Hva er det med Norge og Sør-Sudan?

Allerede på 1950-tallet, også før Sudan ble selvstendig, var det en gryende interesse i universitetsmiljøene i Bergen og etterhvert også i Oslo. Antropologiprofessor Fredrik Barth opprettet et samarbeid mellom Universitetet i Bergen og det i Khartoum, Øystein Stabrun formidlet sterke reportasjer i NRK, utenriksminister Knut Frydenlund og hans statssekretær Thorvald Stoltenberg bidro til en økende interesse i Norge, som igjen førte til at frivillige organisasjoner etterhvert startet arbeid i Sudan.

Kirkens Nødhjelp var den første store norske organisasjonen som engasjerte seg i Sudan. Det var i 1973, og helt fram til i dag har de fortsatt engasjementet i både sør og nord, og i Darfur i vest – det vil si i over 40 år. Gjennom et stort kirkelig nettverk har det vært mulig å nå ut i mange områder, og i løpet av årene som er gått har mange hundre norske arbeidet i Sudan og Sør–Sudan for Kirkens Nødhjelp.

Den neste store organisasjonen som engasjerte seg var Norsk Folkehjelp, for 30 år siden. Bakgrunnen var faktisk engasjementet fra en enkeltperson, Egil Hagen, som hadde sett lidelsene i sør, og som appellerte til Norsk Folkehjelp om å starte nødhjelpsarbeid der. Dette utviklet seg etterhvert til å bli det største av Norsk Folkehjelps programmer. Det spilte en i særklasse stor rolle under krigen og fram til frigjøringen i 2011.

Arbeidet i organisasjonene har ført til at mange har bygd opp personlige vennskap med folk i området, og har fått kunnskap om, og kjærlighet til, menneskene som lever der – noe som har ført til et livslangt engasjement for Sør–Sudan. Personlige relasjoner, som for eksempel felles studiested med selveste John Garang, lederen for frigjøringsbevegelsen Sudan Peoples´ Liberation Movement (SPLM), var tilfeldige, men fikk stor betydning for tillit og støtte.

På bakgrunn av dette ble Støttegruppe for fred i Sudan stiftet for snart 25 år siden, mens krigen enda raste mellom nord og sør. Nå heter organisasjonen Støttegruppe for Sudan og Sør–Sudan (SFS). Medlemmene er folk fra de fleste organisasjonene som er engasjert i området, samt studenter, forskere og andre enkeltindivider med kunnskap om og engasjement for Sudan og Sør–Sudan.

Nå er det mange, mange norske organisasjoner som arbeider i Sudan og Sør–Sudan. Det meste av arbeidet er i Sør–Sudan, siden det er et land som skal bygges opp fra grunnen.

Her snakker vi ikke om gjenoppbygging! Og på dette punktet tror jeg det er grunnlag for at hele det internasjonale samfunnet tar en stor dose selvkritikk for manglende tålmodighet, for hastverk og for urealistiske forventninger. Jeg er redd optimismen etter krigen og ved dannelsen av den nye staten var i overkant stor. Alle ønsket jo så veldig at dette skulle bli en solskinnshistorie. Nå likner det mer et mareritt.

Norske myndigheter har gjennom alle disse årene spilt en viktig rolle både i utviklingsmessig, humanitær og ikke minst i fredsbyggende innsats.  Sudan og Sør–Sudan har ligget på topp når det gjelder størrelse på bevilgninger, og også i form av prioriteringer av folk og kompetanse. Gjennom Troika-samarbeidet (USA, Storbritannia og Norge) og via andre store internasjonale aktører som Den afrikanske union (AU) og FN har Norge spilt en vesentlig rolle – uansett regjeringer og Stortingsflertall.

UD har også opprettet et samarbeidsorgan mellom UD, NORAD og alle organisasjonene som er engasjert i Sudan og Sør-Sudan, Sudan Forum, hvor også SFS deltar aktivt.

To år etter selvstendigheten brøt det igjen ut krig i Sør–Sudan. Rundt 2 millioner  mennesker er igjen på flukt. Sult og lidelse er et faktum, og rundt 4,5 millioner mennesker er avhengige av nødhjelp. Grove overgrep på sivilbefolkningen og alvorlige brudd på menneskerettigheter hører til dagens orden. Økonomien har kollapset, korrupsjon i stor skala er avdekket, og sikkerheten er så dårlig at ingen kan bevege seg trygt.

Etter 50 år, med dette bakteppet, er det ikke da på tide å gi opp, og overlate ansvaret helt og holdent til landets innbyggere? Her er vi ved sakens kjerne: Landets innbyggere, sivilbefolkningen, er de som lider, og som er maktesløse overfor den maktkampen som foregår mellom regjeringen og opposisjonen. Sivilbefolkningen har bare ett ønske: Fred! Fred betyr for dem trygghet for liv og helse, mat, skolegang og at barna skal vokse opp uten å måtte gå gjennom de traumene som den voksne befolkningen har opplevd og er preget av.

Det koster å engasjere seg, det fører med seg ansvar og forpliktelser. Fortsatt politisk arbeid for fred, demokrati og utvikling er nødvendig i mange år framover. Det er derfor svært negativt at midler til utviklingsprosjekter reduseres kraftig i norske bistandsbudsjetter, og at fokus kun blir på humanitær hjelp. Videreføring av tiltak som utdanning av lærere og helsepersonell, yrkesopplæring, landbruksprosjekter, idrett, tiltak for gatebarn med mer er svært viktig for å gi håp og støtte til en hardt prøvet sivilbefolkning, og er samtidig et viktig bidrag til utvikling av landet.

Skal vi i den vanskeligste situasjonen på mange år trekke vårt engasjement tilbake? Mitt svar er et rungende nei! Vi må ikke la Sør–Sudan drukne i andre konflikter og utfordringer vi som land står overfor. Tvert imot – vi må sikre oss at vi også etter neste valg har et Storting som vedstår seg vår historie !