Listhaug i Afrika: Håper å bidra til at vi ikke glemmer de afrikanske flyktningene

Hentet fra Bistandsaktuelt | Av Espen Røst

Sylvi Listhaug er i Afrika «for å lære» om situasjonen for flyktninger – og om migrasjonsruter. Samtidig ønsker Innvandrings- og inkluderingsministeren å få på plass returavtaler for mennesker som ikke har beskyttelsesbehov i Norge.

– Det er millioner på flukt på dette kontinentet. Vi må huske at det er mennesker som befinner seg bak statistikken. På reisen ønsker vi å lære mer om migrasjonsrutene som går gjennom Afrika. Slik det er nå dreier store deler av flyktning- og asyldebatten seg om andre områder, og man hører knapt noe om de jeg vil kalle «de glemte flyktningene», sa Listhaug i en uttalelse før hun dro fra Oslo.

Rundt tredve prosent av alle flyktninger og internt fordrevne i verden befinner seg i Afrika. Andelen er ikke på vei nedover, og antall flyktninger i Uganda – landet som huser Afrikas største, og verdens femte største flyktningbefolkning – doblet seg i 2016. FrP-toppen reiser ikke dit, men til tre land som også huser hundretusener:

  • Første stopp på Listhaugs reise var Sudan. I tillegg til vel tre millioner internt fordrevne har landet tatt imot mer enn 400 000 flyktninger. Landets myndigheter har inngått en omdiskutert avtale der EU bidrar med finansiering til grensekontroll – med målsetning å forhindre migrasjon til Europa.
  • Etiopia – som den norske ministeren dro videre til – hadde tatt imot drøyt 880 000 flyktninger ved utgangen av 2017. Bare i løpet av fjoråret krysset nærmere 100 000 mennesker grensene til Etiopia fra land som Sør-Sudan, Somalia og Eritrea.
  • Listhaug avslutter reisen i Kenya som bosetter nær en halv million flyktninger, hovedsakelig i leirene Kakuma nord i landet og i Dadaab mot grensa til Somalia. Brorparten av flyktningene er fra Somalia og Sør-Sudan, men landet har også tatt imot mennesker på flukt fra DR Kongo – og fra Etiopia.

Sylvi Listhaug har gjentatte ganger uttrykt at etiopere som ikke har fått lovlig opphold i Norge må returnere til hjemlandet. Men som Bistandsaktuelt tidligere har beskrevet er ikke etiopiske myndigheter nevneverdig opptatt av å oppfylle sin del av en avtale fra 2012. Dét håper Listhaug å endre med besøket, og trekker frem at Norge har et godt forhold til landet som mottok mer enn 400 millioner norske bistandskroner i fjor. På spørsmål fra Verdens Gang om Norge bør gi bistand «i bytte mot returavtaler» svarer ministeren unnvikende, men ifølge NTB har Listhaug tidligere uttalt at hun «vil gi bistand i retur for å få på plass slike avtaler».

– Forventer samarbeid ved bistand

I Norge befinner det seg rundt 600 etiopiere med avslag på sin asylsøknad – og som derfor må ut, men å stille krav til enkeltland om returforpliktelser knyttet til bistand er lite hensiktsmessig, mener Utenriksdepartementet.

Bistandsaktuelt har forsøkt å få et telefon-intervju med Listhaug under Afrika-reisen, men grunnet tett program ba departementet om å få oversendt spørsmål. Per epost svarer ministeren at returer er høyt prioritert av regjeringen; at dét er viktig for å bevare asylinstituttet.

– Ankomster av asylsøkere fluktuerer over tid, men det er kommet rundt 1400 fra disse landene siden 2015. I tillegg er de viktige transittland for asylsøkere fra andre land. Retur er viktig uavhengig av ankomstnivået, svarer Listhaug og forteller at besøket i Etiopias hovedstad har ført til ny dialog med landets myndigheter om retur av de som har fått avslag på sin søknad om beskyttelse i Norge.

– Bør Norge bruke bistand som et pressmiddel for å få på plass returavtaler?

– Stortinget har besluttet at land som mottar norsk bistand forventes å samarbeide om retur. Alle land er forpliktet til å motta egne borgere, svarer Listhaug.

Å «hjelpe flyktninger i sine nærområder» har vært et gjentagende budskap fra blant annet Frp de siste årene. Da innvandrings- og inkluderingsministeren besøkte myndighetene i Khartoum ble Sudans innenriksminister spurt av VG om migranter fra land som Somalia og Eritrea burde bli i regionen fremfor å dra til Europa.

– Innenriksministeren svarte «Nei» og påpekte at Sudan har store utfordringer ved å integrere flyktninger og migranter. Hva forteller dét svaret deg?

– At landene i regionen også har utfordringer med å integrere store grupper av flyktninger og migranter. Det har vi også i Europa. Det er fortsatt slik at vi kan hjelpe langt flere i nærområdene for den samme prislappen som i Norge.

– Sudans myndigheter var også klare på at de ønsker mer hjelp fra Norge for å stoppe migrasjonen til Europa. Ble det inngått nye avtaler i Khartoum?

Norge har siden 2015 støttet et migrasjonssenter i Khartoum som drives av IOM Sudan. Senteret yter viktige tjenester til migranter i transitt, herunder helsetjenester og tilbud om assistert frivillig retur. Det ble ikke inngått nye avtaler under dette besøket, svarer Listhaug.

Må forhindre livsfarlig reise

– Uganda tok imot flere flyktninger i fjor enn det kom flyktninger og migranter til hele Europa i topp-året 2015. Hvorfor er et land som Uganda mer «generøse» overfor mennesker på flukt enn Norge?

 Uganda er et viktig vertsland for flyktninger. Det gjelder imidlertid også Norge. Dersom antall flyktninger ses i forhold til folketall har Norge mottatt en stor andel flyktninger de senere årene. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger hadde Norge medio 2015 en høyere andel flyktninger per innbygger enn Etiopia og Sudan. Siden 2008 har Norge innvilget i overkant av 50 000 asylsøknader. Kun Sverige og Malta har i perioden mottatt en høyere andel per innbygger  enn Norge.

I forkant av Afrika-reisen omtalte Listhaug mennesker på flukt i Afrika som «de glemte flyktningene». Overfor Bistandsaktuelt poengterer ministeren at Norges samlede budsjett for humanitær bistand i 2017 var på hele fem milliarder kroner.

Dette er midler som går til å avhjelpe flyktningsituasjoner i ulike deler av verden, med hovedvekt på afrikanske land, sier Listhaug.

– Du skal besøke en flyktningleir i Kenya: Hva håper du å ta med deg derfra?

Det viktigste for meg er å få se hvordan situasjonen er, og hva vi kan gjøre for å bedre forholdene og forhindre at folk legger ut på en lang og livsfarlig reise til Europa. Det blir nok et sterkt besøk, da vi vet at forholdene i leirene ikke er gode. Veldig mye av mediefokuset de senere årene har vært rettet mot Syria, og jeg håper å bidra til at vi ikke glemmer flyktningene som har sittet årevis i leirer i Afrika.

Flyktninghjelpen: Håper reisen bidrar til innsikt

– Den viktigste lærdommen Listhaug kan ta med seg fra leiren i Kenya, er at flyktninger stort sett er ålreite folk.

Det sier seniorrådgiver Pål Nesse i Flyktninghjelpen til Bistandsaktuelt. Han påpeker at ministeren besøker flere land som «virkelig huser mange mennesker som har måttet flykte hjemmefra, og som viser en enorm raushet».

– I Norge må vi derfor slutte å klage på «hvor mange som kommer hit». Det er viktig at alle land tar sin del av et internasjonalt ansvar, for om alle førte en like streng politikk som Listhaug ønsker, ville ikke dette gått i hop – spesielt ikke på Afrikas Horn.

Nesse har gjentatte ganger tatt til orde for at «Norge bør føre en helhetlig politikk i det internasjonale arbeidet for å beskytte flyktninger og sikre samstemthet med lovgivning og praktisk tilrettelegging for flyktninger som får opphold i Norge». Bistandsaktuelt spør derfor seniorrådgiveren hva han tenker om at Norges integreringsminister denne uka besøkte Sudan som har en omstridt migrasjonssamarbeid med EU.

– Det er veldig bra at Listhaug drar på feltbesøk for å lære. Jeg håper at det bidrar til at hun får bedre innsikt i det globale flyktningebildet og Norges del av det, også når det gjelder den innenrikspolitiske forvaltningen som hun styrer.

