Sør-Sudan og for norsk fredspolitikk. Hun deler også noen tanker om hva som ikke fungerer så godt med denne.
Først til Sør-Sudan, og hva som gikk galt. Da en fredsavtale i det som den gang var ett Sudan ble inngått i 2005, var man enige om en periode på seks år før sør skulle ha en folkeavstemning om uavhengighet. Lederen den gang, John Garang, ønsket et forent men reformert Sudan. Bare dager etter at avtalen var i boks ble han imidlertid drept i en helikopterulykke, og hans nestkommanderende Salva Kiir tok over.
Så startet prosessen, ikke bare med å gjøre SPLAs politiske fløy, SPLM, til et parti, men også med å utviklesøndre Sudan. Etter årtier med underutvikling og krig var ikke det noen liten oppgave. Store deler av området hadde så godt som ingen infrastruktur, selv Juba hadde kun en asfaltert vei. Det var høy mødre- og
spedbarnsdødelighet, lavt utdanningsnivå og lav forventet levealder. En giverkonferanse i Oslo samme år var startskuddet for en større operasjon. Allerede da var viljen til å finansiere det hele noe lunken. Dette ble ikke bedre av at det manglet en del på den politiske viljen, både i Juba og blant det internasjonale samfunnet. SPLA/M viste ikke noen særlig endringsvilje fra geriljabevegelse til parti.
I «South Sudan, the Untold Story» skriver Johnson om «frigjøringsdilemmaet», først omtalt av Afrika-kjenner Christopher Clapham. Svært mange afrikanske land har fått regjeringskontorene besatt av en tidligere frigjøringsbevegelse. Når disse kommer til makta, anser de den for berettiget; de har jo tross alt vunnet den. Ofte med livet som innsats. Deres evne til å styre er irrelevant. Det er deres tid til å ete, som det ofte heter. Og de bestemmer også hvilke andre som skal få mat.
Slik var det også med SPLA/M. Norske aktører som jobbet tett på bevegelsen så tidlig hvordan det vokste fram systemer av nepotisme og klientforhold i Juba. Disse fikk nå tilgang på en hel del penger som skulle gå til oppbyggingen av søndre Sudan. Blant annet fra store oljefelt i regionen. I tillegg til et politisk system som springer ut av en frigjøringshær, kommer altså store inntekter fra en verdifull råvare. Alt ligger til rette for den såkalte råvareforbannelsen, der store ressurser står i veien for utvikling snarere enn å hjelpe den på vei. Kombinasjonen skulle vise seg å bli giftig i Sør-Sudan. Johnson siterer et ikke navngitt, fremstående medlem av SPLM: «Når du setter leoparden til å gjete, har ikke flokken noen sjanse».
I denne perioden jobbet Johnson for den afrikanske utviklingsbanken og kunne slik bivåne den ene storekorrupsjonsskandalen etter den andre. President Kiir selv har innrømmet at bortimot en tredel av oljeinntektene i perioden 2005–2011 (fire milliarder amerikanske dollar) ikke kan gjøres rede for.
I tillegg til problemene i Juba var det fortsatt spenninger mellom nord og sør. Disse måtte løses samtidig som man forberedte en folkeavstemning om uavhengighet i 2011. Da datoen først var der, stemte et overveldende flertall av sørsudanere for uavhengighet, og man fikk det travelt med å gjøre om administrasjonen i Juba til en statsforvaltning. 9. juli 2011 kom verdens yngste stat til, og Johnsons periode som spesialutsending begynte.
Det spente forholdet med nord fortsatte, blant annet førte en disputt om oljeleveranser til trefninger i grenseområdene og til at produksjonen bleinnstilt i 15 måneder. Sør-Sudan levde nå på donorer.
Den økonomiske miseren bidro til at gamle spenninger i SPLM blusset opp, og i 2013 førte politisk maktkamp til den ene krisen etter den andre før det brøt ut kamper innad i presidentgarden i desember. Garden besto av fraksjoner som støttet henholdsvis Salva Kiir og
visepresident (på det tidspunktet avsatt) Riek Machar.
Tidlig ble konflikten «etnifisert» ved at Kiirs menn, av folkegruppen dinka, angrep sivile de mistenkte for å støtte Machar,som var nuere. Dinka og nuere er Sør-Sudans to største grupper, og snart spøkte scenarioer fra folkemordet i Rwanda over Sør-Sudan. En ny fredsprosess ble initiert, men personer og generaler
Johnson beskriver som «hardlinere» fulgte en egen logikk på begge sider. I august i fjor kom det til en ny fredsavtale, etter at minst femti tusen var drept og to millioner drevet på flukt. Rapporter fra FN og Den afrikanske union (AU) viser at krigen i 2014 og 2015 hadde en helt egen brutalitet – og det i et område hvor krigene har vært særdeles brutale.
I juli i år var det mye som tydet på at ny krig var i emning. Observatører i FN-systemet og diplomatene klaget over liten vilje til å gjennomføre punktene i fredsavtalen fra august 2015. Staten var nok en gang blakk, og verken soldater eller andre fikk lønna de hadde krav på. Juba var full av våpen, barna var sendt vekk. Visepresident Riek Machar følte seg åpenbart ikke trygg og anklaget president Kiirs folk gjentatte ganger for å forsøke å drepe ham.
En skuddveksling ble til kamper, kamper ble til en offensiv hvor Kiirs tropper, under ledelse av hærsjef PaulMalong jaget Machars menn, og visepresidenten selv, fra byen. Siden har det brutt ut kamper både her og der, spesielt på hovedfartsårene sørover mot Uganda. Machar har flyktet og erklært krig, generaler har hoppet av og skiftet side, til og fra flere sider.