13.1.2021
Av Gunnar Sørbø – (Bildet) Artikkelen er tidligere publisert i Morgenbladet.
Lundin Petroleum er et svensk oljeselskap som ble grunnlagt av Adolf Lundin for nærmere 40 år siden og som i dag drives av hans sønner Ian og Lukas Lundin. Etter kjempestore oljefunn i Nordsjøen har selskapets aksjekurs skutt i været. Bare i løpet av noen morgentimer i september 2011 steg kursen med 25 prosent og Lundin-familien ble 2,5 milliarder svenske kroner rikere. I mars 2012, etter nye funn, steg kursen igjen. Det norske pensjonsfondet har også oppdaget Lundin og kunne i fjor bokføre en beholdning på mer enn 500 millioner norske kroner. «Kjøp aksjen som går og går», het det nylig fra Stocklink.no.
Men Lundin har en annen sak som går og går, og den er ikke like hyggelig. Lundin etterforskes av den svenske påtalemyndigheten for mulig delaktighet i krigsforbrytelser i Sudan.
I 1997, mens borgerkrigen raste i Sudan, dannet Lundin et konsortium med malaysiske Petronas Carigali, OMV fra Østerrike og det statseide Sudapet. De undertegnet en kontrakt med regjeringen i Khartoum om oljeutvinning i et område (Block 5A) der regjeringen ennå ikke hadde full kontroll. Dette førte til en militær kampanje der formålet var å ta kontroll over og sikre oljefeltene, ifølge rapporten «Unpaid Debt», publisert i 2009 av ECOS (The European Coalition on Oil in Sudan), som er et nettverk av mer enn 50 frivillige organisasjoner..
Tusener av mennesker døde og nesten 200 000 måtte flykte fra sine hjemsteder. Rapporten beretter om «vilkårlige angrep der sivile var utpekte mål, hjem og tilfluktssteder som ble påtent, plyndring, ødeleggelser, ulovlige drap på sivile, voldtekter av kvinner, bortføring av barn, tortur og tvangsforflytning ». Satellitt-bilder viser at landbruk og kvegdrift ble betydelig redusert i den perioden Lundin-konsortiet opererte i Sudan. Det var soldater fra Sudans hær og lokale militsgrupper med støtte fra Khartoum som utførte handlingene.
I rapporten blir det hevdet at Lundin under krigen samarbeidet tett med dem som sto bak de kriminelle handlingene, og den infrastruktur som ble bygd – blant annet den såkalte «Lundin-veien» – ble utnyttet for å utføre dem. Alt dette burde Lundin ha visst. De kom til Sudan i 1991 og kjente landet godt. Da de trakk seg ut i 2003, hadde de tjent nærmere en milliard svenske kroner, og selskapets markedsverdi hadde steget med 200 millioner dollar.
ECOS mener at Lundin med partnere kan ha vært delaktig i krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten og anbefaler at medlemmene av Lundin-konsortiet betaler 300 millioner dollar som vederlag til ofrene. Nettverket hevder også at den svenske regjeringen sviktet sine forpliktelser. Da krigen i området sto på som verst, mottok Sverige informasjon om at beslutninger til ett av deres selskaper kunne bidra til krenkelser av menneskerettigheter og internasjonale forbrytelser. Dette er bakgrunnen for at den svenske påtalemyndigheten for nesten to år siden startet sine forundersøkelser om mulig brudd på folkeretten. Den som har gjort seg skyldig i slike forbrytelser utenlands, kan stilles for retten i Sverige selv om handlingene ikke er straffbare der de ble utført.
At den svenske utenriksministeren Carl Bildt satt i Lundin-styret fra 2000 til 2006 med ansvar for etiske spørsmål, har gjort saken politisk betent. I tillegg ble pågripelsen av to svenske journalister på etiopisk territorium i fjor sommer knyttet til Lundins virksomhet. De var ute etter informasjon om virksomheten til Africa Oil – der Lundin har betydelige interesser – i Ogaden-provinsen, og ble nylig dømt til 11 års fengsel i Addis Abeba.
De som har fulgt Lundin over flere år er ikke overrasket over det som skjedde i Sudan. Ifølge Aftonbladet (3.mars 2012) var Adolf Lundins mantra «No guts no glory», eller fritt oversatt ”den som intet våger, intet vinner. Utdannet som bergingeniør bygde han opp et selskap som nærmest spesialiserte seg på å jobbe i konfliktområder. Han var på plass i Sør-Afrika under apartheid. I det krigsherjede Zaire, i Gaddafis Libya og i Syria og Irak. I 1996 uttalte han følgende: « Vi arbeider helt uten hensyn til politisk risiko. Det er så pass vanskelig å finne store olje- og gruveforekomster at om man skal begrense seg til land som er politisk sikre, har man ingen sjanse. Det er som å starte et maratonløp med et brukket ben. Det eneste viktige for oss er at det vi leter etter kan bli riktig stort» (oversatt fra Svenska Dagbladet 5.august 1996).
Brødrene Lundin hevder i Dagens Nyheter (18.mars 2012) at anklagene om forbrytelser i Sudan er både ubegrunnede, urettferdige og absurde, og at Lundin er ansvarsfulle og aktive investorer som bidrar til å gjøre livet lettere for menneskene i flere afrikanske land. De svarer ikke på de konkrete anklagene. Uttalelser fra Carl Bildt har ikke gjort saken lettere. Han fikk seg til å si for åpen mikrofon at det var fred i Sudan da Lundin overtok operatøransvaret i Block 5A.
Mens flere aksjeeiere, med svenske banker og forsikringsselskaper i spissen, mener Lundin bør sette i gang en egen uavhengig granskning av saken, har styret skriftlig oppfordret eierne til å stemme i mot dette, med henvisning til at en slik undersøkelse allerede gjøres av andre og at Lundin er et åpent, transparent selskap som ikke har noe å skjule.
I mellomtiden har Lundin Petroleum kjempesuksess i Norge, og de har skiftet ut Carl Bildt med den zambiske økonomen Dambisa Moyo, som er kjent for sine bistandskritiske bøker. I tråd med utviklingen har brødrene Lundin også ryddet plass i styret for Asbjørn Larsen og Kristin Færøvik fra Norge.
Lundin vil innlede et tett samarbeid med Statoil om utbyggingen og driften av Avaldsnes-feltet på den såkalte Utsirahøyden. I forhold til Lundins problemer i Sudan er kontroversen om Statoils oljesandprosjekt i Canada kanskje for småtteri å regne. Ansvarlig statsråd Ola Borten Moe avviste da også nylig i Dagsnytt 18 at oljesandproduksjonen innebærer noe etisk dilemma. Men som i Sudan reiser virksomheten i Canada problemstillinger rundt ur- og lokalbefolkningers rettigheter. I Canada er de nærmeste urfolkssamfunnene rammet av produksjonen, og det hevdes at forgiftet vann renner omkring 200 mil gjennom det enorme Mackenzie-vassdraget før det når ishavet i nord. Om de enorme oljesandressursene utvinnes som planlagt, rapporterer forskere at store naturområder vil kunne rammes og en rekke urfolkssamfunn stå i fare for å miste sitt livsgrunnlag. Om dette holdes det seminar i Tromsø 9.mai.
Etter de store funnene på Avaldsnes-feltet sa styreleder Ian Lundin til E24 at feltet er «vakkert i all sin enkelthet» og «rett og slett en oljemanns drøm». Det er lett å forstå gleden og beruselsen over det som tegner til å bli et Lundin-eventyr i Nordsjøen, men vanskeligere å forstå håndteringen av et Sudan-engasjement der alvorlige krenkelser av lokalbefolkningers menneskerettigheter synes å ha vært en forutsetning for den profitt selskapet hentet hjem.
Kilde:https://morgenbladet.no/samfunn/2012/svensk_eventyr_med_bismak