Ti humanitære kriser som vil prege 2018

Hentet fra Bistandsaktuelt | Orginalkilde: IRIN-News

FN har bedt om rekordstore bidrag for å hjelpe de mange som har fått livsgrunnlaget ødelagt. Men gapet mellom økende behov og redusert giverevne fortsetter å vokse.

Det som gjør utsiktene for 2018 spesielt dystre, er at den politiske viljen som trengs for å løse konflikter, ta imot flyktninger og bremse klimaendringer også ser ut til å svekkes. Ett år, en ny amerikansk president og et tysk valg har gjort en stor forskjell.

(Slik var vår 2017-liste.)

Her er vår liste over ti kriser som vil prege den humanitære dagsordenen i 2018

Syrias flyktninger og beleiringer

I Syria har krigen rast i snart sju år. Vestlige regjeringer har sluttet å snakke høyt om regimeskifte, og det blir stadig mer klart at president Bashar al-Assad vil beholde makten, iallfall til en viss grad.

Men det betyr ikke at volden og lidelsene er over. Små lommer av motstand blir fremdeles sultet til overgivelse og nektet bistand – nær tre millioner syrere bor fremdeles i områder FN definerer som beleirede eller ”vanskelige å nå fram til” (se: eastern Ghouta right now), mens kjemiske våpen brukes som skremsel.

Det er snakk om gjenoppbygging i områder der kampene har ebbet ut, både i områder regjeringen har gjenvunnet kontrollen over og i byer som Raqqa, som er kontrollert av kurdiske styrker, men som har en blandet befolkning som nå begynner å vende hjem, til en totalt ødelagt by.

Investorer stiller seg i kø for å sikre seg et stykke av gjenoppbyggings-kaka. Men i 2017 ble i gjennomsnitt 6550 syrere jaget på flukt – hver eneste dag. Så hva skal skje med de over 6 millionene internflyktninger i Syria, som nå går en ny, lang vinter i møte, mange av dem uten annet ly enn telt og uferdige bygninger – for ikke å snakke om de 5,5 millionene flyktninger i utlandet. Vil de få et ord med i laget om hvordan Syria skal bygges opp igjen? Med gjenoppbygging som et sentralt stridstema i fredssamtaler og EUs planer om å bli mer involvert i 2018, er det viktig å følge med på hvordan dette utvikler seg.

DR Kongo rakner

Du vet at situasjonen er ille når folk begynner å flykte fra sine hjem, og stort verre enn i Den demokratiske republikken Kongo kan det ikke bli.

Voldsbruk i DR Kongos østlige provinser har utløst verdens verste krise med internt fordrevne – for andre år på rad. Over 1,7 millioner mennesker rømte fra gårdsbrukene og landsbyene sine i 2017, i tillegg til 922 000 i 2016. Provinsene Nord-Kivu, Sør-Kivu, Kasai og Tanganyika er verst rammet, og episenteret for uroen i landet.

Nye allianser med væpnede grupper står mot en demoralisert regjeringshær og utfordrer president Joseph Kabila i fjerne Kinshasa. Han nektet å gå av og avholde valg i 2016, da hans andre og etter grunnloven siste periode gikk ut, og noen av opprørsgruppene har politiske ambisjoner om å styrte Kabila. Disse gruppene kommer i tillegg til den vanlige lovløsheten preget av væpnede grupper og konfliktentreprenører som har herjet i regionen i årevis. Det er et forvirrende rollebilde, der hæren også spiller en frilansrolle som aktør i noen av menneskerettsbruddene som tvinger folk på flukt, som IRIN har rapportert.

Nå i begynnelsen av 2018 trenger over 13 millioner mennesker nødhjelp og beskyttelse. Det er nesten seks millioner flere enn for ett år siden. Over tre millioner mennesker lider under alvorlig matmangel bare i Kasai-regionen, etter at landsbyene og avlingene deres er blitt plyndret. Hjelpen kommer seint og smått. FN-appellen om 812 millioner dollar til Kongo er mindre enn halvveis oppfylt. Manglende internasjonal givervilje er det største hinderet for den humanitære responsen.

Jemen stadig nærmere hungersnød

Dersom ordene “verdens verste humanitære krise” er gjentatt så ofte at de har mistet sin kraft – her kommer noen få tall som kanskje kan bidra til å hamre inn hvor hardt livet er blitt i Jemen etter over to og et halvt års krig: Av landets 29 millioner innbyggere er 8,4 millioner på sultens rand, 400 000 barn har akutt alvorlig underernæring og over 5500 sivile er blitt drept.

