Professor Tvedts selektive historieskrivning

Mange har kommentert den nye boka til Terje Tvedt om «Det internasjonale gjennombruddet», blant andre Bjørn Johannessen her i Bistandsaktuelt , der han mener at Terje Tvedt er en viktig veileder. Flere finner boka forfriskende og nyttig som et alternativt perspektiv på nyere norsk historie, og som får leseren til å tenke gjennom etablerte forklaringsmodeller. Andre har funnet alvorlige feil og mistolkninger i boka som de anser mer som et debattinnlegg enn som en samtids­historisk analyse.

Jeg tilhører siste kategori, og viser spesielt til CMIs tidligere direktør Gunnar Sørbø som i Morgenbladet den 22-28 desember kritiserer boka under overskriften «Terje Tvedt tillegger politikere og forskere meninger de ikke har». Selv om jeg kanskje defineres inn i det som Tvedt kaller det ‘humanitær-politiske komplekset’, føler jeg meg slett ikke truffet av Tvedts karakterisering. Jeg har derfor forsøkt å lese boka så grundig som mulig, for å dobbelt­sjekke om jeg har levd i en fantasiverden, eller om Tvedt har gjennomskuet både meg og mange andre.

Siden jeg har arbeidet med utviklingsspørsmål, utviklingsteori og bistand hele mitt yrkesaktive liv, vil jeg her ta for meg bokas del I som Tvedt har gitt tittelen «Da Norge møtte verden». Den handler om ideer og tankemønstre som angivelig kom til å prege Norge mens vi ble en ‘stormakt’ innen bistand.

 

Hvor dramatisk nytt var «oppdagelsen» av den store verden for Norge?

Tvedt tidfester begynnelsen på ‘det internasjonale gjennombruddet’ i Norge til 1960-tallet. 1963 får en særlig symbolverdi, blant annet fordi det var første året da den norske staten ved Norsk Utviklingshjelp ga penger til norske (misjons)­organisasjoners utviklingstiltak. Dette var ifølge Tvedt startskuddet på utviklingen av det ‘humanitær-politiske komplekset’.

Han skriver som om Norge før dette, det vil si før 1963, hadde minimal kontakt med – og kunnskap om – den ikke-europeiske verden, og heller ingen utenrikspolitikk på dette området. Tvedt viser til at Norge har hatt langvarige kontakter med utlandet, selv om vi geografisk ligger i et hjørne i utkanten av Europa. Han hevder imidlertid at i 1960-årene begynte «et nytt kapittel i det lange samspillet mellom Norge og omverdenen» (s.10). Da debuterte Norge, ifølge Tvedt «som den asiatiske og afrikanske verdens utvikler og hjelper».

I 1963 var det ifølge Tvedt «utenkelig at landets politiske ledelse (…) en generasjon senere (…) skulle omtale Norge både som verdensmester i bistand og som humanitær stormakt» (s.25). Og videre: «Den norske stat var ikke involvert i en eneste fredsforhandling eller et eneste dialogmøte noe sted på kloden. Det fantes ingen forskningsinstitutter enn si forskningsprogrammer som arbeidet med utviklingsspørsmål. (…) Da året 1963 begynte, var det ikke én eneste norsk organisasjon som arbeidet i Afrika, Asia eller Latin-Amerika med støtte fra staten.» Disse setningene er ment å gi inntrykk av at alt dette var et helt nytt og ukjent territorium i Norge.

Allerede her skurrer det. For det første var Norge langt fra blank om verden utenfor oss på begynnelsen av 1960-tallet, og det var ikke bare utviklings­hjelpen som påvirket oss. Tvedt har rett i at både engasjementet og kunnskapen var begrenset, og at det var relativt få i Norge som selv hadde truffet personer fra Afrika, Asia eller Latin-Amerika. Men Tvedt ser bort fra de langvarige båndene som ble knyttet gjennom misjonen helt siden 1820-tallet, og skipsfarten med titusener av sjøfolk. Han ser bort fra Norges engasjement i Folkeforbundet, og Fridtjof Nansens rolle som høykommissær for flyktninger. Vårt første humanitære feltsykehus ble opprettet under Koreakrigen i 1951, senere erstattet av et skandinavisk undervisningssykehus som bistandstiltak fra 1958. Tvedt nevner India-hjelpen i Kerala fra 1952, men hevder at dette hadde lite interesse og gjennomslagskraft i Norge. Han nevner ikke Trygve Lie som FNs første generalsekretær da avkoloniseringen begynte. Han synes å se bort fra den allmenne interesse og sympati i Norge for hele avkoloniseringen; først i India og Pakistan i 1947, i resten av Sør-Asia og Sørøst-Asia, deretter i Afrika med Sudan og Ghana i 1957 og de mange landene i 1960 og påfølgende år.

Tvedt har rett i Norge ikke drev med fredsmekling og dialogprosjekter på den tiden. Men Norge var aktiv deltaker i mange av FNs fredsbevarende aksjoner, først i observasjonsgruppen i India/­Pakistan fra 1949, deretter i Korea fra 1951, Midtøsten fra 1956, og Kongo 1960-64. Norge var langt fra nykomling i dette feltet, selv om fredsinnsatsen har utviklet seg voldsomt siden tidlig 1960-tall. For øvrig startet Christian Michelsens Institutt sitt første forskningsprogram om utviklingsland allerede i 1961.

