Hentet fra Dagsavisen- meninger 28. januar 2019 | Av Maren Sæbøe
Han er ettersøkt for ett folkemord, og anklaget for to til. Han har styrt på islamister og militæres nåde. Men vil Sudans diktator Omar al-Bashir overleve også denne våren?
Det startet 19. desember i byen Atbara nordøst i landet, hvor en sideelv med samme navn renner ut i Nilen. Den direkte årsaken var en kraftig økning av prisen på brød. En måned senere har opprøret spredt seg til flere områder, og hovedstaden Khartoum. På tross av at sikkerhetsstyrkene skyter med skarpt mot demonstrantene og et 40-tall av dem skal ha blitt drept, sprer opprøret seg.
Omar al-Bashir har styrt Sudan siden 1989, da han ble utpekt av det islamistiske partiet Den nasjonale islamske fronten til deres kuppgeneral. Sudans diktator har siden overlevd tre tiår med kriger og en splittelse i sitt islamistiske parti. Siden 2010 har han vært på flukt fra Den internasjonale straffedomstolen for krigsforbrytelser. Som den eneste i verden er han også ettersøkt for å ha forårsaket folkemord.
En av årsakene til at Omar al-Bashir har overlevd er hvordan han spiller på omgivelsene. Gjennom 90-tallet var Sudan en pariastat, om man så verden fra Washington. Islamistfronten styrte med hard hånd og førte en utmattende og brutal krig mot egen befolkning i sør. Al-Bashir støttet Saddam Husseins invasjon av Kuwait i forkant av den første Irakkrigen. I de påfølgende årene ble Khartoum noe av en samlingsplass for verdens mest ettersøkte menn, både Carlos sjakalen og Abu Nidal, ettersøkt for å ha beordret og utført en rekke spektakulære terroraksjoner på 1970- og 1980-tallet søkte tilflukt i Sudan. Også Osama bin Laden bodde en stund i den sudanske hovedstaden.
Det var Omar al-Bashirs allierte, Islamistfrontens ideolog Hassan al-Turabi som gjorde Khartoum til senter for verdens mest ettersøkte terrorister. Men påkjenningen ble etter hvert stor for Al-Bashir og de to røk uklar. I 1994 lot Al-Bashir franske spesialstyrker arrestere Sjakalen på sudansk jord, og forholdet til Al-Turabi ble vanskeligere. Al-Bashir gjorde nå sine hoser grønne hos både franskmenn og amerikanere, med et løfte om å utveksle opplysninger om flere terrorister som befant seg i Sudan. Dette lyktes han ikke med, og i 1998 bombet amerikanerne blant annet en fabrikk for legemidler utenfor Khartoum, som de mente de kunne knytte til Osama bin Laden.
Men al-Bashirs største utfordring kom i det nye årtusenet. Et opprør i den vestlige Darfur-provinsen ble brutalt slått tilbake, med en metode regimet i årevis hadde prøvd ut i landets sørlige provinser. Krigsherrer, eller milits, på hest eller kjøretøy ble satt inn mot sivilbefolkningen i de opprørske områdene. Det er denne taktikken som har gjort Omar Al-Bashir til verdens mest ettersøkte mann, ingen andre er ettersøkt av Den internasjonale straffedomstolen for så mange og så grove forbrytelser som han. I tillegg til folkemord i Darfur, anklages han også for svært grove overgrep og mulig folkemord i områder som i dag er Sør-Sudan, og i Nuba-fjellene og Blånilen, omstridte områder ved grensen mellom de to landene.
Paradoksalt nok er det situasjonen i Sør-Sudan som har vært nøkkelen til Al-Bashirs overlevelse. Den lange utmattende krigen i sør førte til slutt fram til en fredsavtale, og en overgangsperiode hvor det internasjonale samfunnet var avhengig av å ha Al-Bashir som en motpart til opprørerne i sør. Mellom 2005 og 2011, i samme periode som Al-Bashir ble anklaget for folkemord i Darfur, ledet han også en midlertidig regjering i Khartoum, hvor også de sørsudanske lederne inngikk.
Etter 2011 har forholdet mellom Sudan og Sør-Sudan vært anstrengt, en disputt om fordeling av oljeinntekter har rammet begge landene økonomisk. Krigen fortsetter i områdene Nubafjellene og Blånilen, ikke er det helt rolig i Darfur heller. Forholdet til Europa og USA er imidlertid blitt bedre. Sudan er blant annet et transittland for flyktninger og migranter, og har fått støtte til å bygge et apparat for å stoppe disse på vei nordvestover mot Libya. I 2017 hevet USA sanksjonene mot Sudan, som først ble ilagt i 1997. I 2018 tok også Omar Al-Bashir en tydeligere rolle i meglingen mellom partene i den nye konflikten i Sør-Sudan.
Opposisjonen mot Al-Bashir er imidlertid sterkere enn tidligere, og favner bredere. Blant gruppene som har sluttet seg til opprøret den siste måneden er fagorganiserte, det er den utdannende middelklassen, som leger, lærer og jurister, det er opprørerne i Nubafjellene, det er avskallinger fra Al-Bashirs egen Islamistfront og det er andre politiske partier. Protestene har foregått i byer over hele Sudan. Sudan har kastet sine ledere to ganger gjennom folkelig opprør, i 1964 og 1985. Ved begge tilfellene var det avgjørende hvilken side militæret og sikkerhetsstyrkene sto på. Også denne gangen er det det sudanske militæret og sikkerhetsstyrkene som kan avgjøre det hele. Og de viser sjelden nåde.
Kilde: