Her redder Jan Ivar Hoff en konge i Sør-Sudan

Hentet fra Fredrikstad blad 12. mai. 2018  | Av Anders Fjellestad

Først var han med på å redde flere hundre mennesker fra en kirke, så fikk han en konge i sikkerhet. Tjenesten i Sør-Sudan ble noe helt annet enn det Jan Ivar Hoff hadde sett for seg.

Bildetekst: Kongen reddet: «Det er for farlig å lande begge helikoptrene, og kun det med Hoff og inderne settes på bakken. Så begynner ventingen. Ingen konge kommer. Ti minutter går. Hoff gir seg selv fem minutter til. Da må de dra. Så, ut av ingenting, dukker plutselig tre militære kjøretøy opp. Er det kongen? Eller opprørere?»

16. januar 2014. Borgerkrigen i verdens yngste nasjon har herjet i en måned, og tusenvis av mennesker er brutalt drept eller drevet på flukt. Midt i dette infernoet lander oberst Jan Ivar Hoff. Den erfarne offiseren har allerede ni utenlandsoperasjoner bak seg, men dette er likevel noe annet.

– Det var mange inntrykk. Varmen, tørken, så mange mennesker i nød. Usikkerheten lå i at vi ikke visste noe, forteller Hoff, i dag oberstløytnant og nestkommanderende for Heimevernet i Agder og Rogaland.

I ett år tjenestegjorde Hoff i FN-operasjonen UNMISS som militærrådgiver for det sivile FN-apparatet i en leir like utenfor byen Malakal, nord i Sør-Sudan. Under oppdraget tok Hoff flere dristige beslutninger som reddet hundrevis av menneskeliv og hindret en ytterligere eskalering av borgerkrigen. Nå er Hoff tildelt Forsvarets medalje for edel dåd.

Rett i krigen

Bare uker før Hoff ankommer Malakal, er det en livlig afrikansk by med yrende folkeliv og travle markeder. Nå ligger byen i ruiner, og fortvilte mennesker strømmer til FN-leiren for å søke tilflukt. Det er nesten 30 000 av dem nå, og stadig er det sammenstøt og uroligheter i leiren.

– I en periode er det regelrette nevekamper og stenkasting på tvers av de etniske gruppene. Flere blir drept uten at FN-styrken kan gripe inn, forteller Hoff.

Men situasjonen er langt verre inne byen. I midten av februar er det regelrett krig i Malakal, og opprørsgrupper herjer. 20. februar reiser en FN-patrulje inn til byen for å se an situasjonen. Blant dem er Hoff. Synet de får se, glemmer han aldri. I sentrum er det plyndring og branner, og overalt ligger det døde mennesker. Noen har avkappede lemmer, og det er barn blant de drepte.

– Jeg mistet tellingen da vi passerte 50 kropper. Det var i all hovedsak sivile, sier Hoff.

Pastorens bønn

Dagen etter drar de inn i byen igjen for å undersøke sykehus og kirker. Mange sivile har søkt tilflukt i kirkene. Hoff frykter det verste, men det viser seg at de fleste kirkene faktisk er trygge – med unntak av én.

I den katolske kirken Christ the King bønnfaller pastoren Hoff om å ta dem med til FN-leiren. Å gå til fots er uaktuelt, for pastoren er overbevist om at flyktningene vil bli drept på veien. I kirkens bakgård er det fullt av fortvilte mennesker, og Hoff ber pastoren skaffe et nøyaktig tall på hvor mange som har søkt tilflukt. Dagen etter drar han til- bake.

– Da forteller pastoren at flere mennesker har forsvunnet det siste døgnet. Hvordan og hvor vites ikke. Men han forteller at det er rundt 750 personer igjen.

Pastoren bønnfaller nok en gang Hoff om å hjelpe dem til FN-leiren.

– Jeg husker godt magefølelsen jeg hadde. Den sa at dette ikke kom til å gå bra. Vi måtte få dem ut, sier han.

Hoff starter jobben med å overbevise FN om at de 750 menneskene må få komme. Motviljen er stor, leiren er allerede smekkfull. Men den norske offiseren gir seg ikke. Til slutt gir FN-ledelsen grønt lyst.

Pastoren borte

25. februar starter evakueringen. Men når FN-personellet ankommer kirken, ligger det døde mennesker utenfor. Pastoren er også borte, og opprørsstyrkene prøver å stoppe evakueringen.

Til slutt lykkes det likevel FN å få brakt 550 mennesker i trygghet i leiren. Pastoren dukker aldri opp igjen. Nyhetskanalen al-Jazeera rapporterer at 200 mennesker er massakrert, noe som samsvarer med Hoffs egne tall. Men ingen vet sikkert hvor mange som egentlig ble drept i kirken.

– Tanker har kommet i ettertid, sorgen over at vi ikke klarte å berge alle 750 er større enn gleden over at vi reddet de 550, sier Hoff stille.

Kongeredning

Men der og da får ikke Hoff tid til å reflektere, straks dumper neste oppdrag i fanget på den norske obersten. Opprørsstyrkene rykker nemlig nordover mot oljefeltene ved den lille byen Kodok. Like i nærheten holder shillukene til, en etnisk gruppe ledet av kong Kwongo Dak Padiet, som har uttrykt støtte til president Salva Kiir. Shillukenes kongerekke går tilbake til 1400-tallet, og nå vil opprørsstyrkene kvitte seg med den brysomme kongen. Det vil trekke shillukene inn i borgerkrigen.

– Det kunne igjen ha trukket nye grupper og aktører med i konflikten. Da ville det blitt en «krise i krisen», sier Hoff.

Bare én ting kan hindre at det skjer: Kongen må reddes. Fra hovedstaden Juba beordrer FN øyeblikkelig evakuering av kongen. Hoff får oppdraget og tar kontakt både med opprørsstyrkene og regjeringshæren. Ingen vil garantere for sikkerheten dersom FN tar seg inn i området. Tvert imot vil de ta det som en provokasjon. Men FN-ledelsen presser på, kongen må reddes. Tross den store faren, tar Hoff oppdraget.

– Skulle noe gå galt, var det meg og ingen andre som skulle være lokalt ansvarlig, sier han.

Hoff får skaffet to MI-8-helikoptre til oppdraget. De ene helikoptret er tomt, og i det andre sitter en liten styrke med indiske FN-soldater, en tolk og Hoff. Tolken har klart å få tak i kongen, og de har avtalt et omtrentlig hentested. Så er det takeoff.

Ventet på smellet

Helikoptrene flyr i lav høyde over Nilen, mot byen Kodok. Under dem kan det være styrker med evne til å skyte helikoptrene ned.

– Jeg satt om bord og bare ventet på at det skulle smelle, sier Hoff.

Men de lykkes med å nå det avtalte hentestedet – en diger slette. Det er for farlig å lande begge helikoptrene, og kun det med Hoff og inderne settes på bakken. Så begynner ventingen. Ingen konge kommer. Ti minutter går. Hoff gir seg selv fem minutter til. Da må de dra. Så, ut av ingenting, dukker plutselig tre militære kjøretøy opp. Er det kongen? Eller opprørere?

– Heldigvis ser jeg ganske raskt at det er kongen som kommer. I full fart klarer vi å få ham og elleve–tolv medlemmer av staben hans om bord i det tomme helikoptret, forteller Hoff.

I kaoset rekker den norske offiseren å spørre kongen om han skjønner hva som foregår. Monarken svarer rolig på engelsk: «Ja. Mitt liv er i stor fare, og jeg må til Juba». Så letter de. Etter nervepirrende minutter i luften begynner det å gå opp for Hoff at det vil gå. De har klart det, kongen er i sikkerhet.

– Jeg var nok aldri helt sikker på at oppdraget ville la seg gjennomføre. I etterkant fikk jeg vite gjennom hovedkvarteret i Juba at det vi gjorde, hadde vært avgjørende for den politiske utviklingen i Sør-Sudan. Også FN-hovedkvarteret i New York hadde engasjert seg for å få til en løsning, forteller Hoff.

Senere melder New York at kongeoppdraget er et av de viktigste en FN-styrke har løst på lang tid.

Fallet som endret alt

Her kunne Hoffs historie ha stoppet. For når han kommer hjem til Norge i januar 2015, gjør Jan Ivar Hoff som han alltid gjør etter oppdrag i utlandet: Han glemmer opplevelsene og går videre med livet sitt. Han har jo gjort jobben sin.

Men så kommer sommeren 2016. På fjelltur med familien kollapser han plutselig. Hoff fraktes til Haukeland sykehus, der han får sjokkbeskjeden: Du har en stor svulst på hjernen og må opereres øyeblikkelig. Svulsten fjernes, men kreften har allerede spredd seg til flere steder i kroppen.

Nok en gang må den erfarne soldaten kjempe for livet – men denne gangen er det en helt annen type fiende. I dag er han fremdeles i behandling, men ellers i fin form. «Jeg er jo her», som han selv sier.

Edel dåd

Hendelsene i Sør-Sudan når Forsvarets medaljeråd. I februar kommer beskjeden om at han tildeles Forsvaret medalje for edel dåd – en medalje som gis til personell som har vist rådsnarhet og mot, og som under farefulle forhold har bidratt til å forhindre tap av menneskeliv. Medaljen mottok han i Oslo 8. mai.

• Hoff om medaljeseremonien: – Det er en stor ære

– Jeg var både rørt, stolt og glad. Men jeg føler meg ikke som noen helt, for jeg gjorde det jeg følte måtte gjøres, sier han og legger til:

– Det beste er om jeg kan åpne opp for at andre vil fortelle, for det er mange veteraner med krevende bakgrunn og opplevelser. Selv om jeg har opplevd baksiden av medaljen, har jeg klart meg bra. Da er det fint å kunne hjelpe andre, sier han.

Men én ting har han tatt med seg fra Sør-Sudan. Da Hoff og kollegaene hadde fått kongen i sikkerhet, gikk majesteten bort til sin norske redningsmann. Som takk for hjelpen utnevnte kongen Hoff til general.

– Jeg prøvde å si at jeg ikke kunne ta imot den æren, og at jeg hadde en annen grad i et annet land. Men det det nyttet ikke å si ham imot, ler Jan Ivar Hoff.

Shilluk-general Jan Ivar Hoff.