Meninger: Offerhierarkiet

Hentet fra Panorama nyheter 9.11.2023 | Av Maren Sæbø

Vi oppfatter ikke alle konflikter og ofrene deres som like «viktige». Slik burde det selvsagt ikke være, men det er også i vår egen interesse å bry oss mer om konfliktene som ikke når opp i nyhetsstrømmen.

Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.

Før den siste omdreiningen i Midtøsten leverte tankesmien International Crisis Group den månedlige oppdateringen av konfliktradaren sin. Den viste at det gikk gal vei i blant annet Kosovo, Nagorno-Karabakh, Mali og Burundi i september. Måneden før omfattet lista blant annet Niger og Syria.

Men ingen av disse konfliktene får den samme oppmerksomheten her hjemme som Russlands overfall på Ukraina, og nå, den israelske hærens inntog i Gaza. Det som sannsynligvis har vært den dødeligste konflikten i verden de siste årene, i det nordlige Etiopia, ble knapt nok registrert i hjemlige medier.

Det er to hovedårsaker til dette; det har vært svært vanskelig for internasjonale og lokale journalister å få tilgang til områdene omfattet av krigshandlingene, og det er lite interesse, både hos mediene og publikum. Det med unntak av en svært engasjert diaspora.

Konfliktene som ikke når opp i nyhetsstrømmen, har større betydning enn plassen de får, skulle tilsi.

Påvirker statistikken

Dette gjenspeiles dessverre også i statistikken. Å føre statistikk over ofre i krig er alltid vanskelig. Så databaser som viser antall drepte og sårede i konflikter, baserer seg ofte på medierapporter.

Armed Conflict Location and Event Data Project (ACLED) som fører regnskap med hendelser, som demonstrasjoner, antall drepte og sårede, baserer også i stor grad sin rapportering på medierapporter. Dermed forsterkes skjevheten.

For konflikten i Etiopia, for eksempel, kommer man bare fram til i underkant av 20 000 døde om man regner sammen tallene fra de to årene der konflikten i Tigray-regionen pågikk. Både FN og menneskerettighetsgrupper opererer med helt andre tall, og den afrikanske unionens leder mener rundt 600 000 kan ha mistet livet i løpet av konflikten. Dette tallet inkluderer døde som følge av voldshandlinger, både stridende og sivile, og indirekte dødstall, som de som dør av sult og mangel på helsehjelp.

Skjulte tapstall

Indirekte tapstall gjør seg ikke alltid like godt på livesendinger, men det er her man ofte finner ofrene for moderne konflikter. Det er småbarna som ikke får helsehjelp eller nok mat i sine første leveår, det er mødrene som ikke får tilstrekkelig hjelp til å ta seg av dem. Det er resten av barneflokken som bukker under for kolera og andre sykdommer som i fredstid ikke har like gode vilkår.

Kort fortalt, det er denne typen tapstall som man kan se for seg er mulig å minimere om vi evner å bry oss mer om folk flest som rammes av krig.

Oppmerksomhet gjør det vanskeligere å nekte noen helsehjelp eller mat, slik vi ser i Gaza nå.

Etiopia anklages av menneskerettighetsgrupper for å ha gjort det samme i Tigray-regionen de siste årene, og dermed ha bidratt til de høye tapstallene.

«Whataboutism»

At vi bryr oss om de som er rammet av konflikt i Etiopia, Mali eller Sudan, betyr selvsagt ikke at vi nedvurderer lidelsen for folk i Gaza. På samme måte som det å bry seg om folks lidelser i Gaza ikke underkjenner lidelsene i Ukraina.

I sosiale medier hugges noen ganger påminnelser om andre konflikter ned som «whataboutism», altså at man spør «men hva med..?» i stedet for å ta for seg den aktuelle konflikten. Men det kan også være uttrykk for genuin fortvilelse over at det man selv har kjært trues, uten at noen reagerer.

For alle som er rammet av en konflikt, eller har familie i et område med konflikt, vil akkurat denne framstå som eksistensiell. Det handler jo om liv og død. For deg og dine nærmeste.

