Sørsudanerne er det siste offeret i en maktpolitisk spill mellom naboland, stormaktene og sine egne maktblinde ledere. Norge har en sentral rolle i dramaet.
Bildetekst: Denne familien flyktet nylig til fots fra Sør-Sudan til Uganda for å komme unna krigshandlingene i sitt hjemland. Siden borgerkrigen i verdens yngste land brøt ut i desember 2013, har nabolandene tatt imot nær to millioner flyktninger.
For nøyaktig ett år siden ble jeg og noen hundretalls andre evakuert ut av Sør-Sudans hovedstad Juba etter fem dager med kamphandlinger. Soldater plyndret et hotellkompleks, utlendinger ble skilt ut, banket opp og gruppevoldtatt. Vi måtte forlate området så raskt vi kunne. Det er omtumlende og dramatisk å evakueres ut av en krigssone. Men hva med dem som blir igjen? Når diplomater, internasjonale hjelpearbeidere og journalister drar, hva skjer da?
Avtalen som ble skutt i filler
Siden det brøt ut borgerkrig i verdens yngste land i desember 2013, har nabolandene tatt imot nær to millioner flyktninger. Den alvorlige humanitære situasjonen la allerede i 2014 et ekstra press på forhandlinger om å få avsluttet krigshandlinger mellom president Salva Kiir og tropper lojale til ham, og tropper lojale til den tidligere visepresidenten Riek Machar.
I august 2015 inngikk partene en avtale, blant annet med hjelp fra norske forhandlere. Norge er en del av den såkalte Troikaen, de andre medlemmene er Storbritannia og USA. Sammen med den regionale sammenslutningen IGAD og den Afrikanske Union (AU), er troikaen involvert i å få Sør-Sudan på fote.
Det var denne avtalen soldatene regelrett skjøt i filler i Juba i juli i fjor.
Sporadisk rapportering
I kjølvannet ble den humanitære krisen i landet forverret. Nærmere fem millioner mennesker er avhengige av humanitær assistanse inne i selve landet. Det er nesten halvparten av befolkningen. Landet har også verdens høyeste inflasjon og er midt i et større kolerautbrudd.
Landsbyer og småbyer er brent ned til grunnen, menn og gutter drept og kvinner voldtatt. Dette er rett og slett blant verdens verste konflikter akkurat nå.
Men rapporteringen fra Sør-Sudan er sporadisk, den kommer i skyggen av sluttoppgjøret med IS i Midtøsten.
Nå i det siste er rapporteringen (som før) blitt dominert av den enorme humanitære krisen, som en del av flere organisasjoners fokus på sult og tørke i regionen og i Jemen. Men selv om tørke er en faktor i Sør-Sudans humanitære krise, er ikke dette en krise som kom ut av det blå.
Lidelsene er menneskeskapt
Mer enn noe annet sted er sulten og elendigheten i Sør-Sudan nå menneskeskapt. Den er et våpen og den er politikk. Både sørsudanernes lidelser og de som forsøker å avhjelpe dem er brikker i et spill om makt og ressurser som foregår i Juba, men også andre steder.
Verst er situasjonen sør i delstaten Unity. (Delstatene i Sør-Sudan er blitt delt opp gjentatte ganger det siste året som en del av det nevnte maktspillet i Juba. Jeg forholder meg derfor til delstatsgrensene slik de var i 2013.) Dette er hjemtraktene til den tidligere visepresidenten Riek Machar, som etter kampene i juli i fjor flyktet til Sør-Afrika.
Etter at hjelpeorganisasjonene erklærte sultkatastrofe her i februar, (det skjer faktisk ikke så ofte, sist var i Somalia i 2010) undersøkte den internasjonale tenketanken International Crisis Group dynamikken bak sulten i Sør-Sudan. De fant at det var selve måten krigen ble ført på, med gjentatte overgrep fra begge sider mot en lokalbefolkning i midten, som var utløsende.
- Norsk Folkehjelp: Den humanitære støtten til Sør-Sudan må økes
I flere år nå har ikke folk kunnet ta seg av egen gårdsdrift eller annen virksomhet i fred, der de drives frem og tilbake av brutale militærenheter som ikke gjør noen forskjell på sivile eller stridende. Områder som ikke er direkte rammet av krigshandlinger i Sør-Sudan, opplever som en indirekte følge av tørken mangel på mat og andre varer – noe som igjen bidrar til hyperinflasjon.
Humanitær tilgang som pressmiddel
En tredje faktor som bidrar til at sulten har fått tak i Sør-Sudan, er at de krigførende bruker humanitær tilgang som pressmiddel. Det er blant annet nektet adgang til områder hvor opposisjonen har støtte. I tillegg blir hjelpearbeidet et krigsmål i seg selv i Sør-Sudan.
I juli i fjor så vi hvordan FN selv ble utpekt som «fienden» da kampene raste i Juba. Propagandaen, spesielt fra regjeringssiden, var svært eksplisitt, ikke minst mot de internflyktningene som befant seg direkte under FNs beskyttelse i Juba. FNs egen leire i Juba ble angrepet som en del av kamphandlingene, og to kinesiske FN-soldater ble drept.
Farligste land for hjelpearbeidere
I året som er gått, er hjelpearbeidere blitt kastet i fengsel og utvist, de trues og trakasseres jevnlig ved veisperringer. Et forsøk på å innføre nye skyhøye avgifter for arbeidstillatelse er foreløpig stoppet.
Men som vanlig går det hardest ut over sørsudanerne selv, i dette tilfellet lokalt ansatte hos de humanitære organisasjonene. Ifølge Aid Worker Security database har hele 237 hjelpearbeidere blitt drept i Sør-Sudan siden 2013, 193 av disse var lokalt ansatte. Til sammenligning er 234 hjelpearbeidere drept i Jemen og Syria tilsammen i samme periode. Dette gjør Sør-Sudan til det landet i verden hvor det er farligst å være hjelpearbeider akkurat nå.
Man kan ikke gi opp
Til tross for alle diskusjoner og forhandlinger har man ikke fått partene, det er nå flere enn noensinne, til å overholde avtalen fra 2015. Det er ingen bevegelse mot et opphør av krigshandlingene.
- Aftenposten mener: Tiden renner ut for å hindre enorm sultkatastrofe
Sørsudanerne er blitt det siste offeret i en maktpolitisk spill mellom naboland som Etiopia, Sudan og Uganda, og mellom stormaktene i Sikkerhetsrådet. Og selvsagt, sine egne maktblinde ledere.
Norge har en sentral rolle i dette dramaet, som fødselshjelper for selve staten, og senere som en del av forhandlingsteamet som fikk på plass fredsavtalen i 2015. Også det siste året har norske diplomater forsøkt å få partene til å følge avtalen fra 2015. Man har så langt ikke lykkes med det. Men her har man ikke noe alternativ. Man kan ikke gi opp.
Maren Sæbø er frilansjournalist med Afrika som spesialfelt og driver nettstedet Bundu. Hun er utdannet historiker i Sør-Afrika og har rappportert fra flere hjørner av kontinentet. I juli ifjor ble hun sittende fast i Sør-Sudan da det brøt ut kamper i hovdstaden Juba.
Interessert i å lese mer? Her er noen forslag:
- Utenriksminister Børge Brende: Sør-Sudans regjering må ta ansvar