Bistandsaktuelt 7.4.2017 av Marit Hernæs-leder av Støttegruppe for Sudan og Sør-Sudan (SFS)
MENINGER: Under sitt besøk i Oslo i januar uttrykte generalsekretær i Sudan Peoples Liberation Movement – North (SPLM-N), Yassir Armand et sterkt ønske om at en journalist fra Norge skulle besøke Nuba-fjellene i Sudan. Budskapet hans var klart og tydelig: vi er glemt av det internasjonale samfunnet.
Yassir Armand stilte flere spørsmål da han var i Norge: Hvorfor bryr ingen seg om at det har pågått en krig mellom folk i Nuba-fjellene og regimet i Khartoum i seks år? Hvorfor er det ingen forståelse for at vi ikke kan godta å leve under vilkår som er det samme som Sør Sudan kjempet imot? Hvor ble det av løftene og oppfølgingen av de avtalene vi undertegnet? Norge var en sentral aktør i disse prosessene, hvor er dere nå?
Han sa SPLM-N «godtar at vi er en del av Sudan, men vi er den eldste folkegruppe i landet, og forvalter en historie og kultur som forplikter oss. Det eneste vi ber om er råderett over våre ressurser, respekt for vår kultur, og selvstyre i vårt område. Vi har rike naturressurser, vi er et nøysomt folk som er vant til hardt arbeide – vi kan stå på egne ben hvis vi bare får være i fred.»
Tankevekkende besøk
Jeg tok imot invitasjonen og reiste inn til Nuba-fjellene – som gjester av SPLM- N, sammen men en journalist og en fotograf. (Det var reportasje i URIX , NRK2 3.april)
Det ble et krevende, spennende og tankevekkende besøk.
På den ene siden var det som å stige inn i tiden 1000 år tilbake. Her lever folk omtrent som de har gjort siden tidenes morgen. Stort sett alt er produsert lokalt. Her fantes ikke engang de plaststolene som ellers ser ut til å være i bruk over hele verden. På markedet kunne du kjøpe produkter fra egne avlinger, men ikke vann på plastflaske, øl, brus, eller andre » nødvendigheter «. Selv Coca Cola har ikke kommet hit. Det er flaut å innrømme, men det ble faktisk vår største utfordring siden magene våre avviste det lokale vannet.
Så skulle man tro at et prøvet folk som har levd med bomber og krig i seks år ville være sterkt preget av å leve i stadig angst og sorg. Ja, det møtte vi i stor grad, men siden det nå var erklært våpenhvile så var lettelsen desto større. Om og om igjen understreket alle vi snakket med en glede over » pause» i bombingen som ga dem pusterom og mulighet til å dyrke jorda for neste sesong- også her hersker matmangel som følge av tørke og kort regntid. Likevel så det ut til at de klarer seg bedre her enn i flere naboland, selv om vi også så eksempel på feilernæring, særlig blant barna. Og fillene de hadde på seg talte sitt tydelige språk.
Det som slo meg mest var likevel en utrolig samstemt motivasjon for, og tro på, at de skulle holde ut til de vinner gjennom med sine krav til Khartoum: ja, vi er en del av Sudan, men vi kan ikke leve med sharialover, diktatur og mangel på råderett over våre rike ressurser. Vi har en arv å forvalte som vi ikke kan svikte.
Tanken om » The New Sudan» – målet til lederen av SPLM, avdøde Dr.John Garang de Mabior står fortsatt sterkt i Nuba-fjellene.
Udetonerte bomber
Visste man ikke bedre, så kan det være lett å nyte vennligheten, åpenheten, skjønnheten, roen og følelsen av trygghet og optimisme. Ja, alt dette er absolutt tilstede, men sporene etter harde kamper, bomber og ødeleggelser, mangelen på skoler, sykehus, infrastruktur, etc. talte sitt tydelige språk. Et stort, nytt sykehus sto tomt fordi tre udetonerte bomber fortsatt gjør det umulig å bruke det – i tre år: Nødvendig utstyr og kompetanse til å fjerne eller detonere dem mangler. Folk frykter at barn en dag faller for fristelsen til å klatre på en av dem, kaste noe, el. – med den katastrofale følge dette vil få.
Som i de fleste geriljagrupper er hele befolkningen mobilisert, selv om tusener har rømt området og befinner seg i flyktningleire i nabolandene. På spørsmål om hvor mange som bor i området var svaret: halvparten. Ca. 1 million mennesker er et antall som er nevnt. Det var lett å oppfatte støtten til SPLM-N i befolkningen både innenfor og utenfor grensen. Motivasjonen og kampmoralen hos soldatene er grenseløs, selv om utstyret er mangelfullt. Tilliten folk viste til de militære var spesiell, og soldatene svarte med å hjelpe folk med det meste – t.o.m. transport på militære kjøretøyer mellom maskingevær og annet utstyr! Kvinner og barn fant plass mellom mitraljøser og maskingevær – uten angst for voldtekt eller andre overgrep.
Ja, det er enkelte organisasjoner som leverer mat o.a. til folk i Nuba-fjellene, men de er få, og det er risikosport og » hemmelig». FN kan ikke engang hjelpe flyktningene herfra som har slått seg ned i Yida, på sørsudansk side, fordi det ikke godkjennes av Khartoum. Så kan vel SPLM-N godta tilbudet fra USA om mat og medisiner- eller bryr de seg like lite om befolkningens lidelser som ledelsen i nabolandet? De hevder at de gjerne vil motta denne hjelpen, men kravet er at noe av hjelpen skal formidles av nøytrale organisasjoner, og ikke under full kontroll av Khartoum. Så er det lett å hevde at dette er en formalitet, men det er også et urimelig prinsipp fra Khartoum å kontrollere hjelpesendinger gjennom FN – noe ingen andre land praktiserer. Som kvinnene uttrykte det: » Jeg vil ikke spise den maten som Khartoum har rørt! Hvordan kan jeg tro at de vil gi meg mat med den ene handa, når de vil drepe meg med den andre?»
Spørsmålene vi ble stilt er relevante: Hvorfor har verden glemt oss? Hvorfor skulle vi undertegne avtaler som ingen ser ut til å bry seg om? Hvor lenge skal vi kjempe og lide på denne måten før det internasjonale samfunnet igjen bryr seg? Og hva med Norge – er vi ikke viktige for dere lenger? Er samarbeidet og avtalene Norge har inngått med Sudan så viktig at all kritikk har forstummet, og lidelsene til folk i Nuba- fjellene, Blånilen, Abyei og Darfur ties ihjel?
Denne krigen vil fortsette hvis ingen ting skjer: Vi gir aldri opp! sier befolkningen.