Dagbladet – meninger 21.11.2016
Sudan har rikelig med egne utfordringer. Likevel er det dette lutfattige landet som åpner sine armer for å ta imot flyktningene.
Bildetekst:
NØDHJELP: En syrisk flyktning får hjelp i Sudans hovedstad Khartoum. –Hvis dette fattige og ressurssvake landet er så positiv til å ta i mot og hjelpe, hva burde da ikke vi i det rike Vesten gjøre? spør artikkelforfatteren. Foto: Xinhua / Sipa USA /NTB Scanpix.
Vi skimtet en rosa flekk i natten, men bortsett fra den lyse hijaben gikk hun i ett med mørket der hun sto i veikrysset og tigget. «Se så lys hun er i huden? –«Hun er syrer», sa Mohammed før han fisket ut en seddel og ga til kvinnen. «Shukaran» (takk) hørte vi så vidt før vi svingte av og fortsatte mot kafeen og middagen vår.
Mens vi spiste nygrillet lam, kunne Mohammed fortelle at Sudan har åpnet grensene for syriske flyktninger. «Det er nå mer enn 100000 her i landet» sa han, og fortalte videre at svært mange av dem er kommet hit til kystbyen Port Sudan ved Rødehavet. Jeg hadde lagt merke til at mange av passasjerene på flyet hit var familier med mye bagasje. Nå skjønte jeg det – de var syrere på flukt.
«Vi har ikke så mye å tilby, men de får lov til å jobbe, de får helsestell og barna får gå på skolen», fortalte Mohammed videre mens vi skrapte opp restene av kjøttet. Tryggheten er likevel det viktigste, tenkte jeg, for som et av verdens fattigste land er det ikke mye annet Sudan kan tilby. Port Sudan ligger riktignok mer enn tusen kilometer fra krigshandlingene i Darfur og Sør–Sudan, men her er likevel 30 prosent underernærte og like mange analfabeter. Sudan er et land som har rikelig med egne utfordringer. Likevel er det dette lutfattige landet som åpner sine armer for å ta i mot flykningene, mens betraktelig rikere land både i Midtøsten og Vesten bare motvillig tar imot en brøkdel av det Sudan gjør.
Mohammed er stolt over at landet hans hjelper syrerne. «Vi må kunne yte vår skjerv», sier han mens vi drikker sudanesisk kaffe med ingefær og masse sukker. Samtidig som vi i Vesten er bekymret for at 10.000 flyktninger skal destabilisere og undergrave våre land og vår livsstil, ønsker altså fattige Sudan, med en diktatorisk president etterlyst av den internasjonale straffedomstolen og med to pågående væpnede konflikter, 100.000 flyktninger velkommen. Det sier mye om hvor tomme våre unnskyldninger er, når det er verdens fattigste som deler det lille de har for å hjelpe flyktninger i nød.
Kvinnen i den rosa hijaben må nok tigge for å få mat på bordet, men hun slipper å bo i en overfylt flyktningleir i Tyrkia eller leve med fare for å bli bombet i Aleppo. For henne betyr nok tryggheten i det fattige Sudan alt. Jeg sitter igjen med skammen. Hvis dette fattige og ressurssvake landet er så positiv til å ta i mot og hjelpe, hva burde da ikke vi i det rike Vesten gjøre?