 

Var det bare utviklingshjelpen som formet det nye norske verdensbildet?

Det blir også feil når Tvedt gir inntrykk av at det var u-hjelpen som farget Norges forståelse av den nye «tredje» verden på 1950- og 60-tallet. Blant de utenrikspolitisk interesserte var det betydelig interesse for hele avkoloniseringsprosessen. Mange møtte de nye landene og deres ledere med både begeistring og nysgjerrighet, enten det var Gandhi og Nehru i India, Nkrumah i Ghana, eller Kenyatta og Nyerere i Øst-Afrika. Men også konfliktene og krigene skapte oppmerksomhet og engasjement; foruten Koreakrigen gjaldt dette også Israel/­Palestina-konflikten, Algeriekrigen, Biafrakrigen i Nigeria, Kongokrisen, og den stadig utvidede Vietnamkrigen. Ikke minst var det et stort og bredt engasjement mot apartheid og for frigjøring av det sørlige Afrika, for palestinernes sak, og for fred og sosial revolusjon i Vietnam. Summen av disse hendelsene i den «tredje» verden påvirket norske holdninger, sannsynligvis langt mer enn vår begynnende u-hjelp.

 

Var det USA som gjorde Norge til et bistandsland?

Tvedts neste tese er at det var USA som gjorde Norge til et bistandsland og at vi, sammen med verdens bistandssystem forøvrig, ukritisk fremmet en vestlig utviklingsmodell som var blitt utropt til universalistisk. På denne måten «debuterte» Norge «på den globalpolitiske arenaen som veileder i andre lands utvikling» (s34).

Tvedt påstår at Norge ble et bistandsland først og fremst på grunn av USAs makt og innflytelse etter den andre verdenskrig, og ikke primært som en videreføring av misjonsarbeidet, eller på grunn av ønsker om å vise solidaritet og medlidenhet. Det er utydelig om han mener at USA hadde en direkte innflytelse, eller om dette var mer indirekte ettersom USA dominerte utformingen av hele bistandssystemet, herunder både Verdensbanken og FN-systemet.

Det er korrekt at USA var tidlig ute med bistand, blant annet ved Trumans Point Four-program fra 1949 da de ville skaffe seg innflytelse på bekostning av de gamle kolonimaktene (Storbritannia og Frankrike), og for å konkurrere med Sovjet under den kalde krigen. I tillegg ønsket selvsagt USA å få økonomiske fordeler for eget næringsliv. Dette var velkjent stoff blant norske politikere.

Det er likevel vanskelig å se USAs innflytelse på Norges første langsiktige bistandsengasjement i Kerala i sør-India fra 1952. India under Nehru hadde allerede valgt en utenrikspolitisk linje uavhengig av USA og ble ledende i etableringen av den alliansefrie bevegelsen i 1955. Som godt beskrevet i bøkene til Helge Pharo om Kerala-prosjektet, mente det regjerende Arbeider­partiet at dette var en god avledningsmanøver som ga de radikale i partiet noe positivt å være opptatt av, framfor den stadige NATO-motstanden.

Like svak var USAs innflytelse på valget av Øst-Afrika som norsk prioritetsområde for bistand til de nye selvstendige statene i Afrika. Som Olav Stokke og andre har påvist, var valgene nesten tilfeldige, men basert på språk (engelsk), akseptabelt klima (for bistandsarbeiderne) og et tett nordisk samarbeid. Slik startet norsk bilateral bistand opp i Tanzania, Uganda, Kenya og Zambia. En kan også minne om at regjeringen i 1972 vedtok å gi bistand til nasjonale frigjøringsbevegelser i det sørlige Afrika, også til ANC og andre som USA betraktet som terroristorganisasjoner. I seinere år har Norge både støttet opp under USAs nære allierte blant u-land, og land USA ikke ønsket å støtte.

Tvedt nevner at det norske Fredskorpset som startet opp i 1963 var etablert «etter modell fra USA» (s.33). Men også dette er en sannhet med modifikasjoner. De norske pionerne og beslutningstakerne var rett nok inspirert av Peace Corps som var etablert under president J.F. Kennedy for å få med seg unge entusiaster, men forskjellene var viktige. Mens USAs Peace Corps stort sett besto av nyutdannede rett fra college, kanskje tidlig i 20-årene, så måtte de norske fredskorpserne ha en yrkes­utdanning og flere år med yrkespraksis. De var som regel over 30 år, og måtte på 2 måneders forkurs før utreise for nettopp å bli bedre forberedt på det «ukjente» som ville møte dem, i tillegg til språkkurs i lokalspråk som kiswahili eller farsi. For å markere forskjell, ble det norske fredskorpset som regel omtalt som ‘Norwegian volunteers’, framfor å bli identifisert med amerikanerne.

 

Ble utviklingsmodellene ensidig utformet av Vesten, og/eller av det nye lederne i Asia og Afrika?

Tvedt hevder at det var USA som først insisterte på at den vestlige utviklingsmodellen skulle kalles «universell», og at hele bistandsverdenen, deriblant Norge, fulgte med på dette. Han mener at hele ideen om utvikling var preget av europeiske og vestlige erfaringer med økonomisk vekst, herunder Sovjetunionens planleggingsmodeller. Disse var alle basert på modernisering og industrialisering, (vestlig) utdanning og rasjonalitet, et rasjonelt og effektivt statsapparat, delvis fulgt av demokrati, rettsstat og respekt for menneskerettighetene. Dette var svært forskjellig fra tidligere tiders utvikling (og stillstand) i keiserens Kina, stor-moghulenes India, eller stammesamfunnene i Rwanda.

