Folket som forsvant

Hentet fra Dagbladet – Magasinet 4. august 2018 | Av Maren Sæbø

Sju år etter at Sør-Sudan ble selvstendig, er hver tredje innbygger på flukt. Magasinet har møtt flyktningene fra verdens yngste stat.

Jeg skal aldri tilbake, sier Yawa Rose (35).

Hun krysset grensen fra hjemlandet dagen før vi treffer henne. Inntil i mars i år bodde hun med søsteren og et barn i Sør-Sudans hovedstad Juba. Så fikk de besøk av en bande maskerte og bevæpnede menn.

– De kom en natt og sa de skulle ha huset vårt. Vi forsøkte å gå, men det fikk vi ikke. De mishandlet oss og ble der til morgenen etter.

På den golde bakken rundt oss sitter flere kvinner med barn. De fleste av dem oppgir å være enker. De har tatt seg gjennom skoger, gjennom landsbyer svidd ned til grunnen, over elver fulle av krokodiller. Alt for å komme seg hit til mottakssenteret for flyktninger i Onugu, et karrig hjørne av det nordlige Uganda.

Yawa Rose forteller at mennene som mishandlet henne og søsteren skjulte ansiktene sine, men at hun tror de var soldater.

– De tvang oss til å spise vår egen avføring, hvisker hun.

– De tvang oss til så mye.

Rose er blant de sist ankomne av mer enn en million sørsudanere i Uganda. Mottakssenteret i Onugu er en av sju større bosettinger for flyktninger fra det borgerkrigsherjede landet. De siste to åra har bortimot to og en halv million sørsudanere søkt tilflukt i nabolandene. I tillegg er to millioner på flukt inne i Sør-Sudan. Av en befolkning på 12 millioner er det nå mer enn en tredel – 4,5 millioner – som har flyktet siden landet ble selvstendig i 2011.

– Norge har vært dypt bekymret for situasjonen i Sør-Sudan, sier Norges spesialrepresentant Erling Skjønsberg, som er til stede i Etiopias hovedstad Addis Abeba, der forhandlingene om Sør-Sudans framtid fortsetter i sommer.

Bakgrunnen for borgerkrigen i Sør-Sudan er splittelsene som oppsto i geriljabevegelsen Sudans Peoples Liberation Movement (SPLM) kort tid etter løsrivelsen fra Sudan. I 2013 brøt maktkampen ut i åpen krig. De to hovedmotstanderne, da som nå, var president Salva Kiir og den tidligere visepresidenten Riek Machar. Partene inngikk en fredsavtale i 2015, men året etter brøt det ut krig på ny. Det er flyktninger fra denne siste krigen som nå hoper seg opp i det nordøstre hjørnet av Uganda.

– Den humanitære krisen er nå inne i sitt femte år, og har utviklet seg til å bli en av verdens verste. Derfor har Norge brukt mye ressurser både på å støtte arbeidet med å finne en politisk løsning og humanitær assistanse, sier Erling Skjønsberg.

Historien om sørsudanernes flukt er også historien om et statsbyggingsprosjekt og en fredsprosess som gikk av skinnene. Og med på reisen var Norge. Prosessen som førte fram til Sør-Sudans uavhengighet i 2011 ble fulgt tett av norsk UD, og Norge har vært blant landets mest lojale støttespillere. Sammen med Storbritannia og USA har Norge utgjort den såkalte Troikaen, en internasjonal treenighet som har tatt på seg et spesielt ansvar for den unge staten. De siste sju åra har Sør-Sudan mottatt i overkant av 3,5 milliarder kroner i bistand fra Norge, mer enn noe annet afrikansk land.

Vel så viktig er likevel Norges diplomatiske rolle i Sør-Sudan. Utsendinger fra det norske utenriksdepartementet (UD)var på plass da de krigførende partene gikk med på en avtale i 2015 – men også da nye kamphandlinger brøt ut i juli 2016.

Nå mener mange sørsudanere at Norge, og det internasjonale samfunnet for øvrig, ikke har vært tydelige nok overfor de krigførende partene.

– Alt skjer uten at noen holdes ansvarlig. Det internasjonale samfunnet bare snakker, sier Clement Janda.

Den framstående pastoren og politikeren sitter i en dyp sofa i et lite hus i byen Arua i Nord-Uganda, et par timer unna flyktningleirene i Bidi-Bidi. Han har sett alle stadiene av hjemlandets tragedie: opprør, borgerkrig, uavhengighetskrig, fraksjonskamper blant opprørerne, uavhengighet og ny borgerkrig. Ifølge Janda lider det internasjonale samfunnet av en slags matthet overfor konflikten i Sør-Sudan.

– Folk er blitt forledet til å tro at det internasjonale samfunnet, i det minste Troikaen, ville være mer bestemt. Nå føler de at de er blitt sviktet. Om ingen ønsker å ta styringen, er det nok av vanlige folk som er rede til å sette livet til, sier Janda, med henvisning til frustrasjonen blant mange av flyktningene i Uganda.

Folk i flyktningleirene føler sinne, forteller Janda. Over situasjonen hjemme, over et internasjonalt samfunn de mener har sviktet, og over egne politikere som de mener er mer opptatt av å sikre sine posisjoner enn å løse krisen.

– I Addis Abeba samtaler man, mens landet blør, sier Janda.

I Sør-Sudan er det nå ikke én opprørsbevegelse som kjemper mot regjeringsstyrkene, men flere. Selv om alle fraksjonene er invitert til forhandlingene i Etiopias hovedstad, er det ikke mange i det sørsudanske eksilmiljøet her i Uganda som tror på dem. Clement Janda mener den eneste løsningen er at Norge og de andre internasjonale aktørene treffer noen valg, og tar side i konflikten.

– Vi trenger noen utenfra. Om det internasjonale samfunnet ikke tar grep, vil det bare bli verre. Det første som må til, er å fjerne Salva Kiir, sier Janda, som selv har vært rådgiver for presidenten gjennom en årrekke.

Nå mener han at president Kiir selv, og kretsen rundt ham, står i veien for reelle fredssamtaler.

– Kiir kan man ikke samtale med, fastslår Clement Janda. – Han bør stilles for en domstol.

For de norske diplomatene i Sør-Sudan finnes det ingen «plan B». I stedet går man inn for å støtte fredsprosessen som er i gang, ledet av Sør-Sudans naboer. I juni møttes Kiir og opprørsleder Machar for første gang på to år. Under samtalene i Addis Abeba har Erling Skjønsberg og teamet hans status som observatører.

– Fra norsk side vil vi forholde oss til det sørsudanerne selv blir enige om vedrørende framtidige posisjoner for Kiir og Machar. Det er vanskelig å se for seg en avtale som Kiir og Machar ikke står bak, sier Skjønsberg.

Han ønsker ikke å svare på om Norge har vært for ettergivende ovenfor Kiir og hans krets i Juba, men peker på at Norge har gått inn for en litt tøffere linje mot landet og blant annet støttet en FN-ledet stans i våpenforsyningen til overgangsregjeringen og Sudans Peoples Liberation Movement (SPLM). Samtidig som det forhandles om Sør-Sudans framtid, fortsetter den humanitære krisen både inne i landet og i nabolandene.

Christopher Afema tok seg ut av Sør-Sudan seinhøsten 2016. Nå jobber han som helsearbeider ved et provisorisk sykehus i Bidi-Bidi, kontinentets største flyktningleir. Nærmere 300 000 flyktninger er samlet her i det nordvestre Uganda.

– Da jeg kom hit var folket mitt i svært dårlig forfatning. Det var underernæring og feilernæring blant barna. Og så var det de som kom og klaget over vondt i hodet, over trøtthet, men som vi ikke fant noe galt med. Vi ga dem smertestillende, men de led nok av depresjon.

Afema og kollegene hadde hodepinetabletter, men lite annet å tilby de traumatiserte flyktningene. Det gjorde leiren til et farlig og urolig sted de første månedene.

– Det var mye vold. Svært mange av dem som kom hit var blitt voldtatt, og her fortsatte voldtektene.

Det Afema beskriver er ettervirkningene av en brutal kampanje, dokumentert av FN og flere menneskerettighetsorganisasjoner, som har pågått helt sør i Sør-Sudan. Equatoriaprovinsen, som de fleste flyktningene i Uganda kommer fra, har vært et spesielt urolig område siden juli 2016. Da passerte tidligere visepresident og opprørsleder Riek Machar gjennom Equatoria på sin flukt fra hovedstaden. Regjeringstroppene som fulgte etter, hevnet seg på befolkningen langs fluktruta. Opprørere og regjeringssoldater skal ha gjort seg skyldig i regelrette massakrer, lemlestelser, bortføring og tvangsrekruttering av barn, og utstrakt bruk av voldtekt som våpen. Krigsforbrytelsene er en direkte årsak til flyktningstrømmen inn i Uganda.

For en del av de sørsudanske flyktningene i Uganda er livet sakte, men sikkert i ferd med å normalisere seg. Christopher Afema forteller at de vanligste grunnene til å oppsøke legehjelp i Bidi-Bidi nå er malaria og barnesykdommer – sykdommer som er dødelige nok for små barn, men som ikke er en direkte følge av krigen.

– Da flyktningene kom, hadde mange av dem gjemt seg i skogen lenge, og alle var i dårlig forfatning. Det er fortsatt en del undervektige barn, men befolkningen er rett og slett i en helt annen tilstand nå, sier Afema.

Sykehuset der han arbeider består fortsatt bare av noen provisoriske telt fra FNs høykommissær for flyktninger, og noen «saler» av treverk og teltduk. I et telt ligger pasienter med åpne sår og spjelkede ben. Noen har vært i trafikkulykker, et barn har falt ned fra et tre.

– Ja, mangosesongen er i gang. Da får vi inn unger med benbrudd. Det er jo et tegn på at det går ganske bra, smiler Afema.

Lenger inne i Bidi-Bidi er Rosemary Kute i gang med middagen til sine sju barn. Hun flyktet fra byen Yei sør i Sør-Sudan i august 2016. Siden har livet vært på vent.

– Jeg er utdannet lærer, men fikk i flukten ikke med meg skolebeviset, så her får jeg ikke undervise, sier hun.

Uganda får mange lovord for sin åpenhet mot flyktninger. Foruten sørsudanerne har landet tatt imot flere hundre tusen fra nabolandet Kongo. Også somaliere, eritreere og etiopiere er blitt ønsket velkommen. Flyktningene får de samme rettigheter til helse og utdanning som uganderne, og alle tildeles en liten jordlapp.

Men mange områder som er avsatt til flyktninger er dårlig egnet for jordbruk. Et av dem mangler grunnvann, et annet ligger på Nilens flodslette og vaskes periodevis over av flomvann. Dessuten ligger mange av områdene avsidesliggende til, og har verken nok skoler eller helsetilbud til den raskt voksende befolkningen.

Også Rosemary Kute har fått sin lille jordlapp. Hun viser oss rundt i kjøkkenhagen, som består av kassava, en bitter rotfrukt, og noen gresskar. Det er bladene på kassavaen hun koker til dagens måltid.

– Vi er fortsatt avhengige av matrasjoner. Vi klarer oss ikke på det lille vi dyrker, sier hun.

Hun forteller at flyktningkvinnene fra Sør-Sudan forsøker å organisere seg så godt de kan. Flere forsøker å spare litt, og håper å starte med handel her i Uganda.

– Det er jo her vi skal bli, sier Kute.

– Hjemme har vi ingen framtid. •

««Den humanitære krisen er nå inne i sitt femte år, og har utviklet seg til å bli en av verdens verste.»

ERLING SKJØNSBERG. NORGES SPESIALREPRESENTANT I SØR-SUDAN»

««Mangosesongen er i gang. Da får vi inn unger med benbrudd.

Det er jo et tegn på at det går ganske bra»

CHRISTOPHER AFEMA, HELSEARBEIDER»

SØR-SUDAN

• Ble selvstendig i 2011, da landet løsrev seg fra Sudan. Løsrivelsen skjedde etter den lengste sammenhengdene borgerkrigen i Afrikas historie.

• To år etter løsrivelsen ble frigjøringsbevegelsen splittet, og det brøt ut borgerkrig i landet. Den har til nå jaget 4,5 millioner av landets 12 millioner innbyggere på flukt.

• Det norske utenriksdepartementet fraråder norske borgere reiser til eller opphold i landet. I hovedstaden Juba er det portforbud mellom kl. 21.00 og 05.00 for personell ved ambassader, FN og andre internasjonale organisasjoner.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *