Av Halle Jørn Hanssen.
Mislykte forhandlinger i Addis Abeba
Den interne krigen i Sør Sudan har vart i mer enn 4 ½ år. Nesten like lenge har det pågått forhandlinger i Etiopias hovedstad i regi av den regionale samarbeidsorganisasjonen for landene på Afrikas Horn, IGAD med støtte fra Afrikaunionen, FN, og troikalandene USA, Storbritannia og Norge. Kina har også deltatt de siste par årene. Troikalandene har hele tiden betalt det meste av regningen.
Etiopia har ledet forhandlingene, og den etiopiske forhandlingsledelsen har lyttet til alle partnere i konflikten. Våpenhvile- og fredsavtalene som har vært inngått, har vært preget av denne viljen til å lytte til alle. Men blekket på papiret har knapt vært tørt før avtalene er blitt brutt, som regel
makthaverne av i Juba under ledelse av president Salva Kiir. Krigen og ødeleggelsene har fortsatt.
Forhandlinger med trusler i Khartoum
I juni vedtok IGADs statsledere å flytte forhandlingene til Sudans hovedstad, Khartoum, og president Omar Bashir overtok ledelsen av fredsforhandlingene. Alle parter i konflikten ble invitert til Khartoum, regjeringen i Juba, Riek Machars fraksjon, SPLM i opposisjon som er den andre krigførende part, representanter for SSOA, Sør Sudans opposisjonsallianse og kvinne- og
ungdomsrepresentanter. Men vertskapet i Khartoum behandlet forhandlingspartnerne ulikt.
Delegasjonen fra regimet i Juba
fikk det beste luksushotellet i byen. Riek Machars delegasjon fikk også et meget godt hotell.
De andre sør-sudanske partnerne ble innkvartert i et husvære som tilhørte den sudanske sikkerhetstjenesten, og alle deres bevegelser ble strengt kontrollert. Da de opponerte mot flere av forslagene som ble lagt på bordet, ble enkelte truet med at dersom de ikke skrev under, ville de bli sendt til Juba og overlatt til sikkerhetstjenesten der. Andre ble lovet store pengesummer. Noen få
grupper og enkeltpersoner ble derfor skremt eller lokket til å sette sine navn på avtalene.
Lederen for den nasjonale redningsfronten i Sør Sudan, Thomas Cirillo Swaka og flere av hans
medarbeidere flyktet fra Khartoum og er nå i Addis Abeba. Pagan Amum, tidligere generalsekretær i SPLM fram til sommeren 2013 og leder av gruppen av tidligere internerte SPLM ledere, er flyktning i USA og valgte å avstå fra deltakelse i Khartoum.
Avtaler som legger lokk over historien
Forhandlingene i Khartoum har nå pågått i flere uker. Flere delavtaler er godkjent. Tekstene er lange og kompliserte og dreier seg mellom mye annet om sammenslåing av de to krigførende partneres militære styrker, maktdelingen mellom partene i regjering og parlament i Juba, og måten staten administrativt skal organiseres på.
Samtidig er avtalene preget av at det skal legges lokk over historien, og hvem som har ansvaret for krigen og ødeleggelsene av landet. Dette har resultert i det absurde at Salva Kiir som diktator og krigførende part, nå om dagen underskriver dekreter om amnesti for sine motstandere fra perioden desember 2013 til nå.
5. august underskrev de to hovedpartene og enkelte andre partnere i konflikten den foreløpig siste delavtalen for fred i Sør Sudan. Kjernepunkter i avtalene er at Kiirs fraksjon sikres flertall i alle politiske organer, og at Kiir fortsetter som president og øverstkommanderende for de væpnede styrkene mens Riek Machar blir 1. visepresident.
Men blir det fred som følge av avtalene fra Khartoum?
La oss se litt nærmere på hovedpartnerne i forhandlingene og hvilke interesser de har.
Sudan og Uganda og presidentene Omar Bashir og Yoweri Museveni
Vert og sjefsforhandler er Sudans Omar Bashir. Han ledet i 1989 en gruppe offiserer og politikere som gjorde statskupp i Sudan og innførte sharialovene samtidig som de trappet opp krigen mot opprørerne i Sør ved SPLM. Mellom 1994 og 1997 var hans regime vertskap for Osama bin Laden som hadde flere viktige oppdrag i Sudan. Hans folk bygde f.eks. veier og flyplasser og utviklet landbruket og bankvesenet, men Osama bin Laden trente også islamske terrorister for oppdrag i afrikanske land.
Terroristangrepene mot den amerikanske ambassaden i Nairobi og Dar es Salaam i august 1998 ble gjennomført av terrorister trent av bin Laden.
Siden 1989 har Bashir holdt seg ved makten gjennom manipulerte valg. Han stiller på nytt i 2020. Han er sikret gjenvalg og vil da sitte til 2025. Bashir vil da ha vært Sudans de facto diktator i 36 år. Det blir i tilfelle afrikansk rekord.
