LANDETS HARDE REALITET
Kort tid etter fødselen kommer ambulansen fram til stedet, og den nybakte moren blir tatt med til leirens sykestue sammen med Sør-Sudans nyeste tilskudd til befolkninga. Et par dager seinere drar nordmannen for å hilse på babyen. Både mor og det lille jentebarnet har det bra. Hun får navnet Happy.
Historien om hvordan en mann fra Nord-Norge ble jordfar i Afrika, kunne endt lykkelig der. Men Sør-Sudan er sammensatt, og skillet mellom liv og død er hårfint. Sudans og Afrikas lengste borgerkrig, mellom myndighetene i nord og frigjøringsbevegelsen i sør, ble avsluttet i 2005. Seks år senere, den 9. juli i 2011, ble løsrivelsen og Sør-Sudan endelig en realitet.
I årene som har fulgt, har frigjøringskampen blitt erstattet med intern maktkamp mellom president Salva Kiirs gruppe, Dinka, og den avsatte visepresidenten Riek Machars gruppe, Nuer. Presidenten beskyldte i 2013 Machar for å prøve å gjennomføre statskupp. Konflikten endte med borgerkrig og kamper som fremdeles pågår. Ingen vet hvor mange som er drept.
Situasjonen har satt landet i en ekstrem tilstand. Det som skulle bli en selvstendig og lykkelig start for staten med den fruktbare jorda og enorme oljeressurser, har i stedet blitt et mørkt første kapittel i historien til verdens yngste land. Konflikten har fått stort engasjement fra norsk side, som både før og etter løsrivelsen har forsøkt å bidra til utvikling og fred. Mer enn 3,5 milliarder bistandskroner er sendt til landet siden 2011.
Nordmenn som har vært der, forteller om sterke bilder. Folk blir henrettet foran øynene deres, dødelige skuddvekslinger bare noen meter unna, hungersnød og ekstrem fattigdom. Først 9. juli i år, sju år etter den endelige frigjøringen, vil Sør-Sudan arrangere sitt første offisielle regjeringsvalg. Men frykten er stor for at et valg vil føre til at uroen og kampene blir enda verre enn i dag.FØDSEL
I sterk kontrast sitter lensmann Wiik på et hotell i Oslo og forteller om fødselen for to år siden. Det ble ett av de sterkeste minnene fra hans to perioder i landet, 2013-14 og 2016-17. Selv om det er over ett år siden han reiste hjem, sitter inntrykkene fra Afrika friskt i minnet. På høyre arm henger et armbånd. Han lar fingrene gli over de røde, grønne, svarte og blå perlene – de samme fargene som det sørsudanske flagget.
– Da jeg reiste ned første gang, i 2013, var misjonen fremdeles den samme som rett etter løsrivelsen i 2011 – at vi utelukkende skulle arbeide med kapasitetsbygging hos politiet i Sør-Sudan. Vi jobbet på politistasjonen og besøkte små befolkningsgrupper i utkantene. Det var ufarlig å oppsøke folk for å rekruttere lokalt politi. Stemninga var positiv og det var tro på framtida, minnes lensmannen.
Siden 2011 har mer enn 100 menn og kvinner fra norsk politi deltatt i FNs misjon UNMISS i Sør-Sudan. Men uro og to millioner flyktninger i landet, har fått store konsekvenser for lokalbefolkninga og oppdraget til norsk politi. I starten ble det drevet politiskole, og interessen for å få et fungerende lokalpoliti var stor. I dag bærer jobben preg av at landet er i en helt annen situasjon enn før desember 2013, da borgerkrigen blusset opp.
– Jeg forlot ett Sør-Sudan første gang og kom tilbake til noe helt annet i april 2016. Oppdraget kan ikke sammenliknes. Der man før hadde holdt på med mentorarbeid og rådgivning, var man nå gått over til å drifte flyktningleirer. Å ha vært der og opplevd et land med så mye positivitet, for så å komme tilbake og bli satt til å passe på folk som er fordrevet i sitt eget land, var en underlig følelse. Vi skulle egentlig følge utviklinga i landet, og se at Sør-Sudan tok skritt framover, men så kommer man tilbake og ser at landet ikke bare har stått i ro, men faktisk gått tilbake, sier Wiik.
– SVIKTENDE NASJONALFØLELSE
Erfaringene om hvordan landets tilstand har endret seg til det verre, deles av leder for internasjonal seksjon hos Politidirektoratet, John Ståle Stamnes. Etter å ha vært i Sør-Sudan fem ganger, har bildet av både samfunnet og befolkninga endret seg.
– Planen for alt vi skulle gjøre etter løsrivelsen, var basert på at man trodde at den sørsudanske befolkninga hadde en samlet nasjonalfølelse. Men det har vist å være feil, sier Stamnes og fortsetter:
– Selve prosessen for å få til en løsrivelse fra Sudan var limet som bant folket sammen, på grunn av troen på å få til et fantastisk og eget land. Men etter løsrivelsen ble det ganske raskt klart at det ikke kom til å skje. Dermed kom de gamle konfliktene tilbake etter bare et par år.
I stedet for en positiv oppblomstring førte situasjonen til at stammer og geografisk inndeling igjen ga konflikter. Oppdraget og mandatene norsk politi fikk, har i ettertid vist seg å ha vært basert på en vestlig tilnærming, ikke så mye realitetene i konfliktene som lå under, mener Stamnes. Kompetansen om Sør-Sudan var stor. Det man derimot ikke var forberedt på, var at grunnlaget for operasjonen var en sviktende nasjonalfølelse.
AFRIKAS FARLIGSTE
Realiteten har vist seg å ha en brutal bakside. Den globale fredsindeksen (GPI) har i 2018 rangert landet som verdens tredje farligste, og det farligste i Afrika. De daglige voldshandlingene er blant de groveste man kan forestille seg. Ingen har lenger oversikt over hvor mange som faktisk er drept i konflikten, som river det afrikanske landet fra hverandre.
– Som eksempel fantes det på et av stedene et slags nærpoliti. De holdt til under et tre, og skjedde det noe, dro de ut og forsøkte å rydde opp på en fredelig måte. En dag ble alle likvidert. Det å gå fra å ha en samfunnsfunksjon som tilsynelatende fungerer, til å dagen etter få beskjed om at alle de er drept, var for oss sjokkerende, sier Stamnes.
– Like sjokkerende var det at de lokale ikke reagerte noe særlig, fordi de er vant til slike grusomheter. Det er bare ett av mange eksempler på hvor voldspreget Sør-Sudan er. Man hører om flere land hvor det foregår organisert voldtekt og vold, men personlig har jeg ikke hørt verre historier enn de som har kommet ut derfra. Når norske politifolk reiser ned, er det klart du får reaksjoner. Du blir vitne til ekstreme voldshandlinger, men vet samtidig at du ikke får gjort noe med det, fortsetter Stamnes.
JOBBER UBEVÆPNET
Til tross for at situasjonen har endret seg brutalt, er det særlig en ting i det norske politiets mandat som ikke er blitt påvirket siden 2011. Mens debatten om bevæpning av politiet hjemme i Norge går varmt, reiser de fremdeles til et av verdens farligste land helt uten våpen. Årsaken er politiets oppdrag: å bygge relasjoner og kommunisere med flyktningleirens beboere, og på den måten forebygge og løse problemer.
– Vår jobb skal gjøres blant folk som er vant til at politiet står på ei side i konflikten, og der man har null tillit til den makta de representerer. Da blir det å jobbe ubevæpnet svært viktig. Vi ville ikke løst oppdraget vårt på samme måte ellers. Viljen til å bruke våpen er svært stor i Sør-Sudan, og er du bevæpnet, er du med en gang ett knepp høyere opp som trussel. Vi sender høyt utdannede og kvalifiserte politifolk, og den norske erfaringa med å løse situasjoner uten å ta i bruk våpen har vært svært viktig i arbeidet, sier Stamnes.
INGEN JUBILEUMSFEIRING
Tilbake i Juba viser kalenderen hos det norske politiet 8. juli i 2016. Lensmann Wiik har reist hjem til Norge for et par ukers avbrekk fra oppdraget. I Juba er situasjonen svært anspent. Etter å ha forsvunnet etter kampene i 2013, har den avsagte visepresident Machar kommet tilbake. Om tre dager skal landet feire fem år med selvstendighet. Men uroen og maktkampen mellom president Kiir og Machar er verre enn noen gang.
I FN-basen UN House, like ved flyktningleiren POC 1, står politioverbetjent Anne Gro Mæland og gjør seg klar for helg. Det er fredag ettermiddag. Flere av de utsendte fra Norge og Sverige skal samles for å koble av. Hun tar en kort telefon hjem til søstera i Norge og forteller om urolighetene som pågår i nærheten av basen. Utenfor presidentpalasset, noen få kilometer unna, løsnes plutselig skudd mellom presidentens og Machars livvakter. Det som er i ferd med å skje, er på ingen måte noen jubileumsfeiring.
– Jeg sa til søstera mi at det skjer mye nå, så det kan dukke opp historier i avisene eller på nyhetene. Men det går helt fint, vi er trygge. Hun slo seg til ro med det, og vi avsluttet samtalen, sier Mæland.
Men kampene forflytter seg raskt i retning av flyktningleiren og FNs base, hvor det norske politiet bor. Det som skjer ti minutter etter at telefonsamtalen avsluttes, er langt ifra trygt og fint. Plutselig går den første granaten av bare få meter unna Mælands bolig. Hun tar på seg skuddsikker vest og hjelm, løper inn på badet og legger seg så flat som mulig ned på gulvet. Smell etter smell følger. Tidligere har hun vært på oppdrag i utlandet for Forsvaret, men da med våpen. Hvis noen bryter seg inn døra nå, er en pepperspray det eneste hun har å beskytte seg med.
– Det tok noen minutter der jeg bare pustet dypt og snakket med meg selv, før jeg til slutt sa «ok, skal jeg få panikk eller skal jeg holde hodet kaldt?». Konklusjonen var at dette må jeg bare ta. Men det smalt og det smalt og det smalt, forteller politioverbetjenten.
I nærmere fire timer blir hun liggende på badegulvet, uten mulighet til å komme seg derifra, vel vitende om livsfaren hun befinner seg i hvis granatene kommer hennes vei. Samtidig rømmer hundrevis av flyktninger fra selve leiren og over i FNs camp, i håp om å slippe unna kuleregnet. Flere av dem slår seg ned utenfor Mælands bolig.
Via meldingstjenesten Messenger sender hun beskjeder til de nærmeste hjemme i Norge, for å fortelle hva som skjer. Samtidig sendes meldinger ut til de andre FN-utsendte som er ved leiren, for å oppdatere hverandre på hvor de er og hva som er status.
Afrikanattas stummende mørke og opprørernes mangel på nattkikkert til sine våpen, gir en pause i skuddvekslingene. De FN-utsendte som er i nærheten, blir plukket opp og kjørt til hovedkvarterets operasjonssenter JOC (Joint Operation Center).
– Vi fant ut at vi måtte samle oss og forflyttet oss i løpet av natta over til hovedkvarteret. Husene våre var for nær flyktningleiren, så vi måtte bare komme oss bort derfra, sier Mæland.
Kuleregnet holder opp til sollyset bryter mørket. Det som har skjedd i løpet av timene denne fredagskvelden, er bare begynnelsen.
FIRE DAGER I HELVETE
Klokka har så vidt passert 09.00 lørdag morgen da de første granatene lander ved hovedporten inn til UN House. Ingenting tyder på at situasjonen har roet seg i løpet av natta. Fra hovedkvarteret jobbes det på spreng med å forsikre at ingen som deltar i oppdraget er skadet eller drept. Hvor mange som har mistet livet i eller rundt flyktningleiren, er det liten oversikt over.
Hele dagen går med til kamper. Ved mørkets frambrudd overtar stillheten nok en gang Sør-Sudan.
Søndagen byr på alt annet enn en lang morgen i senga. Klokka viser 09.21 da Mæland sender ut følgende melding:
«Slo ned i trappa utenfor JOC.» Den korte beskjeden markerer starten på den tredje strake dagen med kamper. Nye granater sendes i retning leiren. Dagen skal bli den verste så langt. Klokka 09.59 sendes neste oppdatering. Situasjonen blir stadig mer verre.
«Fortsatt skyting nære her. Ingen beskyttelse her!»
– Det ble skutt i over ti timer i strekk både i Juba og rundt leiren vår. Vi hadde ingen steder å flykte. Ikke en eneste plass var 100 prosent trygg. Kulene fløy overalt. De som skøyt, traff ikke der de skulle. Det var bare tilfeldig at ingen av de norske ble skadd. Vi var så nær kampene at vi kunne stå på trappa og se gruppene skyte hverandre. Bilen utenfor kontoret vårt var pepret med kuler, sier Mæland.
Kampene har nå pågått så lenge at det begynner å påvirke rasjoneringssituasjonen. Det blir innført rasjonering av vann. Både lette og tunge våpen blir brukt i skuddvekslingene, og en rekke av FNs bygninger blir truffet av geværild og granatkastere. To soldater fra det kinesiske forsvaret, også de på oppdrag for FN, mister livet, mens flere blir såret. FN fordømmer kampene og krever at partene legger ned våpnene. Nok en gang tar mørket over.
Da11. juli ser sine første glimt av sollys, bryter skuddsalvene stillheten ved FN-leiren igjen. Men dagen skal preges av langt tyngre skyts en det man tidligere har opplevd. I det fjerne høres lyden av et helikopter som kommer nærmere og nærmere.
– Vi hadde fått vite at ingen av de sørsudanske gruppene hadde tilgang til kamphelikopter. Men plutselig hører vi susen av en luftvernrakett som fyres av. Lyden var så høy at vi bare satt og tenkte «hvis den treffer oss, så er det slutt for godt», sier Mæland.
Helikoptrene henger på et tidspunkt i lufta over FN-leiren, og fyrer av rakett etter rakett i et forsøk på et nådestøt for å avslutte kampene. De fleste flyktningene har imidlertid rukket å rømme fra området det skytes mot. Det begrenser antallet sivile liv som går tapt.
Kampene fortsetter med full styrke, men president Kiir går i løpet av dagen ut og erklærer våpenhvile. Den avsatte visepresidenten støtter erklæringen. Samme kveld er våpenhvilen et faktum.
Fire dagers konstant kuleregn tar endelig slutt. En av Sør-Sudans verste kamper i løpet av landets korte historie, er over.
NÅR GEVÆRILDEN STILNER
Den påfølgende natta vender flere av de utsendte hjem til sine boliger i UN House. Dagene går, og våpenhvilen holder seg. Mæland og kollegene går tilbake til de daglige rutinene i flyktningleiren.
I mellomtida går det flere uker før lensmann Wiik er tilbake i basen. I slutten av juli er han endelig på plass. I bagasjen har jordfaren fra Norge blant annet med seg morsmelkerstatning og ei håndveske – begge gaver fra hjemlandet til Happy og hennes mor.
Men letingen etter de to i og ved leiren ender resultatløst. Ingen vet hvor de har blitt av. Den sørsudanske konfliktens nådeløse grep, kommer nærmere enn noen gang.
– Jeg vet ikke hva som skjedde med dem. Men det vi vet, er at under kampene i juli, så døde det mange i den delen av leiren som de var. Det er ikke vanskelig å se for seg at det gikk hardest utover de nyfødte. Vi vet at det ble gravlagt en del spedbarn og andre. Om hun klarte seg
««DET BLE SKUTT I OVER TI TIMER I STREKK. VI HADDE INGEN STEDER Å FLYKTE. IKKE EN ENESTE PLASS VAR 100 PROSENT TRYGG. KULENE FLØY OVERALT.»
ANNE GRO MÆLAND, politioverbetjent»
FAKTA
SØR-SUDAN
● Ble løsrevet fra Sudan i 2011, og er verdens yngste stat. Landet har i dag over 12 millioner innbyggere.
● Nærmere fem millioner av landets mennesker er avhengige av nødhjelp. Mer enn to millioner er på flukt i eget land. Halvparten av dem er barn.
● President Salva Kiir beskyldte i 2013 visepresident Riek Machar for å prøve å gjennomføre statskupp. Konflikten endte med borgerkrig. Kampene varer fremdeles. Ingen vet hvor mange som er drept.
● Norske myndigheter har siden 2011 hatt en viktig rolle i landet innen utvikling, humanitært arbeid og fredsbygging. Totalt er mer enn 3,5 milliarder bistandskroner sendt til landet.
● Overgrep mot sivile, grove brudd på menneskerettigheter og omfattende korrupsjon er dagligdags.
● Norsk politi har i samarbeid med FN sendt over 100 menn og kvinner til landet. Per i dag er 18 av dem i Sør-Sudan på oppdrag.
● Utgangspunktet for norsk politis oppdrag, var å lære opp lokalpoliti. På grunn av kampene har dette blitt endret til vakthold i flyktningleirer.
Kilde: https://www.dagbladet.no/nyheter/slik-opererer-norsk-politi-i-afrikas-farligste-land/69968697