interesse både for Afrika og for norsk bistands- og utviklingspolitikk hos alle norske politiske partier med unntak for KRF og Høyre, burde kanskje komiteens medlemmer ha spurt litt om hva Kina holder på med i Afrika, men det gjorde de nok ikke.
Utenrikskomiteens medlemmer burde også ha spurt kineserne om Bashirs og Kiirs nærvær er et villet uttrykk for en politikk for systematisk undergraving av den internasjonale straffedomstolens og dermed FNs autoritet fra Kinas side.
I juli var det et annet viktig møte i Beijing, nemlig det nyopprettede; Kina-Afrikas forsvars- og sikkerhetspolitiske forum. Her er det viktig å minne om at Kina er storeksportør av våpen av alle slag til afrikanske stater. Til dette møtet kom det mange titalls afrikanske forsvarsministrer og hærsjefer. En av dem var Sør Sudans hærsjef, general Gabriel Jok Riak. FNs sikkerhetsråd har pålagt en rekke sanksjoner mot denne mannen og åtte andre politikere og generaler i Sør Sudan. Alle deres bankkonti skal være beslaglagt. De skal ikke ha anledning til å forlate Sør Sudan. Intet internasjonalt flyselskap skal kunne ha dem som passasjerer. Begrunnelsen for sanksjonene er at de er ansvarlig for massemord på egen befolkning og at de er en del av kleptokratiet i Sør Sudan som har røvet landet for ufattelige 60-70 milliarder kroner siden 2005. Men de også reiser, og særlig til Kina, som om det ikke fantes noe sanksjonsvedtak i FNs sikkerhetsråd.
Dette må jo være en sak for både utenrikskomite og regjering, nå særlig etter utenrikskomiteens besøk i Kina. Norge kjemper jo på nytt for en plass i FNs sikkerhetsråd, og hva skal Norge gjøre der om vi ikke skal være opptatt av at FN vedtak skal respekteres.