Aktivister i skuddlinjen – med kunst for fred i Sør-Sudan

Situasjonen i Sør-Sudan er verre enn noen gang», konkluderte NRK i desember. Bare i løpet av første halvdel av måneden ble flere hundre mennesker drept og såret i sammenstøt mellom ulike etniske grupper. Rett før jul skrev regjeringen under på en våpenhvileavtale med flere væpnede grupper, som skulle trå i kraft på julaften – men allerede timer etter at avtalen ble iverksatt ble myndighetene beskyldt for å ha satt i gang nye offensiver.

En av dem som deltok i fredsforhandlingene før jul var aktivisten, legen og poeten Ayak Chol Deng, innkalt som representant for landets ungdom. Midt oppi urolighetene og de hyppige sammenstøtene jobber hun og andre lokale fredsaktivister med å organisere ungdom, for demokratiske reformer, likestilling og representasjon.

– Det er alltid vi som er i flertall: På slagmarken, blant de døde og blant de som flykter. Men av en eller annen grunn får vi aldri være med å ta beslutningene. Det er alltid en gjeng med gamle menn som bestemmer at flertallet skal drepe hverandre, gå til krig og voldta.

Spol tilbake til november: Ayak sitter på Kulturhuset i Oslo. Det er kaldt, men den sør-sudanske aktivisten ser ikke særlig bekymret ut i sin ikke altfor tykke svarte kåpe. Ayak har et smittende positivt vesen og formidler livlig og med mye humor, men tematikken er alvorlig. Flertallet hun snakker om er de unge. Rundt to tredjedeler av Sør-Sudans befolkning på 12,3 millioner mennesker er under 24 år. Nesten halvparten er under 14.

– Vi er mektige fordi vi er mange, og vi ønsker oss alle det samme. Vi vil ha muligheten til å bidra positivt til utviklingen der vi føler at vi hører til, som Sørsudanere.

En urealisert visjon

– Som barn hadde jeg et bilde av hva jeg ønsket for Sør-Sudan, en visjon jeg arvet fra mine foreldre. Å ikke se den virkeliggjort gjør meg sint; å bli nektet muligheten til å virkeliggjøre den gjør meg enda sintere. Situasjonen nå er ikke noe jeg ønsker at mine barn skal arve.

Ayak var med på å stifte organisasjonen Ana Taban Arts Initiative, som bruker kunst for å jobbe for fred og samfunnsendring.

– Vi benytter oss av alle kunstarter for å formidle vårt budskap: Musikk, billedkunst, graffiti, spoken word, komedie, drama – nylig lanserte vi til og med en film med tittelen «Blood». Leseferdigheter er lite utbredt i Sør-Sudan, men kunst er en inkluderende plattform.

Kunstneriske uttrykksformer er dypt forankret i sør-sudansk kultur, forteller Ayak.

– Både visuell og muntlig kunst har vært mye brukt i krigstid for å mobilisere – og for romantiske formål! Derfor visste vi at kunst er et viktig verktøy vi kan bruke, noe alle kan kjenne seg igjen i uavhengig av alder, kjønn, etnisitet eller kultur.

I 2017 lanserte gruppen kampanjen #BloodshedFree2017, rettet mot myndighetene. Kampanjen inneholdt blant annet krav om tilgang på humanitær bistand for folk i nød, om at myndighetene skulle løfte begrensninger de har lagt på sivilsamfunnets organisasjoner og om beskyttelse av sivile under konflikten – ikke minst kvinner og barn.

– En av tingene vi kjemper for er at militære grupper skal slutte å benytte seg av voldtekt som et middel i krig. I tillegg til selve menneskerettighetsaspektet utgjør voldtekt et brudd med all sør-sudansk kultur. Vi voldtar ikke kvinnene våre. Vi prøver å få gjennom budskapet om at voldtekt ikke bare er et rettighetsbrudd, men kulturelt uakseptabelt. Hvor er respekten vi kvinner fortjener? Vi sto i front da Sør-Sudanesere kjempet for uavhengighet, vi har vært like utholdende som mennene – at voldtekt blir brukt mot oss er den verste formen for svik.

Kvinnelig lederskap

Ayak forklarer hvordan seksuell vold tradisjonelt har vært et stort kulturelt tabu.

– I afrikansk kultur må menn respektere kvinner. Det har ikke engang vært tillatt for menn å se på en naken kvinne. Dersom to grupper menn er i ferd med å krige med hverandre, men en bestemor kommer mellom dem og tar av seg klærne, er de nødt til å snu og trekke seg tilbake. Ingen mann kunne tidligere drømme om å bryte dette tabuet.