Denne maktesløsheten kan også komme til uttrykk i diplomatiet, eller i FN-bygningen i New York. Det siste halvannet året har afrikanske ledere kommet under press fra europeiske og amerikanske diplomater for ikke å i tilstrekkelig grad ta avstand fra Russlands handlinger i Ukraina. Det står om menneskerettighetene, om krigens folkerett, om selve verdensorden ifølge vestlige ledere.

Afrikanske ledere har et poeng når de kontrer at de samme lederne ikke akkurat har vært konsistente på å forsvare de internasjonale spillereglene de siste to tiårene. Den såkalte krigen mot terror åpnet en avgrunn under troen på et felles sett spilleregler, og den fortvilte situasjonen til palestinerne i de okkuperte områdene, har ytterligere undergravd tilliten.

Oss og dem

For å parafrasere en mer hjemlig debatt, det finnes ikke noe «vi» i internasjonal politikk, som kan hjelpe oss med å løse problemene nå. Når det smeller i Gaza, er det igjen «oss» og «dem».

Den brutale, og åpenbart ikke forholdsmessige bombingen av Gaza, inkludert sykehus, skoler og bygninger under FN-flagg, oppfattes av naboene (og resten av verden) som om en makt har fått blankosjekk på folkerettsbrudd.

Nå er det nok av ledere i Midtøsten, Asia og Afrika som jo ikke akkurat har et godt rulleblad på menneskerettigheter og krigens folkerett, men i et system der noen ser ut til å få evig unntak, vil andre også gi blanke. Sånn har det også vært den siste måneden, i ly av eskaleringen i Midtøsten.

Ingen toppdiplomater i Sudan

Særlig alvorlig er situasjonen i Sudan. Et halvt år etter at kamper brøt ut mellom den sudanske hæren og militsen Rapid Support Forces, har sistnevnte tatt kontroll over deler av den vestlige provinsen Darfur og det sørlige Kordofan. Det er få journalister på bakken i disse områdene, og humanitære organisasjoner har trukket seg tilbake, men noen rapporter kommer ut, og de er svært urovekkende.

En ting er at nødvendig helsehjelp, og annen humanitær hjelp, ikke er tilgjengelig for en stor del av landets befolkning. I tillegg har analyser av satellittbilder, som BBC har bestilt, vist at landsbyer brennes ned, og folk fordrives. Den britiske regjeringen har vært ute og kalt det «etnisk rensning».

Det foregår en slags prosess rundt situasjonen i Sudan i Saudi Arabia, utover det ser ikke ryktene om et nytt folkemord i Darfur ut til å ha avfødt mye til reaksjoner. Ingen internasjonale toppdiplomater er for tiden på turné i Sudan eller nabolandene.

Større betydning enn de skulle tilsi

Det er åpenbart at noen konflikter har større betydning for noen, for Europas del var invasjonen av Ukraina viktig, men den har også geopolitisk betydning. Det samme har konflikten mellom palestinere og Israel i de okkuperte områdene.

Men ser man etter, har også de konfliktene som ikke når opp i nyhetsstrømmen, større betydning enn plassen de får skulle tilsi.

Den mangeårige konflikten i Jemen, som anslås å ha kostet nær 380 000 mennesker livet, har forgreninger til resten av regionen. Og den påvirker situasjoner som den i Syria, og den i Sudan og Libya.

Situasjonen i Libya og Sudan påvirker i tur det som skjer i Sahel lenger vest i Afrika. Alle disse konfliktene har i tur også bidratt til at antallet på flukt i verden nå er rekordhøyt, i overkant av 117 millioner. De fleste av disse er i nabolandene. De siste to tiårenes unnlatende holdning til konflikter i både Midtøsten og Afrika lar altså nye bål flamme opp.

Alle konflikter må finne sine løsninger, og det først og fremst lokalt. Men en økt respekt og fokus på internasjonale konvensjoner vil hjelpe. Det vil også føre til fokus på konflikter som vi kanskje ikke umiddelbart omfatter som «viktige».

Vi oppfatter kanskje ikke konflikter, og deres ofre likt, men hvordan vi forholder oss til dem, vil ha noe å si for oss alle. For det finnes ikke noe oss og dem om bomberegnet tar til, da er vi alle like sårbare.