Likevel ser han helt bort fra at det var nettopp en slik ny utvikling omtrent samtlige ledere i de nye statene ønsket for seg og sin befolkning, i hvert fall sa de det. Nehrus India og de fleste land utarbeidet optimistiske femårsplaner for modernisering og industrialisering. Kjente utviklings­økonomer og som argentineren Raúl Prebisch, egypteren Samir Amin og srilankeseren Gamani Corea satte alle preg på utviklingsdebatten. FN-systemet ble sterkt påvirket av disse lederes ideer og ønsker, slett ikke bare av USA og vestlige økonomer. Slik kom planene for FNs første utviklingstiår (1960-årene) og påfølgende tiår istand.

Hvilke land og samfunn var det på 1960- og 70-tallet som ikke ønsket økonomisk vekst og velstands­utvikling? Hvilke land ønsket det Tvedt ville betegne som en helt annen samfunnsutvikling, i større grad preget av nasjonal kultur, religion, verdier, og som dermed forkastet hele den vestlige og kommunistiske vekstmodellen? Kanskje Bhutan i perioder, kanskje Irans prestevelde etter 1979, kanskje kongedømmet i Swaziland? Men de aller fleste landene sa ja takk, begge deler: Vi vil både ha økonomisk vekst og velstandsutvikling, og samtidig bevare noen nasjonale kulturelle og religiøse særtrekk. Derfor ville Tanzania bygge ujamaa-landsbyer, noen afrikanske land ville beholde høvdingene sine, andre ville fjerne slike tradisjonelle trekk. Mange land bygget på islam i en moderat eller mer fundamentalistisk form, mens Kina hadde sin kulturrevolusjon.

Det er vanskelig å forstå Tvedt når han skriver som om alt dette var fremmed og nytt for de nye selvstendige statene, at det var vi som prakket utviklingsideologien på disse landene, og at alle anstrengte seg for å «late som» om dette var universalistiske modeller, og ikke kopier av vestlige modeller.

 

Utviklingsmodeller er verken ahistoriske eller universelle, men er blitt endret og tilpasset sin geografiske, tidsmessige og politiske kontekst.

Like feil blir det når Tvedt mener at det er «helt fundamentalt» at stortingsmeldingene om utvikling og bistand, helt siden Engen-utvalget i 1961, «delte oppfatningen av bistanden som et prosjekt som gikk ut på å spre ahistoriske, universelle ideer om utvikling og universelle utviklings­modeller.» (s.40-41). Tvedt har mer rett når han (i motsetning til i setningen foran) viser til endringene i norsk utviklings­politisk tenkning på 1980-tallet. Mens 1960-tallet var den «optimistiske» perioden, som delvis fortsatte inn i de mer «radikale» 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene (med støtte til frigjøring i Afrika, nye sosialistiske land, «Ny økonomisk verdensorden» mm), ble resten av 1980-tallet og 90-årene mer preget av nyliberalisme, skepsis til staten, og etterdønningene av Sovjet-systemets sammenbrudd.

På midten av 1980-tallet skjedde endringer som synes å utgjøre et viktigere grunnlag for Tvedts hovedteser om NGO-miljøets framvekst til et «humanitær-politisk kompleks», og om den økte vekt på menneskerettigheter i utviklingspolitikken, i hvert fall på retorisk plan. Tvedt illustrerer dette ved henvisning til stortingsmeldingen som vår første bistandsminister Reidun Brusletten fra Kristelig Folkeparti la fram i 1984. Her går regjeringen inn for en bistands­praksis som i stor grad skal omgå (unngå) den angivelig korrupte og elitedominerte staten, for å nå fram til de «aller fattigste» som trenger vår bistand. De norske organisasjonene vokser fram som et viktig virkemiddel for å nå dette målet.

Bruslettens stortingsmelding ble imidlertid møtt av en «tilleggsmelding» under bistandsminister Vesla Vetlesen (A) i 1987, som supplerte og modifiserte den politiske retningen, blant annet ved en sterkere understrekning av statens rolle. Senere stortingsmeldinger har lansert stadige endringer av bistandspolitikken, kanskje særlig illustrert ved overgangen i 2005 fra Hilde F. Johnsons (HFJ) perioder til Eirik Solheim (SV). Solheim er kjent for å ha erklært at han skulle «feie ut» alle sider ved HFJs politikk, mens Børge Brende (H) seinere lovet å bygge videre på Solheims politikk. Det blir underlig hvordan Tvedt har funnet ut at samtlige meldinger «uttalte en klokkertro på utvikling som en slags allmenn lov, og fremmet en teori om historien som hvilte på at de vestlige og dermed også norske erfaringene og verdiene om utvikling må oppfattes som universelle verdier» (s.48).

Tvedts utlegning om at folk og kulturer i tidligere tider, både i Norge i middelalderen og i de ikke-europeiske områder fram til koloniseringen hadde et annet syn på «utvikling» og det gode liv, så vel som selve formålet med tilværelsen, blir dermed også helt irrelevant Det er ingen som faktisk påstår det vi tillegges av Tvedt, at «utvikling» i moderne forstand er noe naturlig som alltid har eksistert, og som i den forstand er «universell».

