EUs migrasjonsavtale med Sudan er feilslått

Nøkkelpunkter:

• EU har siden 2015 bevilget over 200 millioner dollar som skal hjelpe Sudan med å stoppe migrasjon.
• Asylsøkere hevder sudanske tjenestemenn medvirker til mishandling og utpressing.
• Menneskesmuglere sies å holde folk fanget i ukevis, og mishandle og torturere dem for å presse ut penger.
• Strømmen av migranter fra Afrikas horn til Italia falt til en brøkdel i 2017, men nye fluktruter blir åpnet.
• Asylsøkere blir med jevnlige mellomrom arrestert og fraktet til Khartoum, der de blir bøtelagt eller deportert.
• EU insisterer på at det er strenge betingelser for bruken av pengene, og at de overvåker for å avdekke misbruk.

 

Millioner av EU-dollar strømmer inn i Sudan for å bremse og stoppe afrikansk migrasjon til Europa. Samtidig forteller asylsøkere at de stadig oftere blir tatt til fange, og lever i en evig frykt for mishandling og utnytting i dette sentrale transittlandet.

IRIN har intervjuet 25 eritreiske og etiopiske asylsøker i Khartoum og i byen Kassala i øst, samt lokale journalister og advokater som jobber for flyktninger. Intervjuene dokumenterer anklager om regelmessig mishandling fra politiet, inkludert utpressing, vold og seksuelle overgrep.

Mønsteret av korrupsjon og brudd på menneskerettighetene nører opp under bekymring for at EUs migrasjonspolitikk gjør en vanskelig situasjon enda verre.

Rundt om i Sudans hovedstad Khartoum er rundt 30 000 eritreere, etiopiere og andre afrikanske flyktninger stuet samen i falleferdige rønner, mens de venter på en sjanse til å rømme landet og komme seg til Europa.

Sudans tidligere så porøse grense mot Libya i nord er blitt stadig farligere å krysse, etter at Sudans president Omar al-Bashir i 2015 utplasserte den tidligere Janjaweed-militsen som grensevakter. Den paramilitære gruppen var involvert i krigsforbrytelser under Darfur-konflikten. Den ble omdøpt til Rapid Support Forces (RSF) og i 2017 integrert i Sudans hær.

De arresterer asylsøkere og overleverer dem til politiet, som anholder, bøtelegger og deporterer dem for illegalt opphold – uten hensyn til om de risikerer fengsling og tortur i hjemlandet.

Torturert for penger

Den støvete, viltvoksende flyktningleiren Shagarab dukker opp midt i ødemarka nær grensa mot Eritrea, to timers kjøring fra byen Kassala. På veien passerer vi en rekke sjekkpunkter som krever polititillatelse for å slippe videre.

Rundt 40 000 flyktninger, de fleste fra Eritrea, er registrert i Shagarab, men leiren virker forlatt. For mange eritreere er leiren bare en midlertidig stopp i to-tre måneder før neste ledd i reisen, til Khartoum og deretter videre til Libya eller Egypt, før den siste etappen til Europa.

I leirens senter for enslige mindreårige sitter tenåringer og ser på TV eller er klistret til mobiltelefonene sine, ivrige etter å få kontakt med omverdenen. Noen av dem har opplevd grusom mishandling fra menneskesmuglere under flukten fra Eritrea – en av verdens mest undertrykkende stater – og til Sudan.

Dawit* (17) rømte fra Eritrea for å unnslippe militærtjeneste, som kan vare i årevis, uten betaling. Han reiste først til Etiopia, der han leide smuglere som kunne få han inn i Sudan. Han kunne ikke betale på forskudd, og da han kom til Sudan ble han solgt til menneskesmuglere i byen Hajer, en by nesten alle eritreiske flyktninger som IRIN har intervjuet mener en for all del burde unngå.

– Sudanske menneskesmuglere torturerte oss for å få betaling, forteller Dawit.

– De kledde oss nakne og pisket oss mens familiene våre var på telefonlinjen. Nyankomne fikk to-tre dagers frist til å betale før de ble pisket. De som hadde vært der lengre ble banket opp hver dag. Kvinnene hadde det enda verre – det kom menn, plukket dem ut og førte dem bort. De kom tilbake blødende og gråtende.

Da han hadde vært der i fem dager, fikk smuglerne en advarsel om et forestående politiraid, og de stakk av, forteller Dawit. Tipset er i tråd med en rekke beretninger om sudanske tjenestemenns forbindelser til organisert menneskesmugling.

Lang historie med migrasjon

Sudan har lenge vært transittland for eritreere og andre på flukt, og også et land folk har flyktet fra.

Sudans skjerpede kriminalisering av flyktninger og migranter, samt forholdene i Libya, der EU støtter libysk kystvakt slik at de kan oppbringe flyktninger til sjøs og sende dem tilbake til interneringsleirer, har bidratt til en kraftig reduksjon i antallet mennesker som kommer til Italia. I 2016 kom det 40 773 flyktninger og migranter fra Afrikas horn til Italia. I 2017 var det bare 8688 som klarte å nå fram.

Men unge eritreiske menn og kvinner IRIN snakket med i Khartoum og Kassala hadde ingen intensjoner om å bli værende i Sudan, selv om de var klar over faren ved å bruke menneskesmuglere gjennom Libya og Egypt, der de risikerte både tortur og drap. Noen sa de vil vente til det dukket opp nye, tryggere reiseruter. Andre arbeidet som hushjelper eller dagarbeidere for å få nok penger til å legge ut på reisen så fort som mulig.

– Da jeg kom fra Eritrea ble jeg kidnappet og holdt i to uker. Jeg ante ikke hvor jeg var, og jeg ble voldtatt mange ganger. Det verste som kan skje meg har allerede hendt. Alle av oss har forlatt familiene våre, og vi vil ta risikoen på å komme oss til Europa, sier en ung eritreisk kvinne i Khartoum.

De siste to årene har EU bevilget over 200 millioner dollar til migrasjonsrelaterte tiltak i Sudan, som ledd i en bredere strategi for å outsource migrasjonskontroll til tredjeland.

EUs støtte til grensekontroll omfatter opplæring og utstyr til grensepolitiet, kompetanseheving for domstolene og lovendringer for å fremme flere arrestasjoner og tiltaler mot menneskesmuglere.

Støtten gis til tross for det faktum at Sudans regjering i årevis er blitt fordømt for brudd på menneskerettighetene – Den internasjonale straffedomstolen ICC har en stående arrestordre mot president al-Bashir for forbrytelser mot menneskeheten.

EU omgår anklagene om samarbeid med Sudans repressive sikkerhetsapparat ved å vise til at pengene ikke går direkte til regjeringen, men blir kanalisert via internasjonale organisasjoner, inkludert FN-organer.

Men disse partnerne er villige til å samarbeide med kontroversielle deler av sudanske myndigheter.

For eksempel bekrefter FNs flyktningeorganisasjon UNHCR over IRIN at de i Kassala har utstyrt etterretnings- og sikkerhetstjenesten (NISS) med motorsykler. Etterretningstjenesten har stått bak arrestasjoner, tortur og fengsling av menneskerettsaktivister og politiske motstandere av regjeringen.

 

Utpressing og mishandling

I tettbefolkede nabolag som al-Geraif og al-Daim i Khartoum bor det grupper på 10 til 15 eritreiske flyktninger i oppdelte skur. De små rommene huser hele familier eller så mange som åtte enslige unge menn eller kvinner på en gang.

Mange er avhengige av bidrag fra familiemedlemmer i utlandet for å ha råd til mat, skolepenger til barna og andre basisutgifter. De som ikke får penger fra familien lever i dyp nød, og har ikke råd til mer enn ett måltid om dagen, i elendige sanitære forhold og uten tilgang til helsetjenester.

Filmon (21) er fra Ginda i Eritrea, og kom til Sudan i november 2016. Han deler et skittent, trangt rom med fem andre menn. Inntil nylig manglet de latrine.

– Livet i Khartoum er svært hardt. Jeg har ikke nok penger og får ikke skikkelig arbeid. Dette området er ikke trygt, forteller han til IRIN.

– Jeg blir regelmessig stoppet av politiet, som vil se flyktningekortet mitt. Jeg har tenkt å komme meg til Europa via Libya – jeg har ikke noe valg, sier han.

Sudan har som politikk at alle flyktninger skal bo i leirer, men de fleste eritreere blir bare i dem lenge nok til at de kan søke om asyl og få et ID-kort, eller de drar direkte til Khartoum. Mange har reist med smuglere, og har opplevd vold, seksuelle overgrep eller menneskehandel på vei til eller inne i Sudan. I Khartoum opplever de en ny type fengsel. Flyktninger forteller at de blir terrorisert av politiet, som kommer inn i deres nabolag – ofte midt på natta – og arresterer og utpresser folk om de ikke har ID-kort. Kontanter og verdisaker blir regelmessig stjålet.

Sara er ei sprudlende ung eritreisk jente som går på henna-kurs. Hun forteller at hun ble arrestert på gata fordi hun ikke hadde sitt flyktningekort. På politistasjonen fikk hun følgende valg: «Hvis du vil slippe fri, må du ha sex med oss».

Sara, som da var 17 år gammel, unngikk så vidt å bli voldtatt fordi hennes 19 år gamle venninne ble med politimennene  i stedet.

 

Gir næring til korrupsjon

Hver måned skyfler politiet hundrevis av flyktninger og migranter gjennom domstolene i Khartoum, der de blir tiltalt for brudd på Sudans pass- og innvandringslov og får ei bot tilsvarende 360 dollar. Dersom de ikke betaler, blir de deportert til hjemlandet, vanligvis uten å få mulighet til å konsultere en advokat eller søke asyl, selv om de har opplevd vold, tortur eller andre overgrep i Sudan eller i hjemlandet som kunne kvalifisert til asylstatus.

Mange hundre eritreere er blitt utvist de siste to årene, blant dem noen som var registrert som flyktninger. Å sende en asylsøker tilbake til et land der de risikerer forfølgelse er kjent som refoulement, og er i strid med FNs flyktningkonvensjon.

Advokater som arbeider med flyktningesaker beskriver et rettsvesen som er like korrupt som politiet.

– I mange tilfeller slipper menneskesmuglere unna fordi de har politifolk som forsvarsvitner, sier Khalid, en advokat som arbeider i Khartoum.

– I noen saker er det 250 arresterte flyktninger, og alle blir bøtelagt. Hele prosessen med arrestasjoner, rettssak og dom skjer i høyt tempo, og dommerne og de ansvarlige politifolkene får sin andel av pengene. Dette er de samme dommerne som har fått opplæring av den britiske ambassaden, forteller han.

 

Khartoum-prosessen

Europas arbeid for å begrense migrasjonen fra Sudan begynte i november 2014, med lanseringen av Khartoum-prosessen – en dialog mellom EU og landene på Afrikas horn. Formålet skulle være å bekjempe menneskesmugling, og dialogen understreket i utgangspunktet beskyttelse og menneskerettigheter. I praksis har fokus vært på politiet og rettsvesenets arbeid med migrasjon.

I 2015 etablerte Brussel et spesielt fond – the EU Emergency Trust Fund for Africa – for å bistå Khartoum-prosessen i arbeidet med de grunnleggende årsakene til menneskehandel og smugling.

Ifølge en Oxfam-analyse gikk bare 3 prosent av midlene fra fondet til å utvikle trygge og regulære migrasjonsveier. Det aller meste ble brukt til migrasjonskontroll.

Politi-generalløytnant Awad al-Neel Dahiya, sjef i departementet for pass og befolkningsregister og en sentral samarbeidspartner for EUs migrasjonsarbeid, mener dette er en riktig prioritering.

– Vi har jo faktisk svært lange grenser, over 7000 kilometer, sier han til IRIN.

– Med våre ressurser er det svært vanskelig å kontrollere dem – kanskje vi kan få teknologisk bistand så vi bedre kan kontrollere tilstrømmingen, så vel som de reiser ut, om det er sudanere eller folk fra andre land som passerer gjennom Sudan.

Men sudanske eksperter sier at EU opererer med den feilaktige antagelsen at Sudans regjering mener alvor med å stoppe den lukrative menneskehandelen.

– Sudans regjering mangler politisk vilje til å bekjempe menneskehandel, sier Rifat Makawi, advokat i Khartoum.

– Ny politikk og lovforslag blir bare fremmet for å tilfredsstille vestlige land. På bakken er alt som før, legger han til.

Til tross for strømmen av nye tiltak mot menneskehandel og smugling, blir det stadig åpnet nye smuglerruter, og eritreiske og sudanske smuglernettverk får øke innflytelse, ifølge en rapport som nylig kom fra Regional Mixed Migration Secretariat.

Ifølge et anslag var profitten fra menneskehandelen langs den nordvestlige ruta fra Afrikas horn til Europa på over 200 millioner dollar i 2016.

 

En ukomfortabel allianse

Rapporten 2017 Trafficking in Persons Report fra USAs utenriksdepartement konkluderer med at Sudan «innfrir ikke fullt ut minimumsstandarden for eliminering av menneskehandel og gjør ikke tiltak av betydning for å innfri dem».

Human Rights Watch har anklaget sikkerhetsstyrkene, inkludert den tidligere Janjaweed-militsen RSF, for å konspirere med menneskesmuglerne i stedet for å etterforske dem.

EUs ønske om å begrense migrasjonen har resultert i en skarp endring i hvordan medlemslandene forholder seg til Khartoum. I årevis har europeiske regjeringer unngått å ha noe å gjøre med al-Bashir på grunn av arrestordren fra ICC og hans brudd på menneskerettighetene, men det er blitt drastisk endret.

Storbritannia er engasjert i en «strategisk dialog» med halvårlige møter fokusert på migrasjon, handel og kontra-terrorisme. Italia har undertegnet en avtale om politisamarbeid mot menneskehandel, irregulær immigrasjon og terrorisme, og Norge diskuterer en avtale som kan gjøre det lettere å returnere sudanske asylsøkere. Belgia tillot nylig sudanske sikkerhetstjenestemenn å granske asylsøkere. De som så ble returnert til Sudan ble fengslet, forhørt og torturert.

Michael Aron, Storbritannias ambassadør til Sudan, sier EU kan påvirke politiatferd gjennom dialog.

– Det er definitivt folk vi snakker med i politiet som ønsker å gjøre ting riktig. Vi bør hjelpe de bra folka så de kan få økt innflytelse over beslutningstaking og gradvis få situasjonen mer under kontroll, forklarer han.

Samtidig har Sudans regjering de siste tre årene gjort det klart at de forventer at EU skal sørge for penger og utstyr til skjerpet grensekontroll.

Lederen for RSF, Mohamed Hamdan, skryter ofte over at EU nå må be RSF om hjelp.

– Eu taper millioner i kampen mot migrasjon, det er derfor de må støtte oss, sa han nylig til Al Jazeera.

EU-ambassadør til Sudan, Jean-Michel Dumond, avviser kritikken mot Europas forhold til Khartoum.

– Vi er blitt beskyldt for all verdens synder, og det er helt klart at vi aldri har samarbeidet med RSF – vi har ingen forbindelser. EU-bistand blir gitt under svært klare betingelser, sier han til IRIN.

Samtidig kommer tidligere grenseoffiserer fra europeiske land til Khartoum som konsulenter, og erstatter utviklingseksperter i enkelte internasjonale organisasjoner. Et av de siste EU-finansierte prosjektene er et regionalt kommandosenter i Khartoum (ROCK), som skal drives av franske Civipol med base i det sudanske politiets treningsanlegg.

– Migrasjonsspørsmål er blitt som Darfurkrisen, det er blitt en business, sier den sudanske journalisten Fatima, som arbeider med migrasjonsspørsmål. Hun viser til at det er skapt en rekke nye veldedige organisasjoner knyttet til regjeringen. De har begynt å dukke opp på migrasjonsrelaterte møter.

– Alle ønsker å sikre seg en bit av kaka, legger hun til.

 

«Hvor skal vi ha dem?»

Den eritreiske flyktningen Yusef forsøkte å komme seg til Europa via Libya i 2014, men ble returnert til grensa mot Sudan av en militsgruppe i Libya. Der ble han arrestert, sammen med flere hundre andre flyktninger.

De sudanske grensevaktene tok med Yusef til byen Dongola i nord, som nå tjener som en uformell interneringsleir for flyktninger som blir tatt på grensa.

I løpet av den tre dager lange reisen til Dongola døde over 50 mennesker av mangel på mat, vann og medisinsk hjelp, anslår Yusef. Deres bønn om hjelp møtte døve ører.

– Vi fortalte dem at våre venner var i ferd med å dø, at de led og var tørste og sultne. De bryr seg ikke om deg, fortalte han til IRIN.

I Dongola ble Yusef holdt i et svært kompleks sammen med flere hundre andre mennesker. Åtte menn fra Bangladesh betalte for seg, og ble umiddelbar løslatt, sammen med flere somaliere og sudanere. Men eritreerne og etiopierne ble holdt fengslet i en måned.

Yusef sier han så ni mennesker som døde fordi de ikke fikk medisinsk hjelp. Representanter for FN var på besøk – et team med fire utlendinger og en eritreisk tolk – og fortalte de innsatte at dersom de hadde flyktningekort kunne de reise tilbake til Shagarab-leiren øst i Sudan, ellers ville de bli deportert.

Yusef hadde flyktningekort, men stolte ikke på at FN eller den sudanske regjeringen ville beskytte han. For å unngå å bli sendt tilbake til Eritrea, der han risikerer fengsling og tortur, hevdet Yusef at han var etiopier. Han ble deportert til Etiopia, og krysset grensa tilbake til Sudan noen få uker seinere.

 

Fjernovervåking

EU planlegger nå å engasjere seg i Dongola gjennom sitt flaggskipprosjekt Better Migration Management (BMM), et 46 millioner dollars regionalt program drevet av den tyske statlige bistandsorganisasjonen GIZ, i partnerskap med blant andre Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM), italiensk politi og Civipol, som ligger under det franske innenriksdepartementet.

– Forslaget kom fra oss, for vi har ingen steder å gjøre av folk, sier generalløytnant Dahiya i departementet for pass og befolkningsregister.

– Hver måned må vi innbringe nesten 100, noen ganger 500, irregulære migranter. Vi må behandle deres retur og beskyttelse – det gir oss store utfordringer – hvor skal vi ha dem?

Ifølge den britiske ambassadøren vil BMM-prosjektet etablere et senter i Dongola for å hjelpe til å ta imot arresterte flyktninger og migranter. Men det er ikke klart hvordan eventuelle brudd på menneskerettigheter vil bli overvåket, spesielt når det ikke er noen internasjonale frivillige organisasjoner eller observatører til stede.

Martin Weiss, BMM-prosjektets sjef i Tyskland, insisterer på at prosjektet har som mål å beskytte migranter.

– BMM handler ikke om grensekontroll, men om å beskytte flyktninger, lette migrasjon og bedre forholdene for folk som har flyktet fra sine hjem, skriver han i en e-post.

– Mange flyktninger er utsatt for vold, slaveri eller voldtekter. Vi ønsker å gi en effektiv respons til det problemet.

Men EU og deres partnere ser ikke ut til å ha noen solid strategi for å hindre menneskerettsbrudd. Når det gjelder BMM-prosjektet hevder EU og GIZ at prosjektets styringsgruppe, med representanter fra EU, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia og Nederland, vil overvåke risikoen for menneskerettsbrudd fra Brussel.

– Styringsgruppen har en klar oppfatning om hva som er mulig og hva som ikke er mulig, og vi tror ikke det er en stor risiko (for menneskerettsbrudd på grunn av EU-finansiering), sier EU-ambassadør Dumond.

Han legger til at EU-representanter hyppig reiser til Sudan for å se på forholdene med egne øyne. Men slike besøk blir stramt kontrollert av regjeringen og sikkerhetstjenestene. Da IRIN besøkte Shagarab, for eksempel, ble vi hele tiden fulgt av politi og NISS-betjenter. Alle intervjuer ble transkribert.

EU og GIZ vil ikke opplyse hvor stor del av BMM-programmets budsjett som går til Sudan. Den manglende åpenheten er en metode for å omgå «ansvarlighet og gransking», forklarer

Giulia Laganà, migrasjonsekspert ved Open Society European Policy Institute, via e-mail.

 

Revurdering trengs

Yusefs situasjon i Eritrea tvang han til å flykte. Strengere grensekontroller har ikke avskrekket han fra å strebe etter et bedre liv. Det gjorde heller ikke de overgrepene han ble utsatt for. Likevel er det ingen tegn til at EU er åpen for å justere sin migrasjonsstrategi, til tross for økende kritikk for at deres framgangsmåte i Sudan ikke bare er ineffektiv, men også direkte skadelig.

– De grunnleggende årsakene til migrasjon er svært sammensatte. Du klarer ikke å behandle alle disse problemene og komme med en kjapp løsning i løpet av noen få måneder, sier Dumond.

Men en ny rapport fra International Refugee Rights Initiative, The Strategic Initiative for Women in the Horn of Africa (SIHA), og The Centre for Human Rights Law at SOAS, University of London, argumenterer for at det er prekært behov for en revurdering av politikken.

«Når barrierer reises uten at det tilbys tilstrekkelige alternativer vil folk ta større og større risiko, og reisene deres blir stadig farligere», konstaterer rapporten. «De eneste som tjener på det…er smuglerne og menneskehandlerne».

 

Caitlin L. Chandler rapporterte fra Sudan med et stipend fra International Reporting Project (IRP)

https://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2018/irin-feilslatt-eu-flyktningpolitikk 

* Kilder som bare er sitert med fornavn har fått sine navn endret, for å beskytte deres identitet.