Bashir har ført flere kriger mot egne folkegrupper i Sudan, etter 2003 først og fremst mot de afrikanske folkegruppene i Darfur. Disse krigshandlingene har vært ført med slik brutalitet, inkludert massevoldtekt av afrikanske kvinner, at den internasjonale straffedomstolen, ICC, har anklaget Bashir for forbrytelser mot menneskeheten. Alle medlemsland av ICC har derfor et stående pålegg om å arrestere Bashir om han skulle dukke opp på deres territorium. Stadig flere afrikanske land, anført av Uganda, saboterer systematisk dette pålegget.
Bashir har de siste årene styrket vennskapsbåndene til Saudi Arabia, og Sudan deltar i alliansen som
fører krig i Jemen.
Sudans økonomi er i elendig forfatning. Bashir er derfor helt avhengig av at oljeproduksjonen i Sør
Sudan kommer ordentlig i gang slik at Sudan igjen kan tjene på transporten av oljen fra Sør Sudan gjennom oljeledningene til Port Sudan i nord. Etter den siste avtalen med Juba i juni i år vil Khartoum få til sammen 26 dollar fatet, og med 250 000 fat i døgnet blir det penger av det. De nye
fredsavtalene hjemler for at felles militærstyrker fra Sudan og Sør Sudan skal kontrollere området i
Sør Sudan der oljen utvinnes. Dette er allerede gjennomført, og kinesiske spesialmannskaper er i gang med å reparere oljeinstallasjonene som er blitt ødelagt i krigen siden desember 2013 slik at de kan være i produksjon igjen i løpet av kommende høst. Khartoum regner med 800 millioner USD i fortjeneste på oljen fra Sør Sudan for resten av 2018 og 8 milliarder USD i 2019. Sør Sudan kan regne med en noe mindre sum.
Når president Bashir nå fremstår som en slags afrikansk fredsfyrste, håper han samtidig at flere land vil glemme anklagene fra ICC. Lykkes han i å få en slags fredsavtale på plass, vil han enda en gang kunne minne ledere og folk i sør om at dere klarer ikke å styre dere selv uten hjelp fra oss arabere og muslimer i Khartoum. Bashir og Khartoum kan nå gjennom det nye avtaleverket sammen med Uganda gjenvinne den politiske kontrollen av Sør Sudans enorme naturressurser som Khartoum tapte med delingen av landet i 2011.
Bashir har Ugandas president Museveni som hovedstøttespiller. Museveni forakter ICC og leder en kamp for afrikansk kollektiv utmelding. Han er også en sterk støttespiller for dagens regime i Juba, og Uganda er ledende transittland for våpenleveranser til regimet i Juba. Uganda tjener samtidig store penger på å forsyne ødelagte Sør-Sudan med varer og tjenester.
Salva Kiir og Riek Machar
Hovedpartneren fra sør under forhandlingene i Khartoum er Salva Kiir og hans delegasjon.
Salva Kiir med støttespillere gjorde 15. desember 2013 statskupp i Sør Sudan og startet den ødeleggende borgerkrigen som har vart siden. Krigen har vært ekstremt brutal. En uavhengig rapport om krigens kostnader er snart ferdig. Den vil vise at så mange som 400 000 mennesker kan ha mistet livet som følge av krigen. Det er mer enn i noen sammenlignbar periode under frigjøringskrigen fra 1983 til 2005. Oljeproduksjonen som var regimets desidert største inntektskilde, er på en tredel av hva den var i 2012. Økonomien er i ruiner, også fordi regimets menn og kvinner, anført av Salva Kiir og hans familie, har stjålet eller sølt bort om lag 100 milliarder kroner fra statskassen siden 2005. Av
Sør Sudans befolkning på ca. 11 millioner, er over 4 millioner fordrevet fra sine hjem, over 2 millioner av disse er flyktninger i nabolandene mens de aller fleste av de andre 7 millionene mennesker er
avhengig av internasjonal nødhjelp for å overleve.
Salva Kiir har svekket helse som skyldes at han lider av diabetes 2 samtidig som han blir stadig mer
alkoholisert. Alt dette fører igjen til at Salva Kiir blir en stadig mer irrasjonell beslutningstaker og
dermed en uforutsigbar og farlig statssjef.
Den andre hovedpartneren fra sør er Riek Machar. Han har etter en avtale mellom Salva Kiir og Sør-Afrikas daværende president Jacob Zuma fra høsten 2016, sittet internert i en luksusbolig i Pretoria I Sør-Afrika, men er nå fri mann igjen. I 1991 brøt Riek Machar med SPLM under den daværende lederen John Garang og gikk i allianse med regimet i Khartoum. Deretter var Riek Machar en sentral politiker og militær leder i Khartoum-regimets krig mot SPLM/A fram til 2003 da det ble en slags
forsoning med John Garang og SPLM. Det er en kjent sak at Riek Machar under det lange samspillet med regimet i Khartoum ble en meget korrupt person. Som visepresident i Sør Sudan fra 2005 var han en hardt arbeidende og ambisiøs politiker, men fortsatt korrupt. Forholdet mellom han og Salva Kiir har alltid vært dårlig, og sommeren 2013 sparket Salva Kiir han som visepresident. Under statskuppet 15. desember 2013, var det på nære nippet at Kiirs styrker lyktes med å drepe Riek Machar, men han unnslapp. Et nytt mordforsøk fra regimets side fant sted i juli 2016, men også denne gangen unnslapp Machar mens hans eldste sønn og et trettitall andre soldater ble drept i forsvaret av han.
Da Riek Machar like etter undertegnelsen av den siste avtalen i Khartoum forleden reiste seg fra
bordet og vendte seg mot Salva Kiir for å håndhilse, snudde presidenten ryggen til sin visepresident. Disse to, Salva Kiir og Riek Machar, skal lede gjennomføringen av de avtaler som nå gjøres i Khartoum.
Sør-Sudans demokratiske opposisjon
Den demokratiske opposisjonen i Sør Sudan som ikke har skrevet under avtalen i Khartoum, påpeker at intet som gjelder demokrati, menneskeretter og straff for de ansvarlige for forbrytelsene under krigen siden 2013, er tatt med i avtaleverket. De krever også at Salva Kiir og Riek Machar må trekke seg fra all politisk virksomhet i Sør Sudan og at landet får en internasjonalt overvåket overgangsregjering for 3 år. Deretter skal frie valg holdes under internasjonal kontroll, og en stat
med et demokratisk rammeverk dannes.
For Salva Kiir og hans medsammensvorne er slike forslag uakseptable. Skulle de måtte gi fra seg makten, vil de på et eller annet tidspunkt måtte svare for sine forbrytelser. For det er ingen tvil om at den internasjonale straffedomstolen vil kunne tiltale Salva Kiir og mange av hans nærmeste medarbeidere for forbrytelser mot menneskeheten.
Skepsisen mot fredsavtalen fra Khartoum er stor og kritikken økende blant frittstående sør-sudanske,
andre afrikanske og internasjonale kommentatorer.
Det aller meste peker derfor mot at også denne fredsavtalen for Sør Sudan blir mislykket, og at Salva
Kiirs regime kan fortsette sin ødeleggelse av folk og land i Sør Sudan.
Hva mener den norske regjering og Norge?
Vår nåværende regjering har som et utenrikspolitisk delmål å forbedre forholdet til regimet i Sudan som er i allianse med Saudi Arabia. Med denne alliansen er det åpnet for at Saudi Arabia igjen kan bruke Khartoum som filial for eksport av den terroristfremmende wahhabismen som er en ekstrem, ortodoks fortolkning av sunny islam.
Regimet i Khartoum krenker igjen vedvarende og systematisk grunnleggende menneskeretter, og undertrykkelsen av kvinner er særlig hard. Tortur og dødsstraff hører til dagens orden. I denne situasjonen er Norge med og betaler for at regimets ulike militære enheter forfølger og tar til fange flyktninger fra Eritrea og andre land som prøver å flykte gjennom Sudan på vei til Europa. Det er en kjent sak at flyktninger som blir tatt til fange, mishandles av sudansk politi og milits, og kvinnelige flyktninger blir voldtatt. Norske bistandsmidler går også til Sudans oljeindustri.
Norske diplomater deltar under forhandlingene i Khartoum.
I et intervju i Vårt Land 7.august hyllet statssekretær Marianne Hagen Khartoums bestrebelser på å skape fred i Sør Sudan, og hun mente at det som nå skjer, er byggeklosser i en prosess som vil kunne skape bærekraftig fred i Sør Sudan.
Noen dager seinere kom det en felles uttalelse fra de tre troikalandene USA, Storbritannia og Norge der de stilte seg kritisk til forhandlingsprosessen. Der var det mange spørsmål knyttet til realismen i avtaleverket som gikk på sikkerhet og regjeringsadministrasjon m.m. Samtidig pekte de tre landene på at man i de videre forhandlinger måtte sikre fullverdig deltakelse fra alle relevante parter i Sør-Sudan.
FNs sikkerhetsråd vedtok i sommer våpenboikott av Sør Sudan samtidig som det utvidet og forsterket
sanksjonsregimets mot sentrale medlemmer i regjeringen og den militære ledelse i Sør-Sudan.
USA har i tillegg innført økonomiske sanksjoner mot Sør-Sudan.
EU-kommisjonen bekreftet forleden at vedtaket i FNs sikkerhetsråd om våpenboikott og USAs økonomiske sanksjoner mot Sør-Sudan, gjelder for alle EUs medlemsland.
Det er uklart hvor den norske regjering står i alt dette, for intet er ytret fra Utenriksdepartementet om at Norge stiller seg bak hverken FN sanksjonene eller USAs økonomiske sanksjoner mot regimet i Sør-Sudan.
Hvorfor tier regjeringen, og hva mener partiene på Stortinget?
Det er taust om Sør Sudan i alle leirer.