Bistandsaktuelt
Bistandsaktuelts medarbeidere var i Sør-Sudans nest største by i seks dager. I løpet av disse dagene ble mer enn 30 sivile i byen drept og tusener flyktet fra hjemmene sine. Vi møtte noen av de som er rammet av konflikten og noen av de som forsøker å hjelpe.
Av Tor Aksel Bolle og Ken Opprann (foto) Sist oppdatert: 05.05.2017 
Sør-Sudan
Ca. 12 millioner innbyggere.
Nummer 181 av 189 på FNs
Human development index.
Over 60 etniske grupper.
Dinka og nuer er de største.
Selvstendig i 2011, etter tiår med krig mellom geriljabevegelsen SPLA og Sudan.
Konflikten kostet trolig over
en million mennesker livet.
Sommeren 2013 avsatte
president Salva Kiir hele regjeringen sin, inkludert visepresident Riek Machar. I desember 2013 bryter det ut kamper i Juba mellom soldater lojale mot presidenten og soldater som støtter Machar. Kiir beskylder Machar for kuppforsøk. Konflikten sprer seg og får et etnisk preg.
I 2015 undertegner partene en fredsavtale, men konflikten fortsetter.
I begynnelsen av 2016 gjeninnsetter Kiir Machar som visepresident, s
om en del av fredsavtalen.
I juli 2016 bryter det igjen ut kamper i Juba. Riek Machar flykter fra byen. Konflikten sprer seg.Kilde: BBC,
Wau er en by preget av krig, frykt og etniske spenninger. Dette skal være Sør-Sudans nest største by, men store deler av byen er øde og forlatt. Få kilometer unna har rundt 50 000 mennesker søkt beskyttelse hos FN eller ved byens kirker.
Det er tomt og stille. Noen skinnmagre bikkjer småløper nervøst omkring. Her og der står utbrente små murhus og tukuler (tradisjonelle hytter av leire og gress). De fleste husene ellers er tømt for absolutt alt av verdi, inkludert vinduskarmer og tak. Det er veltede og ødelagte gjerder, gjengrodde jordlapper. Ribbede butikker. En salgsbod på hjul står forlatt midt i veien. Et veltet skilt reklamerer for et «modern clinic and pharmacy» som ikke lenger er i drift.
Vi er i bydelen Nazareth, sør i Wau.
– For under et år siden var dette en livlig bydel. Men etter kampene og volden i fjor sommer tør ikke folk bo her lenger, sier Rabha Elis.
Hun er selv fra Wau og i nesten 20 år har hun drevet en liten hjelpeorganisasjon som heter Womens’ Development Group. De tar oppdrag for FN og internasjonale organisasjoner. Elis kjenner byen ut og inn.
– Situasjonen er blitt gradvis verre, sier hun.
Uoversiktlig og ustabilt
Wau ligger nordvest i Sør-Sudan, drøyt 500 kilometer fra hovedstaden Juba. I 2011 skal byen ha hatt 150 000 innbyggere, men folketallet er trolig langt lavere nå. Byen har lenge vært en administrativt og kommersielt sentrum og har blant annet et universitet, Sør-Sudans største katedral og en overraskende stor fotballstadion som det fortsatt spilles kamper på.
Men samtidig er det åpenbart at veldig lite av de mange milliardene som Sør-Sudan har tjent på oljebrønnene sine har funnet veien til Wau. Jordveiene, som går på kryss og tvers i byen, er fulle av søppel. Her og der ligger det ribbede bilvrak. Det fleste bygningene er nedslitte og få har mer enn en etasje. Bilene som kjører i de støvete gatene tilhører stort sett ulike hjelpeorganisasjoner.
Det har vært urolig i Wau i flere år. Volden som er i ferd med å rive verdens yngste stat i filler preger også Wau. 23. juni i fjor, etter lengre tids uro, brøt det ut harde kamper mellom regjeringshæren SPLA og væpnede opprørere i og utenfor byen.
Tusenvis av sivile flyktet fra hjemmene sine, fra Nazareth og andre bydeler sør og vest i byen. Hvor mange sivile som ble drept i løpet av junidagene i fjor og de påfølgende urolighetene er det ingen som vet sikkert. Anslagene varierer fra titalls til flere hundre. FN og menneskerettighetsorganisasjoner har rapportert om vilkårlige drap, voldtekter og grove overgrep, i hovedsak utført av soldater i regjeringshæren.
Det siste halvåret har det vært stadige kamper mellom regjeringshæren og opprørsgrupper som støtter tidligere visepresident Rieck Machars fraksjon SPLA-IO like utenfor byen. Ulike militser er også aktive. Situasjonen i byen er spent, uoversiktlig og ustabil.
