Hva er det med Norge og Sør-Sudan?

Det norske engasjementet for folk i Sør-Sudan har vart i nesten 50 år. Her taler kronprins Haakon på feiringen av Sør-Sudans opprettelse som selvstendig stat i 2011. Foto: Phil Moore/AFP/NTB Scanpix

Det norske engasjementet for folk i Sør-Sudan har vart i nesten 50 år. Her taler kronprins Haakon på feiringen av Sør-Sudans opprettelse som selvstendig stat i 2011. Foto: Phil Moore/AFP/NTB Scanpix

Rundt 85 prosent av befolkningen var analfabeter og pastoralister. Folk levde stort sett i sine landsbyer med liten eller ingen kontakt med verden utenfor. I nord hersket, og hersker, et strengt muslimsk regime, mens folk i sør i hovedsak er kristne. Det er ikke vanskelig å forstå at befolkningen i sør gjorde opprør mot dette, med mål om større grad av selvstyre eller total løsrivelse.

Gryende interesse i norge

Allerede på 1950-tallet, også før Sudan ble selvstendig, var det en gryende interesse i universitetsmiljøene i Bergen og etterhvert også i Oslo. Antropologiprofessor Fredrik Barth opprettet et samarbeid mellom Universitetet i Bergen og det i Khartoum, Øystein Stabrun formidlet sterke reportasjer i NRK, utenriksminister Knut Frydenlund og hans statssekretær Thorvald Stoltenberg bidro til en økende interesse i Norge, som igjen førte til at frivillige organisasjoner etterhvert startet arbeid i Sudan.

Kirkens Nødhjelp var den første store norske organisasjonen som engasjerte seg i Sudan. Det var i 1973, og helt fram til i dag har de fortsatt engasjementet i både sør og nord, og i Darfur i vest – det vil si i over 40 år. Gjennom et stort kirkelig nettverk har det vært mulig å nå ut i mange områder, og i løpet av årene som er gått har mange hundre norske arbeidet i Sudan og Sør-Sudan for Kirkens Nødhjelp.

Norske myndigheter har gjennom alle disse årene spilt en viktig rolle både i utviklingsmessig, humanitær og ikke minst i fredsbyggende innsats

Den neste store organisasjonen som engasjerte seg var Norsk Folkehjelp, for 30 år siden. Bakgrunnen var faktisk engasjementet fra en enkeltperson, Egil Hagen, som hadde sett lidelsene i sør, og som appellerte til Norsk Folkehjelp om å starte nødhjelpsarbeid der. Dette utviklet seg etterhvert til å bli det største av Norsk Folkehjelps programmer. Det spilte en i særklasse stor rolle under krigen og fram til frigjøringen i 2011.

Vennskap

Arbeidet i organisasjonene har ført til at mange har bygd opp personlige vennskap med folk i området, og har fått kunnskap om, og kjærlighet til, menneskene som lever der – noe som har ført til et livslangt engasjement for Sør-Sudan. Personlige relasjoner, som for eksempel felles studiested med selveste John Garang, lederen for frigjøringsbevegelsen Sudan Peoples´ Liberation Movement (SPLM), var tilfeldige, men fikk stor betydning for tillit og støtte.

På bakgrunn av dette ble Støttegruppe for fred i Sudan stiftet for snart 25 år siden, mens krigen enda raste mellom nord og sør. Nå heter organisasjonen Støttegruppe for Sudan og Sør-Sudan (SFS). Medlemmene er folk fra de fleste organisasjonene som er engasjert i området, samt studenter, forskere og andre enkeltindivider med kunnskap om og engasjement for Sudan og Sør-Sudan.

Må bygges opp fra grunnen

Nå er det mange, mange norske organisasjoner som arbeider i Sudan og Sør-Sudan. Det meste av arbeidet er i Sør-Sudan, siden det er et land som skal bygges opp fra grunnen.

Her snakker vi ikke om gjenoppbygging! Og på dette punktet tror jeg det er grunnlag for at hele det internasjonale samfunnet tar en stor dose selvkritikk for manglende tålmodighet, for hastverk og for urealistiske forventninger. Jeg er redd optimismen etter krigen og ved dannelsen av den nye staten var i overkant stor. Alle ønsket jo så veldig at dette skulle bli en solskinnshistorie. Nå likner det mer et mareritt.