 

Var Norge en veileder i utvikling?

Det er like vanskelig å forstå Tvedt når han gjentatte ganger skriver at Norge i denne perioden påtok oss rollen som «veileder» for andre lands utvikling. Dette var jo en utvikling som disse landene selv hadde valgt. Uansett hvor svake og nye de nye statene var, hadde de ledere som ville «utvikling». Det kan vel heller hevdes at Norge gjennom våre bistandsprogrammer aksepterte for lett den tolkningen disse landene gjorde av sin egen kultur og tradisjon, deres kopiering fra øst-europeisk udemokratisk praksis, eller deres fortsettelse av kolonikulturens eliteforbruksmønster, når de samtidig ønsket seg «utvikling» og økonomisk vekst, angivelig for alle.

I all hovedsak aksepterte vi de nye ledernes ansvar for å forme utviklingen i egne land. I praksis ble dette illustrert blant annet ved den parallelle bistanden til Kenyattas etniske elitestyre i Kenya med en åpen kapitalisme, og til Nyereres sosialistiske ettpartistat med landsbygdideologi. Først mot slutten av kriseårene på 1980-tallet begynte norske beslutnings­takere å argumentere for endringer i den økonomiske politikken, og da delvis på linje med Verdens­banken og andre store bistandsgivere.

Så hvordan kunne Norge få en rolle «som den fattige verdens hjelper og rådgiver» ?(s.48) Igjen på s.82 omtaler Tvedt hele perioden som «den perioden da Norge ble den ikke-europeiske verdens rettleder i utvikling». Det er vel ingen seriøs person i bistandsforvaltningen og den øvrige bistandsbransjen som har hatt slike urealistiske ambisjoner, selv om mange aktivister mener mye om hva slags politikk disse landene burde følge, og de kunne kanskje ønske seg en slik rolle som Tvedt tillegger dem.

I praksis har norske rådgivere og bistandsytere hatt meget begrenset innflytelse på disse landenes overordnede politikk, og i beste fall bidratt med gode eller dårlige faglige råd til en politikk som landene selv ønsker. Større krefter, som Verdensbanken, USA, Sovjet og andre har forsøkt å være disse landenes rådgivere og veiledere, men selv deres innflytelse har vært – og er – helt avhengig av at interne interesser i disse landene spiller på lag.

 

Hvem var det som delte verden i to; «de andre» og oss?

Tvedt går videre, og påstår at bistandsepoken delte verden i to; givere (utviklede land, oss) og mottakere (land som skulle utvikles, dem/ de andre), og at denne dikotomien «fikk spesielt stor betydning for nasjonens danning i Norge» (s.50). Utover 1980-tallet fikk disse ideene så sterk legitimitet, at «bistandens og det humanitær-politiske kompleksets forståelse av ‘de andre’ ble norsk forståelse av ‘de andre’.» Tvedt hevder at bistandsmiljøets verdensforståelse ble dominerende i hele Norge, og at vi dermed ble for blinde til å se verdens kompleksitet og mangfold. Denne påstanden må også modifiseres.

For det første er det sant at verden også kan inndeles i to på denne måten; det er en reell økonomisk forskjell mellom fattige land og rikere land, selv om det også er en masse land som ligger mellom de to ytterpunktene. Hvor skillet trekkes, vil avhenge av hensikten med inndelingen. Utviklingslandene gjør selv denne inndelingen når de grupperer seg i FN-sammenheng som «G77», nå bestående av 134 land (inklusive Kina), mens OECDs Utviklingskomite (DAC) består av 29 giverland (inklusive Sør-Korea) pluss EU. Det er derfor ikke feil å mene at i noen sammenhenger er dette en grei inndeling, selv om noen land (som Russland) ikke deltar i noen av disse to gruppene.

Men på den annen side; det er vel ingen som faktisk mener at verden bare består av to deler.  Fremdeles finnes «Øst» og «Vest»; de ulike kontinentene, og svært mange variasjoner på alle kontinenter. Folk flest kjenner til både stormakten Kina og ferieparadis som Thailand; de vet om både India, Egypt og Brasil, selv om mange ikke skiller så tydelig mellom land i Afrika sør for Ekvator. Slik sett blir Tvedts framstilling av hele Norges unyanserte forestillinger om «de andre» ganske påtatt.

Tvedts eksempler på stereotype framstillinger av en todelt verden kommer alle fra deler av NGO-miljøet, men legger til at dette også gjelder NRKs TV-aksjon og Operasjon Dagsverk. (s.54). Selv om dette kan være relevant kritikk av flere norske NGOer, er det et tynt grunnlag for å påstå at folk flest opplever verden så ensidig.

 

Tror norske myndigheter at menneskerettighetene er universelt akseptert – og universelt praktisert?

Så kommer vi til Tvedts omtale av det han kaller «en ny sekulær statsreligion», nemlig menneske­rettighets­ideologien. Tvedt hevder blant annet at norske stortingsmeldinger og ledende personer mener at menneske­rettighetene (MR) slik de er formulert i Verdenserklæringen fra 1948 er universelle, og akseptert av alle. Flere andre har kommentert og kritisert Tvedt på dette punktet. Det er stor forskjell mellom det å hevde at MR har utviklet seg fra sitt vestlige utgangspunkt til å bli en felles forpliktelse som alle land har sluttet seg til (mer eller mindre helhjertet) – og derfra til å tro at alle politiske og religiøse retninger i hele verden har akseptert og ønsker å praktisere disse. Så uvitende og naive er ikke norske politiske ledere, heller ikke de som befinner seg inne i Tvedts humanitær-politiske kompleks, selv om noen setninger i stortingsmeldinger er klossete formulert på dette punktet.

I noen avsnitt synes Tvedt å være mest opptatt av det feilaktige ved at MR framstilles som universelle, mens de i realiteten har sitt opphav som vestlige verdier. Han mener at norske (og andre vestlige) politikere og andre «later som» om MR er universelle, fordi ellers vil resten av verden avvise dem. Det stemmer at det finnes holdninger i mange deler av verden som avviser ideer som oppfattes som vestlig kulturell og politisk ny-imperialisme. Men i de samme land finnes det nesten alltid krefter som hevder det motsatte; og som er like store tilhengere av MR nettopp som alle menneskers rettigheter, uansett kultur, tradisjoner og religion.

Et annet spørsmål, som også er blitt kommentert av andre, er at i realiteten har MR spilt en begrenset rolle i norsk utviklingspolitikk. Bistandsvolumet til enkeltland bestemmes ikke av MR-argumenter, annet enn i ekstreme situasjoner. Selv etter 1984-meldingen ble ikke dette endret nevneverdig. Norge har imidlertid lenge støttet opp under en rekke MR-tiltak og organisasjoner i de fleste land som mottar norsk bistand. Det er vel nettopp et uttrykk for at vi erkjenner at MR i dag er langt fra akseptert og praktisert av alle.

 

Sju eksempler som ikke underbygger Tvedts hovedteser

I kap. III (s.86-108) omtaler Tvedt sju konkrete eksempler for å illustrere hvordan den påståtte norske universalismeretorikken om utvikling og menneskerettigheter møtte virkeligheten, og spesielt hvordan «sentrale norske aktører i møte med verden som dens rådgiver og utvikler har reflektert over egne erfaringer og roller.» (s.89). Tvedt mener å kunne påvise at våre feilaktige forestillinger gjør oss ute av stand til å se den komplekse virkeligheten, og at våre ideer om å «gjøre godt» gjør at vi ikke ser egne feil. Ettersom vi har den «gode moral» på vår side, er vi heller ikke mottakelige for kritikk. Men viser hans eksempler dette?

1. Norske misjonsorganisasjoner med statlig støtte

Første eksempel handler om at de norske misjonsorganisasjonene fikk «flere milliarder i statlig støtte for å drive diakonalt arbeid i mange titall land». (s.90). Tvedt hevder at dette aldri ble drøftet prinsipielt av Stortinget eller i utenrikspolitisk sammenheng. Han viser til at en organisasjon som Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) brukte utviklingsvirksomheten bevisst i sitt evangeliserings­arbeid, selv om det i prinsippet skulle være et tydelig skille, og staten ikke skulle støtte evangelisering. Tvedt viser også til at NLM og andre misjonsorganisasjoner har politiske og etiske standpunkter blant annet om kvinners rolle og homofili, som ikke samsvarer med statens offisielle politikk. Han konkluderer dermed med at «universalismens moralske posisjon paret med dens faktiske konturløshet, skapte et usedvanlig politisk manøvrerings­rom som gjorde det mulig for svært ulike ideologiske retninger å iscenesette seg selv som universalismens iverksettere.» (s.92).

Men ble dette aldri drøftet i Stortinget og i andre sammenhenger? Stortinget diskuterte hvert år rapportene om norsk utviklingsbistand, i tidlige år separat og i tillegg til de årlige statsbudsjettene, og visste godt hva de vedtok og støttet. Det gikk stadige debatter omkring skillelinjene mellom diakonalt utviklingsarbeid og evangelisering, og mange tvilte på at skillet var reelt, slik også NLM også uttrykte seg. Men likevel ble dette akseptert av Stortinget, og det er vanskelig å se at resultatet hadde blitt forskjellig, slik de politiske konstellasjonene har vært gjennom perioden, om noen hadde forsøkt seg på en mer enda mer «prinsipiell» debatt som Tvedt etterlyser.

2. Mislykket distriktsutvikling i Turkana

Neste eksempel handler om distriktsutviklingsprosjektet i Turkana i det nordvestlige Kenya, der blant annet en famøs frysehall ble bygget, som ble stående langt fra innsjøen som tørket inn, og som aldri ble tatt i bruk for formålet. Prosjektet feilet på mange områder, og ble avsluttet da Kenya brøt de diplomatiske forbindelsene med Norge i 1990. Tvedts konklusjon er at «den norske universalismen undervurderte Turkana-samfunnets motstand mot å bli modernisert og vestliggjort etter den modellen Norge fremmet. Og mens antropologer dokumenterte begrensede kunnskaper [hos beslutningstakerne] om turkanernes levemåte og kultur, manglet bistandssystemet et språk for kollektivt å kunne bearbeide det som skjedde som erfaring, fordi verken egne eller andres verdier kunne beskrives som sivilisasjonsspesifikke og historisk bestemt situerte verdier.» (s.94)

Tvedt framstiller programmet i Turkana som et helnorsk prosjekt; det var Norge som la en plan, ville hjelpe de fattigste og derfor valgte Turkana. Norad gikk inn med entusiasme og den norske bistanden var besjelet med tiltro til folket i Turkana. Tvedt har intet ord om den kenyanske medvirkning og ansvar for utvikling i eget land. Det kan godt hende at de norske bistandsforvalterne og fagfolkene drev fram dette programmet, med svake og/eller uinteresserte kenyanske tjenestemenn i Nairobi. Men likevel må kritikken reises i minst like stor grad mot kenyanerne som tilsynelatende ikke kjente sitt eget folk, deres kultur og naturforhold. Sannsynligvis var disse kenyanerne like begeistret for ideen om modernisering i Turkana, som Norad-folkene.

Men hva med Tvedts påstand om at bistandssystemet manglet et språk for å kunne trekke erfaringer, spesielt om de kulturspesifikke forholdene som skapte motstand? Jeg har selv både lest og hørt mange oppsummeringer og evalueringer som gjør nettopp dette; selvkritiske vurderinger av alle feilene som ble gjort og en understrekning av lærdommer, også om etniske og kulturelle forhold. Hvilket språk manglet?

3. Røde Kors sendte utrangerte lastebiler for å frakte nødhjelp

Det tredje eksemplet som Tvedt trekker fram, er historien om Norges Røde Kors som i perioden 2002-05 sendte over 500 utrangerte M6-lastebiler de hadde fått i gave fra Forsvaret, til å frakte nødhjelp til det sørlige Afrika og andre steder. Dette ble i utgangspunktet framstilt som en stor nasjonal dugnad fra norsk side, blant annet ved at bilene ble malt om og fraktet gratis til sine destinasjoner, og oppskrytt av både Røde Kors sin ledelse, politikere og media. Bilene skulle bidra til å redde liv ved raskt å frakte mat som kunne hindre en større sultkatastrofe. Det viste seg imidlertid at de fleste bilene brøt sammen, de var alt for kostbare og vanskelige i drift, de ble delvis brukt til fortrengsel av lokale lastebileiere. Det det ble på mange måter et mislykket prosjekt.

Tvedt var selv medprodusent i en meget kritisk TV2-dokumentar om prosjektet i begynnelsen av 2007. Dette resulterte i en mer omfattende media-kritikk, og UD fikk Norad til å foreta en uavhengig evaluering som ble publisert i januar 2008. Evalueringen bekreftet mye av kritikken, men konkluderte med at bruken av de militære lastebilene hadde berget liv som ikke kunne berges på annen måte. Bruken var imidlertid meget kostbar og ineffektiv. Evalueringen var særlig kritisk mot Norges Røde Kors, men også mot Utenriks­departe­mentets manglende kvalitetssikring og oppfølging.

Tvedt mener at denne hendelsen er interessant på fire punkter: 1) Som eksempel på hvordan «det nasjonale godhetsregimet» lyktes i å iscenesette seg selv som om det utførte gode handlinger (…) uavhengig av hva som faktisk skjedde. 2) Det avdekket pressens rolle som den «fjerde stabsmakt» (ikke trykkfeil) som støttespiller til det humanitær-politiske kompleksets rolle i samfunnet, fordi pressen ifølge Tvedt ikke stilte et eneste kritisk spørsmål, men underbygget det heroiske ved innsatsen. 3) At erfaringene angivelig ble ikke brukt som et lærestykke, men skjøvet under teppet og forsøkt glemt. 4) At dette politikkfeltet «aldri lærer», ettersom daværende ledelse i Norges Røde Kors gikk til nye og enda større stillinger, nemlig Jan Egeland som sjef for all FNs nødhjelp og Jonas Gahr Støre som norsk utenriksminister.

Tvedt har nok rett i punkt 1) over, og muligens punkt 2) skjønt jeg mener å huske at det også var kritiske røster fra begynnelsen. Men Tvedt omtaler ikke evalueringen som fulgte, og har ikke dekning for verken punkt 3) eller 4). Han skriver ikke noe om hva Røde Kors har gjort og tenkt i ettertid, og heller ikke noe om hva Egeland og Gahr Støre kan ha tatt med seg av lærdommer til sine påfølgende oppgaver. Tvedt påstår videre at da kritikken ble reist (av bl.a. Tvedt selv) gjennom TV-programmet, ble de beskyldt av Røde Kors sin ledelse (Tvedt nevner Gahr Støre) «for å stille ubetimelige spørsmål ved gode menneskers motiver» (s.96). Her mangler referansen til hvor/hvem som skal ha framsatt slike beskyldninger, og hvorfor ordene eventuelt kan ha falt slik.

4. Norsk støtte til koranskoler i Pakistan

Det fjerde eksemplet handler om norsk støtte til koranskoler (madrassa) i Pakistan på midten av 2000-tallet. Her er det ikke klart hva Tvedt ønsker å få fram, annet enn at det «kan belyse universalismens betydning i praktisk politikk» (s.97). Tvedt synes å mene at beslutningstakerne i UD ikke visst hva de ga støtte til, og ikke stilte tilstrekkelig med krav om at jenter måtte delta, eller at skolene måtte ha sekulær lese- og skriveundervisning. Men Tvedt ser ut til å ha misforstått hele poenget ved dette litt spesielle bistands­prosjektet. UD var fullt klar over at dette var koranskoler på tradisjonelt islamsk vis, men ønsket å teste ut en inngangsport til kommunikasjon og dialog med disse miljøene. UD brukte prosjektet som del av sin kontakt med religiøse muslimske ledere som også ga kontakt med personer innen Taliban. Dette er senere bekreftet av UD gjennom deres initiativtaker og hovedperson i dette programmet, Alf Arne Ramslien, bl.a. i et intervju med Morgenbladet 6 januar 2017. UD oppnådde en rekke møter med Taliban-talsmenn, selv om dette ikke førte fram til noen fredsprosess på den tiden.

5. Norsk deltakelse i bombing i Libya

Den norske deltakelsen i bombingen av Libya i 2011 er Tvedts femte eksempel. Her har Tvedt rett i en av sine konklusjoner; at ingen har tatt ansvar, eller blitt gitt ansvar for de feilene som eventuelt ble begått, gitt at utviklingen i Libya etter Gaddafi-regimets fall ble så katastrofal. Men hans forklaring er mer tvilsom. Han mener at den politiske ledelsen i alle partier som godkjente den norske deltakelsen, var forblindet av ideen om at dette ville tjene de internasjonale menneskerettighetene, og trodde at «dersom de fikk stoppet Gaddafi, ville Libya bli demokratisk og de universelle menneske­rettighetene bli styrket» (s.100).

Den reelle begrunnelsen lå nok nærmere det regjeringen faktisk vedtok (som Tvedt nevner på s.98), at dette var en «FN-ledet operasjon for å beskytte sivilbefolkningen mot regimets undertrykkelse». Det er ikke så nytt i forhold til det som ved flere tidligere anledninger i andre land har fått betegnelsen «humanitær intervensjon», som blant annet Tanzanias invasjon i Uganda for å kaste Idi Amin fra makten, selv om disse aksjonene åpenbart også hadde politiske og strategiske motiver. Aksjonen var godkjent ikke bare fra FNs Sikkerhetsråd, men også (i en noe annen form) av Den arabiske liga. Tvedt har likevel rett i at Norge gjorde dette etter sterkt press fra våre NATO-allierte.

Tvedt trekker på dette grunnlag den storslåtte konklusjonen at Norges begrunnelse for deltakelsen (og manglende anger) «må forklares som et uttrykk for det humanitær-politiske systemets makt (…) I det øyeblikket man tror at man ved å slutte seg til de universelle menneskerettighetene og de dominerende utviklingsstrategiene har sluttet seg til ideer og verdier som er universelle i den forstand at de deles av alle, vil man rett og slett ikke kunne erkjenne verden i dens kompleksitet og motsetningsfylde (…)» (s.101). Men ettersom Tvedt tar feil ved å tillegge beslutningstakerne en slik unyansert tro på universelle ideer, blir det også for grovt at den besluttende eliten ikke har peiling på at verden er kompleks og motsetningsfylt.

6. Norges engasjement og støtte til Sør–Sudan

De to siste eksemplene handler om norsk politikk og engasjement i Sør–Sudan. Her er Tvedts utgangspunkt at Norge var en viktig fødselshjelper for den nye staten, og spesielt ansvarlig var Hilde Frafjord Johnson (HFJ) som ifølge Tvedt hadde vært med på å bringe president Salva Kiir til makten. Avsnittet har til og med overskriften at «Norge skapte en ‘failed state’» (s.101). Han viser til hvordan norske medier og partiet KrF utnevnte HFJ som den sentrale person i fredsprosessen fram til fredsavtalen i 2005. Hun kom tilbake til Sør–Sudan da landet ble selvstendig i 2011 som FNs generalsekretærs Spesialutsending (UN SRSG) og øverste leder for FNs operasjoner, fram til 2014. Ifølge Tvedt var det «ikke noe land i Europa hadde investert tilnærmelsesvis så mye tid og penger og personell for å bidra til fred, utvikling og en bedre hverdag for folk i Sør–Sudan» (s.102). Derfor er det nå, ifølge Tvedt, en generell enighet om at Sør–Sudan ble et stort nederlag, ikke minst for Norge. Videre er det, stadig ifølge Tvedt, ingen norsk politiker som var mer ansvarlig for Norges (og etter hvert FNs) arbeid i Sør–Sudan, enn HFJ.

Tvedts hovedpoeng i denne historien er ikke at Sør–Sudan utviklet seg til en kleptokratisk stat med splittelse, borgerkrig og millioner av internt fordrevne og flyktninger, men at ingen norsk politiker, ingen ministre, ingen organisasjonsledere, ingen journalister, ingen i Norge, innrømmet at de hadde gjort en eneste feil. Tvedts forklaring er igjen den samme; troen på menneskerettighetenes og utviklingens universalisme behersket nasjonen, og det politiske lederskapet hadde alltid grunnleggende rett i egne øyne fordi «de sto på de rette verdiene og prinsippene». (s.104).

Tvedts hovedhistorie om utviklingen i Sør–Sudan og Norges deltakelse i dette er blitt imøtegått blant annet av Piene og Sæbø i VG 4 oktober 2017, og av Ingrid Ofstad i Dag&Tid 30 oktober. De påpeker at andre land som USA, Storbritannia, Kenya og Etiopia var viktigere enn Norge for å pushe fram fredsavtalen i 2005, i tillegg til sudanerne selv. Videre at selve fredsavtalen var inngått mellom to parter, og at målsetningen faktisk var «to make unity attractive». Norge støtte derfor begge parter i overgangsperioden 2005-2011, og fortsatte etter 2011 med støtte til begge, blant annet for å bidra til å hindre ny storkrig mellom Khartoum og Juba, og støtte opp under «two viable states». Norge var ikke ansvarlig for opprettelsen av Sør–Sudan, det var sør-sudanerne selv. Som Piene og Sæbø påpeker, fritar Tvedt sudanerne alt ansvar for egen utvikling, noe de karakteriserer som et svært eurosentrisk syn.

Det var mange i Utenriksdepartementet (jeg arbeidet selv på ambassaden i Khartoum i 2009-11) som var skeptiske til SPLM-ledelsen allerede under overgangstiden (2005-11) pga høyt korrupsjonsnivå, manglende erfaring i statsstyre og delvis svak interesse for utviklingstiltak, og ikke minst ledelsens ensidige militære bakgrunn. Samtidig var det kanskje enda større skepsis mot det autoritære og sentralistiske arabisk/islamske styret i Khartoum. Deler av det norske NGO-miljøet, særlig Norsk Folkehjelp, hadde åpenbart overdreven tillit og positive forventinger til SPLA, men jeg traff aldri noen som passer inn i Tvedts karakteristikk som trodde på «menneskerettighetenes og utviklingens universalisme» uten evne til å se konfliktene og utfordringene for begge de to statene. HFJ kan heller ikke anklages for en slik naivisme.

Tvedt slurver også her, uten at det kanskje er så avgjørende. Stoltenberg satt ikke på tribunen i Juba frigjøringsdagen 9 juli 2011 (men det gjorde jeg). Hans tall for norske bevilgninger til fred og utvikling forvirrer, og jeg får dem ikke til å stemme. Men mest alvorlig insinuerer Tvedt at HFJ ble presset ut av stillingen som UN SRSG på grunn av folkelige opptøyer mot henne. Faktum er at det var delte meninger om HFJ, ettersom hun ga beskyttelse til en rekke internt fordrevne og kritiserte begge krigsherrene for overgrep, noe regjeringen mislikte sterkt. Hennes kontraktsperiode var uansett slutt, og vanligvis blir ikke slike kontrakter forlenget. Det var myndighetene som fikk sine tilhengere til å organisere demonstrasjoner mot HFJ, mens andre støttet henne.

7. Norsk Folkehjelps støtte til partibygging i SPLM i Sør–Sudan

I sitt siste eksempel gjør Tvedt narr av at en fylkessekretær fra Arbeiderpartiet i Troms i 2013 ble rekruttert som del av Norsk Folkehjelps prosjekt for å styrke organiseringen av SPLM som et parti, og angivelig skulle gjøre dette på basis av Einar Gerhardsens håndbok «Tillitsmannen». Tvedt har ikke fått med seg at Norsk Folkehjelp startet opp dette prosjektet allerede under overgangstiden 2005-11, og at dette var kritisert internt i UD både på grunn av svake resultater og fordi det var uheldig med ensidig støtte til bare ett parti ettersom flere vokste fram. Likevel besluttet den politiske ledelsen i UD å fortsette prosjektet. Men Tvedts påstander om at prosjektet skulle sende «Gerhardsens ånd» til Sør–Sudan, og at aktørene trodde at SPLM var i ferd med å bli «nesten som det norske Arbeiderpartiet», stemmer selvsagt ikke, trass i blomstrende uttalelser fra enkeltpersoner i denne bevegelsen.

 

Konklusjon: Behov for mer realisme og nøkternhet om Norge i verden

Tvedt har i tidligere bøker og artikler skrevet og argumentert mer inngående om hans begreper «godhetsregime» og om våre framstillinger av «de andre». Et hovedpoeng er at etter hans mening framstiller ledelsen av humanitære organisasjoner og andre bistandsprogrammer seg som moralsk overlegne, og derfor utenfor kritikk. I denne boka går han videre og påstår at det samme «humanitær-politiske komplekset» er blitt overbevist om at det bare finnes en universell utviklingsvei, og at menneskerettighetene er blitt opphøyet til en slags sekulær religion som er universelt akseptert. Derfor forstår denne eliten heller ikke verdens kompleksitet, og har et forenklet og forkvaklet bilde av verden utenom Norge og Vesten. Tvedt hevder at denne eliten ikke lærer, at de oppfatter seg selv som ufeilbarlige og at de avviser all kritikk.

Det finnes sikkert enkeltpersoner og noen organisasjoner som passer inn i en slik beskrivelse. Tvedt har også grunnlag for å henge ut enkelte kapitler og setninger i stortingsmeldinger og politiske uttalelser som benytter seg av slik høy-retorikk. Men det er langt fra å tillegge hele den politiske eliten og folk flest slike urealistiske og naive ideer. Dersom boka til Tvedt gjør noe godt, må det være å få både de som skriver stortingsmeldinger og organisasjonene til å uttrykke seg mer edruelig og nyansert både om verden i dag og om hva Norge kan og bør gjøre for å fremme gode verdier og menneskerettigheter.