Hentet fra Bistandsaktuelt 12. april 2019 | Av Av Martin Skjæraasen
På to uker er to diktatorer borte. Vil uroen i Sudan og Algerie spre seg – eller strupes av de nye herskerne?
Kvinnen i hvitt», blir hun kalt, den 22 år gamle studenten som ble fotografert på et biltak i Sudans hovedstad Khartoum. Hun var omringet av tusenvis av demonstranter, som tok bilder av henne med mobilene sine.
Etter at Omar al-Bashir, mannen som har styrt Sudan med jernhånd i 30 år, ble avsatt og fengslet torsdag, har Alaa Saleh, som den unge kvinnen heter, blitt symbolet på folkeviljen i Sudan.
Bildene har for lengst gått «viralt» på Twitter, Facebook og Snapchat. Også langt utenfor Sudans grenser.
Er det starten på en ny arabisk — eller afrikansk — vår vi er vitne til?
Gamle gubber må gå
– Det er vanskelig å si. Den siste arabiske våren fikk noen grusomme konsekvenser, så jeg vet ikke engang om jeg ønsker det, sier professor Clionadh Raleigh ved Universitetet i Sussex.
Den tidligere PRIO-forskeren leder prosjektet The Armed Conflict Location & Event Data Project (ACLED), som kartlegger politisk uro i Afrika.
Det siste tiåret, spesielt etter «Den arabiske våren» i 2011, har antallet demonstrasjoner steget kraftig. Fra 653 i 2008, til 3791 demonstrasjoner i 2018.
Uroen har krevd sine ofre. Zimbabwes 95 år gamle president Robert Mugabe gå av etter store demonstrasjoner i 2017. Etiopia fikk ny statsminister i 2018 etter tilsvarende uro. For to uker siden leverte Algeries president Abdelaziz Bouteflika (82) sin avskjedssøknad.
Og denne uken var det altså 75-åringen Omar al-Bashir sin tur.
- Les om kuppet: Militæret tok makten i Sudan
En aktivistgenerasjon?
Noen snakker mener at en ny «aktivistgenerasjon» er i ferd med å vokse frem i Afrika. Store ungdomskull, med tilgang til bedre utdanning og smarttelefoner, krever endring. Dette skjer samtidig som sivilsamfunnet får stadig trangere kår.
Professor Raleigh mener mye av forklaringen på diktatorfallene finnes innad i regimene, hvor konkurrerende eliter utnytter kaos for å skaffe seg mer makt.
– Jeg tror vi er vitne til slutten på en rekke langvarige presidentskap. Afrika har det høyeste antallet eneherskere på flere tiår, men tiden innhenter dem til slutt. Høy alder er en viktig forklaring på hvorfor mange autokrater blir skjøvet av tronen, sier hun.
Afrika har verdens yngste befolkning og verdens eldste ledere, blir det ofte sagt. Og Raleigh nevner flere som bør bekymre seg for det som skjer i Nord-Afrika. Deriblant Idriss Déby (66), som har styrt Tsjad siden 1990. Yoweri Museveni (74), som har styrt Uganda siden 1986. Og Isaias Afewerki (73), som har styrt Eritrea siden 1993.
For å nevne noen.
– Jeg tviler på at disse vil få en fredelig avskjed. De tok makten, og de vil blifratatt makten. Dette er et av de store problemene med autokratier. De preges av brutalitet. Og de mest brutale, det er lederens «lojale» venner.
Kaos er en stige
Hun får støtte av Øystein Rolandsen, som er forsker ved PRIO.
– Bildet av en diktator er ofte av en eneveldig hersker, som personlig bestemmer over alle i landet. Sånn er det ikke. Et autokratisk regime består alltid av fraksjoner, som kan likne litt på regjeringsdannelse i et parlamentarisk demokrati, forklarer han.
– Kunsten å forbli på toppen av pyramiden handler om å holde seg inne med et tilstrekkelig antall maktgrupperinger. Det kan bli vanskelig etter hvert, spesielt når du begynner å bli gammel og pyramiden er vaklevoren.
Et regimeskifte skyldes alltid et sammenfall av flere faktorer, påpeker Rolandsen. Ikke bare høy alder og interne splittelser. I Sudan er befolkningen ung og urban. Stadig flere har fått utdannelse, og mange har fått et vindu mot verden gjennom mobiltelefonen.
De har samtidig opplevd en kraftig økonomisk nedgang, som startet da oljefeltene forsvant da Sør-Sudan ble et eget land. En krise som tvang regimet til å kutte subsidiene på mat og drivstoff før jul.
– De folkelige opptøyene er selvsagt viktig. Men det er også måten eliten utnytter uroen til å posisjonere seg. Til slutt er det, for syns skyld, enklest å fjerne den gamle diktatoren for å beholde makten. Samtidig består det gamle systemet, sier Rolandsen.
En ny vår?
I Algerie har det vært nye protester etter utnevnelsen av Abdelkader Bensalah som midlertidig president, nettopp fordi han blir oppfattet som en del av det gamle regimet.
Og i Sudan har Bashir-motstanderne nå snudd seg mot hæren, som, etter å ha fengslet Bashir, oppløste grunnloven og innførte et militærstyre som skal vare i to år.
– Regimet har stelt i stand et militærkupp for å bringe tilbake de samme personene og de samme institusjonene som vårt folk har protestert mot, heter det i en uttalelse fra protestbevegelsen Alliance for Freedom and Change.
Fredag lovet generalene at de vil innlede en dialog med alle politiske grupper med sikte på å danne en sivil regjering. Men de har samtidig sagt at de ikke vil tolerere brudd på portforbudet og de andre sikkerhetstiltakene de innførte etter kuppet.
Mens dette pågår, spres bildene av Alaa Saleh til undertrykt ungdom over hele kontinentet, som kanskje er mer opptatt av å bli kvitt presidenten sin enn hva som kommer etterpå. Men om de vil følge eksempelet til «Kvinnen i hvitt», er ifølge Rolandsen usikkert.
– Det er for tidlig å si. Men det vil alltid være opposisjonsgrupper i autoritære regimer, som jobber mer eller mindre under jorden. De ser etter mulighet til å trigge oppstandelse, og her kan opptøyer i andre land ha en smitteeffekt.
martin.skjaeraasen@gmail.com
Kilde:
https://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2019/er-sudan-og-algerie-starten-pa-en-afrikansk-var/