Får ikke dyrke jorda
Bare 7-800 meter nord for bydelen Nazareth, forsøker bonden Peter å få tomater til å vokse. Det er lite folk og mange tomme hus i denne delen av byen også, men ikke så totalt øde som lenger sør. Den kraftige 32-åringen sitter på den rød, tørre jorda og pleier en grønn firkant på en ganger en meter.
Bonden forteller at han er født like i nærheten og har bodd i området hele livet. Han har dyrket jorda, giftet seg og fått barn. Så lenge han og folk i området får dyrke jorda si har de klart seg ganske bra. Men det får de ikke nå. De tør rett og slett ikke gå de få kilometerne til jordlappene sine. Det er for farlig.
– Det er helt håpløst, jordlappene er jo like i nærheten. Nå spiser vi kun litt suppe om kvelden. Ungene gråter, men hva skal vi gi dem, spør Peter.
Han sier at tomatene er mest tidsfordriv. – Vi kommer til spise noen. Hvis det blir mange nok, kommer jeg til å selge noen på markedet.
Menneskapt krise
Matsituasjonen i Wau defineres av FN som «krise», det er nivå 3 på skalaen som brukes for å klassifisere hvor kritisk matsituasjonen er. Det er ikke hungersnød hvor folk dør av sult, slik som FN erklærte i deler av staten Unity tidligere i år. Det er heller ikke en akutt nødsituasjon, slik FN mener det er i en del andre områder i Sør-Sudan. Men situasjonen er alvorlig. Minst 20 prosent av husholdningene har for lite mat, og nivået av akutt feilernæring er langt høyere enn normalt.
Grunnen til at folk har for lite mat i Wau er i all hovedsak at de, som Peter og naboene hans, ikke har tilgang til jorda si på grunn av kamper og vold. Borgerkrigen gjør også at handelsrutene blir forstyrret og at områder og delstater som vanligvis produserer mye mat ikke har overskudd. Den lave matproduksjonen kombinert med økonomisk krise gjør at matprisene stadig stiger, noe som også rammer befolkningen hardt. Det er i all hovedsak konflikten, ikke tørke eller noe annet, som er hovedårsaken til at FN anslår at nærmere fem millioner sør-sudanere har for lite mat.
Føler utrygghet
Ved en vannpost litt bortenfor står en gruppe med unge menn. Vi blir enige om å ikke ta bilder eller bruke navn. De forteller at de har valgt å bli her, først og fremst fordi de vil passe på familiens boliger. Men de føler seg ikke trygge.
Som mange fra dette området tilhører de den etniske gruppen balanda og mistilliten til dinkaene, som er den største folkegruppen i Sør-Sudan og dominerer regjeringshæren og politikken, er massiv.
– Vi er ikke trygge her og det er heller ikke skoler til barna eller nok mat. Men det er ikke noe sted som er trygt i Wau. Og her er vi i alle fall nærmere væpnede grupper som kan beskytte oss mot dinkaene hvis de kommer for å ta oss, sier en ung mann.
Vi setter oss i bilen for å kjøre videre. Hjelpearbeideren Rabha Elis sitter alvorlig i forsetet.
– Denne krigen setter landet tilbake. Helse, utdanning, tilliten mellom folk – den ødelegger alt vi jobber for, sier hun.
Under 24 timer senere blir titalls sivile drept i Wau, de fleste angivelig i området vi nettopp har besøkt. To lokale kilder forteller til nyhetsbyrået Reuters om «etnisk rensing»; at væpnede dinkaer har gått fra hus til hus på leting etter folk fra f
Etniske spenninger
Befolkningen i og rundt Wau er etnisk blandet. som så mange andre steder i Sør-Sudan. Det er blant annet dinkaer, luo, balanda og jur, samt fertit, en samlebetegnelse på flere grupper. Arabisk er det mest brukte språket i byen. I lange perioder har de ulike folkegruppene levd fredelig sammen, men det har også vært konflikter. Dinkaene er tradisjonelt kvegfolk, mens mange andre etniske grupper som holder til i og rundt Wau tradisjonelt er bønder. Skillene og motsetningene har i perioder blitt brukt av ledere og forsterket gjennom tiår med krig, konflikt og overgrep.
FN-organisasjonen Ocha karakterisere situasjonen mellom dinkaer og de etniske gruppene fertit/balanda som «spent». Lokale konflikter blandes med den større konflikten som i hovedsak er mellom den dinkadominerte regjeringshæren SPLA og den mer sammensatte opprørskoalisjonen SPLA-IO. Regjeringshæren har kontroll over Wau by, men opposisjonsgrupper har sine soldater bare noen kilometer utenfor byen. Væpnede militser opererer på begge sider. De små avstandene mellom regjeringshæren og væpnede opposisjonsgrupper gjør situasjonen svært spent og uoversiktlig.
Det militære nærværet er blitt stadig sterkere i Wau de siste årene. Regjeringshærens 5. divisjon, «Elefantdivisjonen», har base nord i byen og soldater er svært synlige i gatebildet. De sitter i grupper utenfor butikkene, fyker rundt på motorsykler med kalasjnikoven nonchalant slengt bakpå ryggen eller kommer kjørende i pickuper som ofte har tunge våpen montert på lasteplanet.
Overfylte leirer
Bare noen kilometer fra Nazareth er kontrasten til de folketomme bydelene i sør enorm. Like ved flyplassene nord i byen, rett ved UNMISS, FN-soldatenes base, ligger Wau «PoC-camp». Det er til denne flyktningleiren mange av de som tidligere bodde sør i byen har flyktet.
Over 25 000 mennesker har presset seg sammen bak piggtråd, høye gjerder og stålporter. Leiren voktes av FN-soldater fra Bangladesh og Nepal. PoC står for Protection of Civilians og det er en rekke slike leirer i Sør-Sudan. Den i Wau er den nyeste og ble etablert i løpet av de kaotiske og blodige junidagene i fjor sommer. I løpet av få dager flyktet nærmer 10 000 sivile fra hjemmene sine og søkte beskyttelse ved FN-soldatenes base i byen. Hver gang det bryter ut kamper, hver gang det begås overgrep mot sivile, kommer det flere folk til leiren.
Inne i PoC-leiren er det varmt, støvete og enormt overfylt. Hele «beskyttelsesleiren» er på bare 135 000 kvadratmeter (tilsvarende omlag en tredjedel av Ekebergsletta). Leiren i Wau er den trangeste i Sør-Sudan, og det er folk overalt. De fleste er barn og kvinner. Plastteltene med navnene til ulike hjelpeorganisasjoner står tett i tett. Driftige sjeler har startet improviserte butikker, og har du penger kan du kjøpe deg en kald cola, fylle på mobilen eller handle et kjøttstykke hos slakteren. Men de aller fleste har lite penger og er avhengig av at hjelpeorganisasjonene gir dem det de trenger for å overleve.
Inne i et blått plasttelt sitter 30-40 kvinner og barn og venter tålmodig. Dette er en dagligdags hendelse her: små barn sjekkes for underernæring.
Mutu (3) har blitt målt før
Tre år gamle Mutu har blitt målt før, og vet godt hva han skal gjøre. Når inspektøren fra den tyske organisasjonen Johanniter-Unfall -Hilfe kommer fram til Mutu har den lille gutten rutinert brettet opp den altfor store t-skjorta si og holder armen klar. Målebåndet trekkes rundt den tynne mørke guttearmen og viser at Mutu er moderat underernært. Det er ikke krise, ikke akutt. Det er hundretusener av barn i Sør-Sudan som er mer underernærte. Men det betyr at Mutu, som rundt en million andre barn i Sør-Sudan, får i seg for lite næring. Over tid kan det svekke utviklingen hans fysisk og psykisk.
Leiren er full av mennesker som bærer på tragiske historier. Det er historier om voldtekt, om familiemedlemmer som blir drept av militssoldater og kastet i brønnen, om ødelagte familier. Mutu og lillesøsteren Bakita som sover på bestemor Elisabeths fang, vet ikke at foreldrene deres ble drept under kampene i fjor sommer. Nøyaktig hvordan de ble drept vet ikke bestemoren.
Nå har hun mer enn nok med å ta seg av de to små barna.
– Han spør etter dem, men skjønner ikke at de er borte, sier hun.
I ly av katedralen
På grunn av volden og usikkerheten i Wau har mange tusen også søkt beskyttelse ved kirkene i byen.
Foran St. Mary’s katedral er det nesten like fullt som innenfor gjerdene i PoC-campen. Her håper 7-8000 mennesker at høyere makter og kirkens autoritet skal beskytte dem. I skyggen av mangotrærne, som omgir katedralen av rød murstein, står teltene og de improvisert små hyttene tett i tett.
De som har flykte til PoC-campen og til kirkene i byen tilhører etniske grupper som balanda/fertit, jur, luo og andre. De er ikke dinkaer.
Måtte amputere bena
– Du ruller bandasjen under og rundt. Forsiktig. Sånn, ja.
Fysioterapeut Duku Simon snakker lavt og rolig til unggutten som sitter foran han. 20 år gamle Luka forsøker litt klønete å legge bandasjer på beinstumpene sine. Det høyre beinet er amputert rett over kneet, det venstre under. Det er bare en måneds tid siden den skoleflinke unggutten var på vei hjem fra markedet, i 7-8-tida om kvelden.
Han ble stoppet av en soldat som sa at bare tyver var ute så seint. Soldaten forlangte å få mobiltelefonen hans, og Luka ga den fra seg. Så skjøt soldaten ham i begge beina. Luka ble liggende en halvtime å rope på hjelp. Ingen våget å hjelpe ham før de var sikre på at soldaten var gått.
Så istedenfor å studere til revisor i Juba, sitter 20-åringen på Røde Kors-komitéens klinikk i Wau og lærer seg å legge bandasjer på beinstumpene sine.
– Jeg skal fortsatt bli revisor, det kommer bare til å ta lengre tid, sier han.
For Duku Simon er Luka bare en av mange pasienter. Men 29-åringen tar seg tid, de to gir seg ikke før unggutten har bedret bandasjeteknikken sin.
– Dette landet trenger så sårt fred, sier fysioterapeuten etter at Luka og faren har gått.
Simon er egentlig ansatt av sør-sudanske myndigheter, men som mange andre offentlig ansatte har han ikke fått lønn på månedsvis. Jobben i Wau er i regi av Den internasjonale Røde Kors-komitéen (ICRC), han er på en måte utlånt. Familien hans er spredd over hele landet, delvis på grunn av krigen. Han har kona og barn i Juba, moren er flyktet til Uganda. Faren bor like ved grensen til Uganda. Broren jobber i Malakal. En annen bror er i Khartoum.
Seks uker av gangen er han i Wau, så jobber han to uker i Juba. Så på’n igjen i Wau. Han bor på et lite rom uten strøm, like i nærheten av klinikken. Flere ganger har han blitt truet. En natt i januar kom det soldater og hamret på porten og ropte. De ga seg til slutt, men sa at de skulle komme igjen.
– Folk vet at jeg jobber for en utenlandsk organisasjon, og tror jeg har masse penger. Mange av soldatene har ikke fått lønn på månedsvis, de er desperate, sier han og smiler oppgitt.
På grunn av volden og farene i byen har Duku sendt lillebroren, som studerte på universitetet i Wau, til Khartoum i Sudan.
– Jeg jobber for ICRC og blir evakuert sammen med dem hvis noe skjer. Den muligheten hadde ikke broren min, og derfor ville jeg ikke at han skulle være her, sier han
Lønna fra ICRC er ok, men inflasjonen på 3-400 prosent gjør at fysioterapeuten sliter med å forsørge familien sin.
I Wau er det lite annet å gjøre enn å jobbe og Simon er som regel på klinikken 6-7 dager i uka.
– Det er alltid pasienter som venter her. Ofte må de vente en dag eller to. De setter enorm pris på hjelpen de får og det veldig givende å se hvordan vi kan forbedre livene til folk, sier han.
– Skuddskader er vanligst, forteller han. Og det har vært en sterk økning siden juni i fjor.
29-åringen er oppgitt over utviklingen i landet, oppgitt over krigen.
– Jeg vil bruke utdannelsen min til hjelpe folk, bidra til bedre forhold for de som har alvorlige skader og har mistet kroppsdeler. Men bare det å gjøre jobben sin er vanskelig nå, sier han.
Soldaten som skjøt 20 år gamle Luka er aldri blitt tatt. Familien har ikke gjort noe forsøk på å forfølge saken. Ifølge FN, Amnesty og Human Rights Watch er lovløshet og manglende straffeforfølgelse av soldater og andre som begår overgrep et stort problem i Sør-Sudan.
Norsk FN-sjef
– Gjenta! Ok. Hvor? Greit, jeg kommer ned!
54 år gamle Pål Munck banner lavt for seg selv. Han spenner på seg pistolen, nikker et kort «det skjer ting» til oss i det han fyker ut døra. Det er vår siste natt i Wau, og på grunn skyting og uroligheter har vi fått tilbud om å overnatte i FN-basen i Wau.
Kommandør Munck, som er tittelen hans i det norske sjøforsvaret, er fungerende sjef for UNMISS, sektor vest, med hovedbase i Wau. Vestfoldingen, som blant annet har to oppdrag i Afghanistan bak seg, har 1500 mann, blant annet fra Kina, Nepal og Bangladesh, under sin kommando.
Det er en betydelig styrke, men soldatene er spredd utover et område på størrelse med Sør-Norge. Og akkurat nå, rundt klokka ni om kvelden den 10. april, skulle Munck inderlig ønske han hadde hver eneste en i Wau. Og han skulle ønske han hadde sikker informasjon om hva som foregår bare noe få kilometer unna. Skuddsalvene var tydelige i morgentimene, det ble skutt inne i Wau by. Det går rykter om at regjeringsvennlige militser går amok i byen, som hevn for at flere høytstående SPLA-offiserer ble drept i et bakhold utenfor byen.
25 lik
Til langt på natt sitter Munck sammen med sine offiserer og vurderer hva de skal gjøre. De vet at det ligger minst 25 lik på sykehuset i byen, sivile som er drept av væpnede menn. Det betyr at det trolig er drept enda flere.
Munck beslutter at soldatene skal være «stand by» hele natta. Hvis de får rapporter om flere drap og overgrep, skal de rykke ut med alt de har av disponibelt personell og utstyr for beskytte sivilbefolkningen.
Den kvelden, mens Munck og offiserene hans jobber febrilsk for å få oversikt over situasjonen, ringer Rabha Elis meg. Hun ringer for å sjekke at vi er ok. Sier at vi ikke må gå ut på gatene, men holde oss inne på hotellet. Hun blir lettet når hun hører at vi er trygge inne i Unmiss-leiren.
– Men hva meg deg? spør jeg.
– Vi er hjemme. Soldatene skyter utenfor, vi frykter at mange sivile er drept. Vi ber, sier hun. Og jeg kan høre på stemmen at hun er redd.
Vanskelig jobb
Morgenen etter er Munck oppe i halv sju-tida. Tar seg det han kaller «nordnorsk frokost»: kaffe og snus. Mottar oppdateringer over telefonen og stiller korte, presise spørsmål.
– Heldigvis ser det ut til at situasjonen har roet seg, sier han.
Munck og soldatene hans har som oppgave beskytte de sivile og bidra til at humanitære hjelp når ut. Det er en oppgave som er uhyre krevende både i Wau og i Sør-Sudan. Kritikken mot UNMISS har vært kraftig. Mange mener FN-soldatene er for få, for dårlig utstyrt og for feige. At de knapt nok klarer å beskytte seg selv og ikke er nærheten av å kunne beskytte de sivile.
Munck synes kritikken er unyansert. Han understreker at både han og soldatene hans er villige til sette egne liv på spill hvis det er nødvendig.
– Vi tar jobben svært alvorlig. Her i Wau patruljerer vi nå i byen mange ganger daglig. Vi var klare til å rykke ut i natt. Hadde det blitt nødvendig, ville vi brukt makt for å beskytte de sivile, sier Munk.
Begrenset evne
Samtidig er den norske offiseren helt klar på hvor begrenset kapasitet FN-soldatene har til å beskytte folk.
– Vi kan beskytte de som er i PoC-campen, og vi kan rykke ut og beskyttet områdene med flyktninger ved kirkene. Men samtid bor det mange mennesker her spredd utover et stort område. For å beskytte de må vi ha større militær kapasitet, sier den norske offiseren.
Munck kjenner også på ansvaret. Han vet at avgjørelser han tar i ytterste konsekvens kan bety liv eller død for soldatene hans. Han vet også at at hvis situasjonen eskalerer så kan det ramme de mange som for øyeblikket har beskyttelse av FN-soldatene.
– Det er ikke et ansvar jeg tar lett på, sier han
Morgen etter flyr vi tilbake til Juba.
– Selvfølgelig, vi fortsetter
Det tar halvannen dag før jeg får tak i Rabha Elis på telefonen. Hun forteller at det er roligere i Wau nå. Kvinneorganisasjonen har begynt å jobbe igjen og håper etter hvert å komme seg ut til prosjektene sine sør for Wau.
– Så dere fortsetter å jobbe til tross for volden?
– Selvfølgelig fortsetter vi, sier hun.
Reuters og flere andre nyhetsbyråer rapporterte 10. april om drap på sivile i Wau. De siste rapportene tyder på at minst 30 sivile ble drept i Wau by. Flere vitner hevder at regjeringsvennlige militser med støtte fra SPLA systematisk angrep folk som tilhørte de etniske gruppene luo og fertit. Sør-sudanske myndigheter avviser dette og har nedsatt en kommisjon som skal undersøke hva som skjedde og hvem som sto bak volden.
FN melder at ytterligere 16 000 mennesker har ankommet den overfylte PoC-campen etter volden 10. april. Leiren foran St. Mary’s katedral i Wau har nå vokst fra 7-8000 til rundt 15000.