– Respekt for kvinner er en bærebjelke i samfunnet vårt. En kvinne er noen som bærer fram barn, som garanterer samfunnets kontinuitet. I Sør-Sudan er mennene opptatt med å slåss; det er kvinnene som må være forbilder og rollemodeller for både sønnene og døtrene sine, og vanligvis kvinnene som forsørger familien. Likevel er det kvinnen som får skylden dersom barna gjør noe galt!

Ayak innrømmer at sør-sudansk kultur er ganske patriarkalsk, men sier at det også har skjedd en positiv utvikling. Hun pleide selv å være skeptisk til å at kvinner skulle sitte i den lovgivende forsamlingen, fordi hun trodde at de bare ville få en helt symbolsk rolle.

– Men så var jeg så heldig å møte en kvinne med sete i parlamentet. Hun fortalte for eksempel om hvordan fredsforhandlingene, da de først begynte, bare besto av menn. Kvinnene i parlamentet fikk igjennom at minst 25 prosent av deltakerne under forhandlingene skulle være kvinner. Som et resultat av deres innsats krever grunnloven i dag at kvinner skal utgjøre en fjerdedel av representantene i parlamentet.

Ana Taban har en egen gruppe for kvinnelige ledere, som Ayak selv er leder av.

– Samfunnet vårt tilbyr ikke kvinner særlig mange ulike roller. Hvis du er ute i arbeidslivet og lykkes må du være en streber eller ha ligget deg til tops; hvis du røyker må du være en prostituert; hvis du er 35 år gammel og ikke har barn… Det finnes så mange oppfatninger og teorier om hva en kvinne er.

Derfor var det viktig for Ayak og de andre at kvinnene i Ana Taban skulle ha sterke personligheter.

– Det er meningen at vi skal være forbilder! Når vi drar og snakker med folk, på skoler og lignende, vil vi at jentene skal bli inspirerte. Vi holder kurs for dem om arbeidsliv, med alt fra praktiske tips om kleskoder og intervjuer til informasjon om seksuell trakassering eller nødvendigheten av å ha en egen inntekt som kvinne. Når du bidrar økonomisk, har du en stemme og et valg – selv på hjemmebane – og i patriarkatet er selvstendighet en måte å bevare både sinnsro og status.

FAKTA

Ana Taban Arts Initiative er en organisasjon for unge Sørsudanere som bruker kunst for å jobbe for fred og samfunnsendringer. Norsk Folkehjelp har støttet organisasjonen siden oppstarten i 2016. Ana Taban deltar i fredsforhandlingene som ble påbegynt før jul, og setter i gang for alvor fra februar 2018. Ayak Chol Deng (33) er en av organisasjonens grunnleggere og ledere.

Alle skal med

Ana Taban har også tatt til orde mot myndighetenes bruk av vilkårlige arrestasjoner av regimekritiske stemmer, særlig journalister og medlemmer av opposisjonen.

– Nå blir folk også arrestert på grunnlag av etnisitet. Så fort en eller annen ny opprørsgeneral dukker opp, begynner de å arrestere unge mennesker med tilhørighet til hans etniske gruppe. Vilkårlige arrestasjoner og «forsvinninger» er vanlig.

Selv representerer organisasjonen alle de ulike etniske gruppene i Sør-Sudan.

– Vi har med alle, bokstavelig talt. Alle er med, og vi er én stor familie. Hvis vi kan få det til, kan Sør-Sudan få det til. Vi kan leve sammen. Ingen kan fortelle meg at det er umulig for ulike etniske grupper å sameksistere.

I tillegg til etnisk representasjon tar Ana Taban til orde for inkludering av en rekke andre grupper i de politiske prosessene.

– Alle skal føle seg representert i politikken, uavhengig av alder, funksjonsnivå og kjønn. Et av Ana Tabans grunnprinsipper er å tale på vegne av dem som ikke har en stemme eller en plattform. Vi appellerer mye til behovet for å være patriotiske – at vi er Sørsudanere foran våre ulike etniske grupper; at problemet vårt ikke er andre grupper, men korrupte ledere. Vi kjemper for både samhold og mangfold.

– Hva betyr begrepet «nasjon» for deg?

– Nasjonen betyr mye for meg. Det er et sted du hører til, som ønsker deg velkommen – og vi vil komme dit en dag. Det er dette landet vi har, og vi har tenkt å bygge det.