I januar i fjor advarte vi om høy risiko for hungersnød i Jemen. Den er nå så godt som et faktum. Den saudiarabisk-ledede koalisjonen hindrer og forsinker fortsatt kommersiell import av mat og drivstoff (samt andre varer). Det får prisene til å skyte i været, slik at de fattige ikke lenger har råd til å kjøpe nødvendige baisvarer.

I tillegg kommer koleraepidemien, som har kostet 2226 mennesker livet og smittet nesten en million siden april, før den ble svekket. Ingen er blitt vaksinert, mangel på drivstoff betyr mindre reint vann, og regntida står for døra. Til sammen øker det faren for at epidemien vil blusse opp igjen. Difteri er også blitt mer utbredt. Ikke noe av dette hender i et vakuum: Uten nok næring blir jemenittene også mer utsatt for sykdommer.

Sør-Sudan – det kan bli enda verre

Den lenge ventede våpenhvilen i Sør-Sudan varte ikke lenge.

Våpenhvilen trådte i kraft ved midnatt julaften, og noen timer senere støtte opprørere og regjeringsstyrker sammen rundt byen Koch nord i landet. Til tross for sammenstøtene har ikke de kommende fredssamtalene i Addis Ababa sporet av, men de viser hvor mye som skal til for at den internasjonalt støttede diplomatiske prosessen skal få virkning på bakken.

Våpenhvilen er mellom president Salva Kiir og flere opprørsgrupper, men det er små forhåpninger om at forhandlingene vil resultere i en rask og avgjørende slutt på krigen, som nå går inn i sitt femte år.

Sør-Sudan har fragmentert, og det har vokst fram en rekke etniske militser med skiftende lojalitet. De mange medlemmene av denne såkalte våpen-klassen vil alle ha en plass ved bordet, ut fra troen på at enhver framtidig avtale vil bli basert på maktdeling og fordeling av landets ressurser, i tråd med den forrige, feilslåtte avtalen.

Det internasjonale samfunnet mangler makt og innflytelse, og nabolandene har ikke den

enigheten som trengs for å få til en bred og varig fredsavtale. Det betyr blant annet at flere flyktninger, i tillegg til de nåværende to millionene, vil fortsette å strømme ut av landet når kampsesongen starter igjen.

Det betyr også at rundt sju millioner mennesker i landet – nesten to tredeler av den gjenværende befolkningen – fremdeles vil trenge nødhjelp. Flere millioner vil fortsatt være truet av sult som et resultat av krig, flukt og sammenbrudd i jordbruksøkonomien.

Og ja, det vil være fare for en ny hungersnød.

En siste ingrediens i dette bitre brygget er at hjelpeorganisasjonenes tilgang til de som trenger hjelp blir begrenset både av den vedvarende usikkerheten og av regjeringens kyniske skattlegging av hjelpeoperasjoner.

Den sentralafrikanske republikk – farlig også for hjelpearbeidere

Det er flere grunner til at Den sentralafrikanske republikk i 2017 ble kåret som Verdens mest ulykkelige land.

Vi kan starte med en 50 prosent økning i antallet internt fordrevne, som nå er kommet opp i 633 000. Så kan vi legge til over to millioner sultne mennesker, pluss den halve millionen som finner livet i landet for hardt og har dratt til naboland. Det er ikke særlig moro å være hjelpearbeider heller. I november ble nok en hjelpearbeider drept nord i landet, i tillegg til de tretten som var blitt drept tidligere i 2017. Omfattende vold har tvunget hjelpeorganisasjoner til flere ganger å avlyse operasjoner fordi deres personell, konvoier og baser utsettes for målrettede angrep.

Bakgrunnen for den manglende sikkerheten er en fire år lang konflikt mellom rivaliserende væpnede grupper, som verken en svak regjering eller en underbemannet FN-fredsstyrke klarer å få kontroll over. Hovedmotstanderne er muslimske ex-Séléka og kristne anti-Balaka. Men noen av de hardeste kampene er kommet etter splittelsen av Séléka-koalisjonen og en feide mellom tidligere allierte.

Volden koker ned til den lukrative kontrollen over naturressurser og skattene gruppene krever inn ved sjekkpunkter. Utryggheten i landet er så omfattende at regjeringen ikke engang kontrollerer hele hovedstaden Bangui.

Rohingya-flyktningene i limbo

Etter et katastrofalt år da over 655 000 mennesker ble fordrevet fra delstaten Rakhine i Myanmar er det vanskelig å forestille seg at 2018 kan bli enda verre for rohingya-minoriteten. Men med nesten én million rohingya-flyktninger stuet sammen i overfylte leirer sør i Bangladesh, reiser det nye året mange nye spørsmål.

Den plutselige masseflukten fanget verdens oppmerksomhet. Men når krisen skifter fra akutt nødhjelp til langsiktig overlevelse, vil da fokus – og finansiering – holde tritt med de presserende behovene på bakken? Kan de provisoriske leirene tåle en skikkelig storm, eller for den saks skyld det vanlige monsunregnet, som vil begynne om noen få måneder? Og vil myndighetene i Bangladesh og Myanmar prøve å iverksette planene om å repatriere rohingya-flyktningene, til tross for advarsler fra en rekke hjelpegrupper, menneskerettsobservatører og FN-organer, og en trøblete historie om ufrivillige returer?

Mens det ulmer i delstaten Rakhine, er det flere langvarige konflikter andre steder i Myanmar som fortsatt går under radaren. Sammenstøtene mellom regjeringsstyrkene og etniske væpnede grupper nord i landet er trappet opp, stort sett uten offentlig oppmerksomhet. I delstatene Kachin og Shan er rundt 100 000 mennesker blitt fordrevet siden 2011, da våpenhvilen mellom regjeringshæren og Kachins frigjøringshær kollapset. Rundt 40 prosent av disse bor i områder utenfor regjeringens kontroll. Men Myanmar har også begrenset hjelpeorganisasjoners adgang til området, på samme måte som de mer kjente restriksjonene som er innført i Rakhine. Myanmars fastlåste fredsprosess, som involverer  utallige etniske væpnede grupper rundt om i landet, ser ut til å være begravd nederst i en skuff. En ny runde med samtaler skal etter planen holdes i slutten av januar. Men med skjøre våpenhvileavtaler med bare en handfull væpnede grupper, og andre nøkkelaktører helt utelukket, er det vage utsikter til en politisk forhandlet fredsavtale.

Afghanere sendes tilbake til skarpere konflikt

Afghanistan står ved begynnelsen av nok et ustabilt, konfliktfylt år.

Konflikten har jaget over en million afghanere fra hjemstedene sine de siste to årene. Men i tillegg til disse kommer et stadig voksende antall afghanere som returnerer (eller snarere blir sparket ut) fra Europe og naboland som Pakistan og Iran. De kommer tilbake til et land som FN i august konkluderte med ikke lenger var i “post-konfliktmodus”, men nok en gang i aktiv konflikt, hvor et styrket Taliban og IS-tilknyttede grupper kappes om kontroll, mens regjeringens grep svekkes.

Problemet kan kort oppsummeres i et illevarslende diagram, som viser amerikanske militære estimater over den afghanske regjeringens kontroll over sitt eget territorium: Den har sunket til det laveste siden analysene begynte i 2015, og viser at regjeringen bare har kontroll over 57 prosent av landets distrikter.

Konflikten har katastrofale konsekvenser for afghanske sivile. I 2017 økte de sivile tapene nesten til rekordhøye nivåer, og stadig flere mennesker er blitt drept i angrep mot religiøse bygninger, plasser der folk samles for å be. FN har karakterisert det som et “foruroligende” nytt element i voldsaksjonene. Helsetjenestene blir fortsatt rammet. Kamphandlinger hindrer tilgang til sykehus og klinikker, og hjelpearbeidere havner i kryssild.

De neste tolv månedene kan by på enda større utfordringer. I januar begynner vårknipa i Afghanistan, og det vil ramme de som er fordrevet på grunn av konflikten spesielt hardt. Det er nå motvillig akseptert at en levedyktig fredsavtale også må inkludere Taliban – noe som tidligere ble ansett som utenkelig – men det har ikke vært noen “meningsfull framgang”.

Med planlagte valg til nasjonalforsamlingen i juli 2018 vil kampen for kontroll over Afghanistan fortsette på mange fronter, mens snøen smelter og krigshandlingene blir gjenopptatt for alvor.

Venezuelanere på flukt øker press på naboland

Venezuelas fall fra oljerikt kraftsenter til økonomisk konkursbo er blitt grundig beskrevet.

Men omfanget av landets humanitære krise er ikke blitt like grundig rapportert, delvis på grunn av medierestriksjoner innført under det stadig mer autoritære regimet til president Nicolas Maduro. Mangel på basisvarer og skyhøy inflasjon har ført til flere rapporter om alvorlig feilernæring blant barn i tillegg til en generell krise i helsevesenet, og til at over en million venezuelanere har flyktet fra landet.

