Hun er UD`s utsendte for bistand i Juba: Jeg beundrer folket i sør

Siden i sommer har hun måttet jobbe fra nabolandene, Addis Abeba i Etiopia og Nairobi i Kenya.

– Jeg var heldigvis hjemme på sommerferien da den voldelige konflikten brøt ut i juli. Da hjalp jeg til i UD her med å få alle norske ut av landet. Jeg ble imponert over hvor godt det ble jobbet, sier hun.

Hele sin yrkeskarriere har Gunvor jobbet med bistand. I tre omganger har hun bodd i Afrika, i Uganda, Botswana og Kenya. De siste årene som underdirektør for sivilt samfunn i Norad.

– Hva får deg til å ta oppdraget i et så utsatt land som Sør-Sudan?

– Jeg har vært hjemme siden 2003. Og jeg vil gjerne være så nær som mulig til virkeligheten jeg jobber med, sier hun enkelt.

Sør-Sudan er virkelig et fattig land. Og såpass urolig at UDs ansatte ikke får ha med seg familien. Og de må reise hjem hver sjette uke for å hente seg inn.

Satser på skoler

– Folk i Sør-Sudan har levd med krig i tre generasjoner. Folk jublet da landet ble selvstendig i 2011, men lederne hadde kun erfaring fra krig i bushen. Ingen statsstruktur er på plass, forteller hun.

I 2013 kom den første krisen etter freden i 2011. Men en fredsavtale har holdt ro i landet inntil i sommer.

– Folket i Sør-Sudan har det fryktelig vanskelig. Bare i juli i år flyktet 80.000 til nabolandet Uganda. Og nesten halvparten av befolkningen på rundt 11 millioner er avhengige av mattilførsel.

Gunvor Skancke sitter sommerbrun og forteller. Hun innrømmer at det er lett å miste håpet i Sør- Sudan.

– Jeg har fått et nesten religiøst forhold til utdanning, forteller hun og forklarer:

– Vi satser på skoler. Og det er verdt hver krone. Skolegang gir normalitet i barnas liv og håp for nasjonen. Men det tar tid før det bærer frukter.

I tillegg mener hun det er viktig at det internasjonale samfunnet er til stede i Sør- Sudan.

– De føler seg ganske aleine. Regjeringshæren angriper folk, de er overlatt til seg selv. Det eneste trygge stedet de søker til, er kirken. Vi jobber med å få en politistab opp å stå.

Trivdes i Juba

Før konflikten brøt ut i juli, bodde Gunvor Skancke i Juba.

– Jeg hadde en veldig koselig leilighet der 182 skritt fra ambassaden, og trivdes godt.

Det til tross for portforbud etter klokka sju på kvelden, og kun en liten radius å bevege seg på.

– Klarte du å slappe av?

– Ja, svarer hun kjapt og forteller at medbrakt symaskin og bøker gjorde susen.

– Og så kommer du tett på kollegaene. Vi er fire fra Norge på ambassaden, som jobber sammen og lever tett sammen.

– Hvordan er det å komme i kontakt med folk?

– Ikke så lett, fordi folk holder seg hjemme etter at det blir mørkt. Det er få samlingssteder. Og det er vanskelig å reise rundt i landet. Når det skjer, er det ofte med helikopter og sikkerhetsfolk rundt.

Holder motet oppe

Det er på skolene hun treffer folk. Hun beundrer innbyggerne som holder motet oppe til tross for fattigdom og ufred.

– En av de lokale kollegaene mine fikk en baby 7. juli i år. Og dagen etter brøt krigen løs. Han måtte frakte den lille familien sin til Uganda der det er trygt å bo. Så reiser han på jobb i Juba, forteller Gunvor.

Norge trapper opp utdanningsstøtten til landet. Og driver tradisjonell nødhjelp.

– Matvarer droppes fra fly fordi landet er så vanskelig tilgjengelig. Det er store våtmarksområder og dårlige veier.

Hun er opptatt av at folk i Sør-Sudan skal bli i stand til å dyrke jorda sjøl.

– Det er like mange kuer som folk i landet. Men i dag importeres alt av jordbruksvarer fra Uganda. Vi må gi dem jordbruksutdanning for å bøte på matmangelen.

Tøft for familien

Går alt etter planen, kan hun komme tilbake til ambassaden i Juba i midten av september.

– Det er vanskelig å jobbe når du ikke kan være til stede, sier hun.

– Hva med familien din, synes de det er ok at du jobber i Sør-Sudan?

– De er ikke så glade for det, særlig ikke mannen min. Men nyhetene virker mer dramatiske her hjemme enn ute.

Gunvor synes selv hun er heldig som har fått jobben for UD.

– Jeg skal være der fram til neste sommer. Da begynner jeg i Norad igjen.

I Larvik bor mor Ingeborg Wittersø Skancke.

– Hun er veldig støttende. Hvis hun er bekymret, viser hun det ikke, sier Gunvor og smiler.

– Nå spiller vi Wordfeud sammen på nettet fra hver vår kant av verden.

Gunvor ler.

– Det er tre egenskaper jeg trenger i denne jobben: Det er sans for humor, romslighet og dårlig hukommelse.

Hun tenker seg om.

– Og stahet.