Rett før de siste urolighetene brøt ut sommeren 2016 i hovedstaden Juba, hadde Ayak reist til Nairobi i Kenya for å delta på et kvinnemøte i regi av FN.

– Jeg reiste faktisk dagen før. Den dag i dag tror folk at jeg visste noe, fordi jeg er dinka (etnisk gruppe, red.anm.). Sør-Sudans president Salva Kiir er dinka, og folk tror jeg nyter godt av det.

Ayak hadde også fått et jobbtilbud i Nairobi: Flytte dit og lede et prosjekt sammen med epidemiologer (eksperter på folkehelse og sykdomsutbredelse) fra fjorten ulike land. Men til slutt bestemte hun seg for å takke nei. Ikke lenge etterpå ble Ana Taban stiftet, med Ayak som en av grunnleggerne.

– En av tingene vi ofte gjentar i Ana Taban er: Hvis noen forandrer landet ditt for deg, er det ikke lenger ditt land. Du må være der på bakken for å sørge for at endringer blir gjennomført, snakke på vegne av folket, for de unge, engasjere deg aktivt – ikke bare støtte en eller annen gammel fyr.

– Hva mer kan jeg gi?

Ana Taban har 600 aktive medlemmer, med flere lokalavdelinger i ferd med å åpnes. For å bli et aktivt medlem i organisasjonen må du gå gjennom et omfattende program kjent som «dåpen».

– De må lære seg Sør-Sudans historie tilbake til 600 år før Kristus, frigjøringskampens historie, Agenda 2063 og FNs tusenårsmål; hva slags Afrika vi vil ha; hva slags Sør-Sudan vi vil ha; hva slags grunnlov vi vil ha, og så videre. Det er en veldig seriøs «dåp». Folk går gjennom tre ganger tre dager med Ana Taban-undervisning, og etter det foretar vi en utvelgelse av hvem som får bli medlem.

Med et unntak: Kunstnere.

– Vi hadde en poesislam, med så mange dristige og radikale deltakere, folk som virkelig visste å bruke stemmen sin og formulerte seg så godt – vi tenkte: Vi trenger denne personen, vi har ikke tid til å vente på opplæringen!

Ayak er selv, i tillegg til aktivismen og legeutdannelsen, musiker og slampoet. Dagen før Ana Taban ble stiftet, da hun akkurat hadde avslått jobbtilbudet i Nairobi og valgt å bli værende i Sør-Sudan, skrev hun diktet «For the love of the land».

– Kunst er en ventil når jeg er tynget ned av bekymringer, når jeg føler meg kvalt og ikke finner noen løsning. Når jeg skriver er jeg i stand til å være konstruktiv – selv når jeg er sint, kan jeg reflektere over det gjennom skrivingen min og fortsatt ta gode beslutninger; eller innse dybden i hva det er jeg føler.

I andre tilfeller sier Ayak at kunsten kan gi henne bekreftelse, på sakene hun står for, hennes reaksjoner på ulike hendelser, hvorfor hun valgte å bli værende.

– Det får meg også til å innse at jeg er en ganske kul person, som gjør et genuint godt arbeid. Det er bra for samvittigheten min, og holder meg gående.

– Dikt kan også motivere folk politisk. I forkant av det neste presidentvalget skal vi for eksempel arrangere vår aller første festival, der mer enn 5000 mennesker under 35 år kommer til å delta. En viktig del av programmet blir en poesislam. Kunstnere og artister har så stor påvirkningskraft: De er en viktig stemme i samfunnet.

– Kunst er frigjøring, og det vakre med den er at den overskrider deg selv og din situasjon: Hvis du leser et dikt kan du føle ordene, du kan føle hvordan det er å leve mitt liv. Og det å leve ut ordene du sier – som du gjør i spoken word – er veldig unikt i et land som Sør-Sudan, der rommet for å uttrykke seg er så lite og frie ytringer blir slått ned på av myndighetene: Det gjør folk mer kreative, gjennom det jeg kaller «motstandskunst» – graffiti må for eksempel ha mange lag med budskap og dobbeltbetydninger i tekst og tegninger: Det er vakkert.

Rett før jul ga Ayak ut sin første diktsamling, «Once Upon an Obsession».

Et vanskelig hjem

Ana Taban er en ung organisasjon, men gjør seg allerede i bemerket. I høst, forteller Ayak entusiastisk, ble de som den første ungdomsgruppen noensinne nevnt i FNs sikkerhetsråd.

– Andre land blir kanskje lei av å sende bistand og hjelp når situasjonen ikke ser ut til å bli bedre. Men vi håper folk i Norge fortsetter å støtte folket i Sør-Sudan, særlig grasrotsorganisasjoner for kvinner, ungdommer og ukonvensjonelle initiativer som Ana Taban.

Ana Taban ønsker at Norge og andre land skal fortsette å legge press på de stridende partene i Sør-Sudan for å forplikte seg til en ny fredsavtale, og ilegge sanksjoner hvis myndighetspersoner forsyner seg av offentlige midler.

– Der vi er nå føles det veldig ensomt. Myndighetene våre svikter oss, og få andre land er villige til å ytre seg i klarhet om det som skjer. Det heter alltid «vi er bekymret»; men det er på tide at det internasjonale samfunnet faktisk fordømmer det som skjer i Sør-Sudan.

Ifølge Norsk Folkehjelp har rundt 2 millioner mennesker flyktet fra Sør-Sudan, og i tillegg er 2 millioner internt fordrevne. Mange flyktninger, særlig de som bosetter seg i land som deler grense med Sør-Sudan, foretrekker å ikke bli registrert, men heller assimilere seg i lokalsamfunnene i nabolandene.

– Sør-Sudan mangler alt, virkelig alt. Vi har ingen offentlige tjenester, ikke en gang et elektrisitetetsnett. Vi har problemer med «unknown gunmen», som er så vanlig at det har blitt et begrep – noen av dem tilhører myndighetene, andre de væpnede opprørsgruppene, andre igjen er vanlige borgere med våpen eller bevæpnede ranere.

– Det er et vanskelig sted å leve. For oss er det ikke det hjemmet vi vil ha, men det er likevel hjemmet vårt.

Den forrige fredsavtalen ble underskrevet i 2015, men ble ikke overholdt: Ayak kaller den «shit». I desember ble imidlertid altså en ny våpenhvile underskrevet, og i februar 2018 gjenopptas de nye, mer «politisk vanskelige» fredsforhandlingene i Addis Abeba. Ayak Chol Deng deltar i forhandlingene på vegne av Ana Taban og South Sudan Civil Society Forum.  Hun tror at unge mennesker kan få landet på fote igjen.

– Hvis alle de pan-afrikanske lederne begynte sin kamp i 20- og 30-årene, hvorfor kan ikke vi?

*

Fett 4/2017 har tema Nasjon.

FAKTA

Sør-Sudan oppnådde uavhengighet fra Sudan i 2011, etter en folkeavstemning der 99% av befolkningen stemte for løsrivelse – og ble med det verdens yngste stat. Den tidligere opprørslederen i frigjøringsbevegelsen SPLM (Sudanese People’s Liberation Movement) Salva Kiir Mayardit ble landets første president, og nestlederen Riek Machar ble visepresident. I 2013 ble Riek Machar avsatt av presidenten, og samme år brøt det ut væpnet konflikt mellom de to partene, som også representerer to ulike etniske grupper. Det har vært flere forsøk på å få i stand fredsavtaler, men alle disse har så langt brutt sammen. Minst 50.000 mennesker er så langt drept som følge av konflikten; sannsynligvis langt flere. Ifølge Norsk Folkehjelp er det ingen som lenger teller antall drepte. I tillegg er 4 millioner Sørsudanere på flukt, 2 millioner av dem internt fordrevne. I februar 2017 ble det erklært hungersnød i flere deler av landet. I desember 2017 ble det inngått en våpenhvile mellom myndighetene og ulike væpnede grupper. Fredsforhandlingene skal etter planen gjenopptas for alvor i februar 2018.

(Kilde: Store norske leksikon, Norsk Folkehjelp)

Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre hilser på Sør-Sudans president Salva Kiir Mayardit i Juba i 2010. Foto: Kjetil Elsebutangen, Utenriksdepartementet.

Norske myndigheter fattet interesse for dagens Sør-Sudan allerede på 1950-tallet, og organisasjoner som Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp har engasjert seg i området i flere tiår. Norge deltok aktivt under fredsforhandlingene i Sudan i 2005, og skrev under avtalen, som ble inngått etter 21 år med borgerkrig. Både før og etter at Sør-Sudan oppnådde selvstendighet i 2011 har Norge bidratt med omfattende bistand. Norge er en av garantistene for fredsavtalen, og i fjor sommer ble myndighetene og opposisjonen i Sør-Sudan invitert til Norge for å forhandle fram en fredsavtale.

http://fett.no/aktivister-i-skuddlinjen-med-kunst-for-fred-i-sor-sudan/ 

(Kilder: Regjeringen.no, NRK)