Mens 2017 var året da omfanget av krisen i Venezuela begynte å bli åpenbar, kan 2018 bli året da nabolandene får føle den fulle effekten av denne krisen. Den politiske situasjonen, som gir næring til krisen, vil bli forverret. Valgene i desember 2018 vil trolig bli avholdt som planlagt, og prakket på slitne, sultne og stadig mer desperate velgere, en velgermasse som er dypt splittet. Opptøyer, som kan bli slått hardt ned på, kan føre til nye strømmer av venezuelanere over grensa til naboland. Det er allerede tegn som tyder på at den regionale gjestfriheten er i ferd med å bli tynnslitt, og kriseleirer blir forberedt. Det internasjonale pengefondet, IMF, har spådd at Venezuelas tresifrede inflasjon vil stige til mer enn 2300 prosent i 2018. Da fjoråret var på hell ble opposisjonspartier utestengt fra valget, en sentral opposisjonsleder fikk forbud mot å drive politisk aktivitet i 15 år, og voldelige pro-demokratiprotester rystet hovedstaden Caracas – det varsler ikke godt for året som kommer.

Libya – Afrikas gigantfengsel

Et toppmøte mellom EU og Den afrikanske union (AU) på slutten av 2017 så ut til å tenne et lite håp for de 700 000 til én million migrantene som sitter fast i marerittet Libya.

Møtet presenterte en plan for å repatriere de som ønsket det, og å flytte andre fra ovefylte og svært kummerlige interneringsleirer til bedre forhold.

Noen returfly tok av, og en første gruppe på 162 flyktninger og migranter fra Eritrea, Etiopia, Somalia og Jemen ble til og med evakuert av FN fra Libya til Italia.

Men det er ennå for tidlig å se hvordan dette opplegget vil fungere, og det er alvorlige hindringer i veien. Mange migranter har ingen trygge steder å vende tilbake til, og det er uklart hvordan Libyas FN-støttede regjering, som mangler kontroll over store deler av både territoriet og befolkningen, skal klare å flytte og beskytte migranter i et land med flere rivaliserende regjeringer, militser og stammer.

At møtet i det hele tatt fikk presseomtale, i stor grad takket være en CNN-film om det som så ut som slaveauksjoner, er et signal om hvor lite verden bryr seg om de afrikanske migrantene i Libya. For dem har kidnapping, utpressing og voldtekt blitt regelen heller enn unntaket.

Europeisk politikk har stort sett fokusert på å hindre migranter fra å borde båter i Middelhavet eller å nå europeiske strender, og dermed skape en situasjon som er ille nok for libyere og sjokkerende mye verre for afrikanere fra land sør for Sahara. På toppmøtet luftet Frankrikes president Emmanuel Macron et forslag om militære eller politimessige initiativ innad i Libya, pluss FN-sanksjoner mot menneskesmuglere. Det er i det blå hvordan dette skulle kunne fungere i praksis, og det er lite trolig at det vil nærme seg kjernen i mange migranters sorger: Mangelen på legale muligheter til å komme seg ut av den desperate situasjonen som i utgangspunktet brakte dem til Libyas helvete.

Ett kaos-år i Kamerun

I Kameruns engelsktalende region har det bare tatt litt over ett år før politisk agitasjon utviklet seg til væpnet opposisjon mot regjeringen til president Paul Biya.

Separatismen sto svakt i regionen, inntil regjeringen slo hardt ned på protester med krav om sterkere representasjon for den engelsktalende minoriteten, som følte seg som en neglisjert region. Nå blir regjeringssoldater drept, Biya lover full krig, og tusenvis av mennesker flykter til nabolandet Nigeria.

Den engelsktalende regionen i Kamerun er blitt radikalisert. Flyktninger forteller om drap og overgrep begått av regjeringsstyrkene, og snakker om hevn. Kommentatorer er bekymret for at muligheten for forhandlinger med mer moderate anglofone ledere – de som går inn for å bruke sivil ulydighet og diplomatisk press, men ikke væpnet kamp – er i ferd med å forsvinne.

Dersom regjeringen tror det er en militær løsning på aktivistenes strid for et uavhengig ”Ambazonia”, dannet av de to engelskspråklige regionene i det vestlige Kamerun, tar de trolig feil. Separatistene etablerer sine treningsleire like ved grensa til Nigeria, i et tett jungelområde ideelt for geriljakrig.

President Biya fyller 85 år i februar, og har sittet ved makten i 35 år. Han stiller til valg for nok en periode i 2018. Den ”anglofone krisen” og faren for en enda større strøm av flyktninger ut av landet vil være politisk ødeleggende for Biya, men det kan også virke destabiliserende for hele regionen, spesielt fordi Nigeria står overfor sine egne utfordringer fra separatister.

https://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2018/krisene-som-venter-i-2018/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *