Ny utenriksminister – ny politikk i Sør-Sudan?

Situasjonen i Sør-Sudan er svært dramatisk. I forrige uke presenterte lederen for FNs fredsbevarende styrker Jean-Pierre Lacroix en dyster rapport til Sikkerhetsrådet. Til tross for at FN har mer enn 17 000 fredsbevarende soldater i landet fortsetter volden med drap, seksuelle overgrep, og brudd på nær sagt alle menneskelige rettigheter over hele landet, ifølge Lacroix. Nesten en tredjedel av landets innbyggere er nå på flukt. To millioner er i  nabolandene, to millioner er internt fordrevne. Sult truer nesten halvparten av landet og mer en 200 000 mennesker har søkt beskyttelse i basene til de fredsbevarende styrkene. Selv om FN er forsiktig med å angi skyld for overgrepene, var Lacroix tydelig på ansvaret det politiske lederskapet i Sør-Sudan bærer.

Det internasjonale samfunns politikk overfor Sør-Sudan var tydelig og god i perioden frem til urolighetene brøt ut i 2013. Norge, sammen med de fleste andre land støttet opp under en prosess der en forsøkte å skape stabilitet i landet ved å gi betydelig bistand. Dagens president, Salva Kir og hans parti SPLM, ble anerkjent som landets legitime myndighet etter valgene.

Stort feilsteg

Men det internasjonale samfunn gjorde et stort feilsteg og det var en altfor dårlig analyse av den reelle konteksten og situasjonen i landet. Derfor kom utbruddet av borgerkrigen i desember 2013 som en overraskelse på de fleste. Og dermed hadde man heller ingen beredskap på hvordan man skulle håndtere en utvikling der Sør-Sudan i løpet av noen få uker gikk fra relativ stabilitet til vold, anarki og etterhvert krig.

Uroen i Sør-Sudan har nå vart i snart fire år. Konsekvensene er godt dokumentert. Lacroix brukte ordet «mayhem» og viste til en utvikling der konflikten øker i omfang. For hver dag som går drepes uskyldige, sivile i alle aldre utsettes for bestialske overgrep, tvangsrekruteringen av barn fortsetter med full intensitet. Den humanitære situasjon forverres. Verdenssamfunnet må nå komme sammen og meisle ut en helt ny politikk. Det synes åpenbart at forhandlingene mellom de to hoved-fraksjonene i krigen ikke endrer situasjonen på bakken. En ny politikk ovenfor Sør-Sudan bør inneholde følgende elementer:

En ny politikk:

1. Stille de ansvarlige for overgrepene til ansvar. Så langt har det internasjonale samfunn fredet president Salva Kir. Man har valgt å se bort fra overgrepene han og hans folk står for, og i stedet arbeidet med ham for å få til en fredsløsning. På bakgrunn av det vi nå har av kunnskap om, må vi kunne spørre oss selv om man skal ta av seg silkehanskene og stille Salva Kir til ansvar og true med å tiltale ham for forbrytelser mot menneskeheten. Det samme må gjøres ovenfor Salva Kirs politiske hovedmotstander, den tidligere vise-presidenten Riek Machar.

2. Stille de regionale aktører til ansvar. De fleste kriger i verden i dag har et sterkt innslag av regionalisering, der regionale parter bidrar til å forsterke konflikten. I Syria ser vi at Saudi-Arabia og Iran spiller en negativ rolle. I Sør-Sudan spiller regionale aktører som Sudan, Egypt, Uganda og flere andre negativt inn. Igangsetting av sanksjoner mot disse landene, for å tvinge dem til å endre politikk, er et virkemiddel som bør vurderes.

3. Øke den militære FN-innsatsen. Både politi og militærvesenet i Sør-Sudan er sterkt politisert og ingen av disse har verken interesse eller kapasitet til å skape trygghet for egen befolkning. Når myndighetene selv ikke kan beskytte sine innbyggere må verdenssamfunnet vurdere å ta over beskyttelsen. Ettersom internasjonale styrker er de eneste som beskytter sivilbefolkningen i Sør-Sudan på rettighetsbasert måte, bør man forsterke FN-styrkene i landet.

4. Øke den humanitære hjelpen. I tillegg de politiske virkemidler må det internasjonale samfunn nå øke den humanitære hjelpen til Sør-Sudan. Landets befolkning står overfor massive humanitære utfordringer. Livsnødvendig bistand må inn – og den må økes.

Menneskeskapt katastrofe

Katastrofen som nå rammer Sør-Sudan er menneskeskapt av makthaverne i landet. Det er disse som er ansvarlige og som har midlene til å stanse konflikten. Når de svikter må det internasjonale samfunn trå til, komme sammen og skape en politikk og en strategi som kan bringe fred og stabilitet. I dette arbeidet kan Norge spille en viktig rolle. Norge har vært aktiv i Sør-Sudan gjennom mange år. Vi har derfor nettverk inn i mange ulike deler av det sør-sudanske samfunn som kan brukes til å finne politiske løsninger og bli et nytt politisk lederskap. Norge er også medlem av den såkalte troikaen for Sør-Sudan sammen med USA og Storbritannia, og har med det en plassering som gjør at vi kan ta internasjonalt lederskap. I tillegg har Norge enorme ressurser som kan settes inn i landet og vi kan derfor gå fremst som eksempel både hva gjelder økt humanitær bistand og styrking av FNs militære tilstedeværelse. Men skal Norge virkelig få gjort noe er det behov for sterkt og tydelig lederskap fra UDs ledelse. Under Børge Brende ble «sårbare stater» et satsingsområde. Den nye utenriksministeren bør fokusere på Sør-Sudan.