Det er grunnlag for at hele det internasjonale samfunnet tar en stor dose selvkritikk for manglende tålmodighet, for hastverk og for urealistiske forventninger

Norske myndigheter har gjennom alle disse årene spilt en viktig rolle både i utviklingsmessig, humanitær og ikke minst i fredsbyggende innsats.  Sudan og Sør-Sudan har ligget på topp når det gjelder størrelse på bevilgninger, og også i form av prioriteringer av folk og kompetanse. Gjennom Troika-samarbeidet (USA, Storbritannia og Norge) og via andre store internasjonale aktører som Den afrikanske union (AU) og FN har Norge spilt en vesentlig rolle – uansett regjeringer og Stortingsflertall.

UD har også opprettet et samarbeidsorgan mellom UD, NORAD og alle organisasjonene som er engasjert i Sudan og Sør-Sudan, Sudan Forum, hvor også SFS deltar aktivt.

Norge har historisk ansvar

To år etter selvstendigheten brøt det igjen ut krig i Sør-Sudan. Rundt 2 millioner  mennesker er igjen på flukt. Sult og lidelse er et faktum, og rundt 4,5 millioner mennesker er avhengige av nødhjelp. Grove overgrep på sivilbefolkningen og alvorlige brudd på menneskerettigheter hører til dagens orden. Økonomien har kollapset, korrupsjon i stor skala er avdekket, og sikkerheten er så dårlig at ingen kan bevege seg trygt.

Etter 50 år, med dette bakteppet, er det ikke da på tide å gi opp, og overlate ansvaret helt og holdent til landets innbyggere? Her er vi ved sakens kjerne: Landets innbyggere, sivilbefolkningen, er de som lider, og som er maktesløse overfor den maktkampen som foregår mellom regjeringen og opposisjonen. Sivilbefolkningen har bare ett ønske: Fred! Fred betyr for dem trygghet for liv og helse, mat, skolegang og at barna skal vokse opp uten å måtte gå gjennom de traumene som den voksne befolkningen har opplevd og er preget av.

Skal vi i den vanskeligste situasjonen på mange år trekke vårt engasjement tilbake? Mitt svar er et rungende nei!

Det koster å engasjere seg, det fører med seg ansvar og forpliktelser. Fortsatt politisk arbeid for fred, demokrati og utvikling er nødvendig i mange år framover. Det er derfor svært negativt at midler til utviklingsprosjekter reduseres kraftig i norske bistandsbudsjetter, og at fokus kun blir på humanitær hjelp. Videreføring av tiltak som utdanning av lærere og helsepersonell, yrkesopplæring, landbruksprosjekter, idrett, tiltak for gatebarn med mer er svært viktig for å gi håp og støtte til en hardt prøvet sivilbefolkning, og er samtidig et viktig bidrag til utvikling av landet.

Skal vi i den vanskeligste situasjonen på mange år trekke vårt engasjement tilbake? Mitt svar er et rungende nei! Vi må ikke la Sør-Sudan drukne i andre konflikter og utfordringer vi som land står overfor. Tvert imot – vi må sikre oss at vi også etter neste valg har et Storting som vedstår seg vår historie i Sør-Sudan!

 

One comment on “Hva er det med Norge og Sør-Sudan?
  1. Hi Marit,
    Many thanks for this wonderful and well-articulated article that you have just written about the ongoing human tragic situation in South Sudan. Your advise to the Norwegian government is in place.

    As a concerned South Sudanese fellow who knew from the initial stage how much Norway have been all these years invested in order to alleviate the suffering of my people right from the Anya-nya era in late 1960s and thereafter is unquestionable.

    Norway has been playing a crucial roles in terms of humanitarian provision, sustainable development and its well acknowledged engagement in peace reconciliations first and foremost with the Sudan and later with South Sudanese conflicts.

    In this regard, I fully agreed with your appeal to the Norwegian government and people not to abandon their noble engagement to continue with their moral obligations to support our people in both humanitarian and peaceful settlement to the ongoing conflicts between the opposing parties in the country.

    Honestly speaking, the Norwegian government’s engagements in South Sudan since 1973, as you have related correctly in your article has been very crucial indeed, And with that spirit several western countries have later joined Norway after your country shown good example. It was through this efforts that made countries like Japan and several western countries to follow Norway’s example in order to assist the people of South Sudan in both humanitarian and development activities.

    Please you continue with your advocacy work to lobby the Norwegian government to continue with the same humanitarian and peaceful supports like before.

    Best regards,

Comments are closed.