Nesse mener det er viktig å få frem at noen av EU-programmene, som det omdiskuterte migrasjons-samarbeidet med Sudan, har en overdreven vekt på å hindre asylretten.

– Snev av gammelkolonialisme

– Det er legitimt å forebygge migrasjon, men ikke gjennom stengte grenser. Det er fristende å minne om budsjett-debatten i fjor der Listhaug uttalte at regjeringens strenge innvandringspolitikk har spart det norske samfunnet for fem milliarder kroner i utgifter.

Han sier tallet ikke gjenspeiler seg i de humanitære postene på statsbudsjettet, «som hadde en økning på rundt 2,5 prosent av denne innsparingen».

– Så Norge har absolutt mulighet til å hjelpe flere mennesker der de er, samtidig som vi må erkjenne at vi ikke kan betale oss ut av vårt ansvar. Kvoteflyktninger er derfor en viktig supplement for å hjelpe dem vi ikke kan beskytte i sine nærområder.

Nesse er ikke overrasket over Sudans innenriksministers Nei-svar på spørsmålet om migranter fra land som Somalia og Eritrea burde bli i regionen fremfor å dra til Europa.

– Det kom kun 39 asylsøkere til Norge fra Sudan i 2017. Av de som fikk søknaden sin behandlet av UDI i 2017, fikk kun 23 personer opphold. For Norge og Europa er Sudan stort sett et transittland for andre afrikanske flyktninger og migranter på vei til Europa. Listhaug forteller Sudans ledere at vi kan gi dem litt penger hvis de hindrer eritreere og somaliere i å dra videre. I tillegg til at Sudan allerede har tatt i mot flere millioner internt fordrevne og hundretusener av flyktninger fra andre land, ber hun dem altså ta enda flere for at vi skal slippe. Aner vi et snev av gammelkolonialisme og mangel på likeverd i dette argumentet?

– Forøvrig er jo innenriksminister Manans kommentarer om utfordringer knyttet til integrering av flyktninger ikke helt ulikt det Listhaug selv problematiserer her hjemme.

– Asymmetri i dialogen

Han mener Norge må ta et større ansvar; ta i mot flere afrikanere med beskyttelsesbehov.

– De som ikke har behov for beskyttelse skal returneres, men all tvangsretur fordrer at norske myndigheter har en rimelig oversikt over at de som returneres ikke får et beskyttelsesbehov når de blir returnert.

– Listhaug mener bistand kan brukes som et «pressmiddel» for returavtaler?

– Å gi bistand for å få på plass retur-avtaler er ikke greit. Jeg tror det har vært en asymmetri i dialogen mellom europeiske og afrikanske myndigheter om migrasjon og retur, ingen likeverdig og real debatt om mer helhetlige løsninger. Vi må unngå at dette hovedsaklig handler om at vi skal slippe å få afrikanske flyktninger og migranter til Europa, og i sin dialog under denne reisen bør ikke Listahaug ha brukt argumentet hun bruker her hjemme; at « vi har ikke kapasitet til å ta i mot flere». Det er umusikalsk gitt hvor mange flyktninger som befinner seg i de landene hun nå besøker. Norge har et ansvar til å ta i mot kvoteflyktninger med spesielle beskyttelsesbehov, sier Nesse.

– Men om man tar argumentet på alvor; kan bistand bidra til å redusere migrasjon?

– I veldig liten grad. Bistandspenger kan skape optimisme i lokalsamfunn, men man kan ikke betale seg ut av migrasjon. Det er så sammensatte årsaker til at folk velger å reise.

– Kapasiteten er sprengt

KrFs generalsekretær Hilde Frafjord Johnson er kritisk til at Sylvi Listhaug har besøkt Sudans myndigheter for å diskutere migrasjon og eventuelle returordninger.

FNs tidligere spesialutsending til Sør-Sudan omtaler EUs bistandssamarbeid med Sudan – med målsetning om å hindre migrasjon til Europa – som «meget omstridt». Som Bistandsaktuelt tidligere har beskrevet er bistand til fattigdomsbekjempelse og støtte til forbedret grensekontroll de to sentrale elementene i avtalen mellom EU og myndighetene i Khartoum.

– Sudan har vært under sanksjoner på grunn av folkemordanklagene og menneskerettighets-situasjonen. Jeg har god kjennskap til hvordan sudansk politi og sikkerhetsmyndigheter opptrer. De er beryktet, og jeg hadde aldri trodd at noen europeisk instans, og langt mindre Norge, ville støtte disse aktørene med bistand for å forhindre migrasjon til Europa. Her vil menneskerettighetene ikke bli respektert. Dette bør Norge ikke være med på, sier Frafjord Johnson.

Generalsekretæren er ikke overrasket over at Sudans innenriksminister svarer nei på spørsmålet om migranter bør holde seg i regionen, fremfor å forsøke å ta seg til Europa.

– Mange fattige land i Afrika og Midtøsten opplever nå en betydelig belastning ved mottak av flyktninger fra nabolandene. For land som Uganda, Kenya og Libanon er kapasiteten forlengst sprengt. For dem er det å hjelpe enda flere ingen løsning.

Frafjord Johnson mener likevel det er bra at Listhaug selv ønsker å besøke flyktninger for å få innblikk i den krevende situasjonen de fleste som bor i slike overfylte leirer lever i. Hun påpeker samtidig at «flyktningene trenger hjelp, ikke trusler om retur til hjemlandet» og fremhever at KrF er mot å bruke bistand som pressmiddel for å få på plass returavtaler med enkeltland.

– Bistand skal brukes til å bekjempe fattigdom og ivareta menneskers rettigheter, ikke fremme norske egeninteresser for å forhindre migrasjon.

– Grensene patruljeres av paramilitære

Hva slags regime besøkte Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listahaug i Khartoum?

– Situasjonen er innfløkt. Regimet er stabilt i forhold til «nabolaget» for øvrig. Samtidig er det store økonomiske problemer, fattigdom og ulikhet, sier forsker Gunnar M. Sørbø.

Bistandsaktuelt snakker med den tidligere direktøren ved Chr. Michelsen Institutt på telefon mens Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug besøker regimet der landets leder er internasjonalt ettersøkt for krigsforbrytelser.

Sudan-eksperten peker på at landets utenrikspolitiske situasjonen er vanskelig, og at grensen til Eritrea ble stengt i forrige uke. Han forteller at dét ble begrunnet med at myndighetene i Khartoum ville stanse smugling av narkotika, våpen – og mennesker.

– Det er vanskelig å fastslå hvorfor den ble stengt eller hvorfor det nå er erklært unntakstilstand i de østlige delene av landet, men det kan være knyttet til spenningen mellom Etiopia og Egypt om Nilens ressurser. Dette er storpolitikk, men myndighetene i Khartoum får også penger av EU for å begrense migrantstrømmen så det er nok også en del av bildet, sier Sørbø og fremhever at Sudan, som Tyrkia, er strategisk viktig som transittland for migranter.

Forskeren mener EUs og Norges politikk overfor Sudan i beste fall er fullt av dilemmaer.

– Det er problematisk at grensene til Libya og Eritrea nå patruljeres av paramilitære styrker de fleste forbinder med krisen i Darfur og beskyldninger om folkemord. Forholdet til regimet styres nå primært av Europas bekymringer for migrasjon, og så lenge Khartoum hjelper til med å redusere strømmen av flyktninger og migranter, er det mulig å få betydelige midler til tross for utbredt misnøye med et autoritært regime. En slik tilnærming er nå også blitt del av norsk «realpolitikk».

Sørbø påpeker at de som kommer fra Sudan til Norge, kommer fra ulike deler av landet.

– Det kommer sikkert også folk som ikke har beskyttelsesbehov, men som for alle andre land må det gjøres grundig arbeid før en eventuell retur. Jeg vet ikke om Sudan er interessert i å undertegne en returavtale, for de er nok mest opptatt av å få støtte til å «håndtere» migrasjonen nordover. Dette gir ikke bare penger i kassa men også, i egne øyne, en internasjonal legitimitet de sårt har savnet.

Sørbø forteller at Sudan i flere tiår har mottatt flyktninger og at det nå «strømmer inn folk» fra land som Sør-Sudan og Eritrea.

– Det er selvsagt mange som er involvert i trafikken og som tjener penger på at Sudan er et transittområde. Med alle problemene de strir med er det forståelig at myndighetene ikke vil at landet skal bli permanent oppholdssted for migranter.

http://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2018/listhaug-i-afrika/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *