Hentet fra Dagsavisen 27.5.2019| v: Marit Hernæs, leder av Støttegruppe for Sudan og Sør Sudan og Forum for Sudan og Sør Sudan
Hvor lenge kan det internasjonale samfunnet opprettholde nåværende politikk og økonomiske overføringer til Sudan?
Før jul kom de første meldingene fra Sudan om folkelige opprør i flere byer. Regimet i Khartoum møtte som alltid denne folkelige misnøyen og fredelige demonstrasjoner med brutalitet, fengslinger og mer undertrykkelse. Når dette nye opprøret blir fremstilt som en reaksjon på økte brødpriser, så er det sterkt forenklet – utløsende årsak passer bedre.
Under det hele ligger et sterkt ønske i folket om å bli kvitt et 30 år gammelt diktatur som kjennetegnes ved brutalitet, korrupsjon, maktovergrep og vanstyre. Befolkningen har lidd nok. Spørsmålet er om opposisjonen er samlet og organisert godt nok til å stå opp mot et velorganisert diktatur som har sikret sine maktbaser gjennom de siste 30 år. Tidligere revolusjoner i Sudan har vært styrt fra makteliten. Dette er et grasrotopprør, og vi har ikke sett slutten på det. Sudanerne i Norge har demonstrert siden jul, og appellert til norske myndigheter om å trekke seg fra samarbeidet med Sudan, og sudanerne i hele Europa samlet seg i Brüssel for å appellere til EU om det samme.
11.april kom meldingen om at Bashir har gått av og en militær styringsgruppe har tatt ledelsen for to år. Dette var ikke svaret opposisjonen ville ha, og demonstrasjonene fortsatte. De som sto fram som nye ledere var en del av sittende regime, og hadde verken tillit eller vilje til å møte kravene fra en etter hvert samlet opposisjon. Det ville heller ikke gi lavere brødpriser, lavere inflasjon eller forbedringer for befolkningen. Uroen fortsatte, og nok en ny ledelse tok over. Det var all grunn til å anta at vi bare hadde sett begynnelsen, og at uroen ville fortsette.
Opposisjonen tok nok et skritt mot målet da det isteden for konfrontasjoner ble forhandlinger om en overgangsregjering og en tidsramme for når landet kan gjennomføre demokratisk valg. Målet om et demokratisk, sekulært Sudan uten Sharia-lover er ikke vunnet – det er nå det virkelig starter. Og lykkes denne prosessen, da er dette en revolusjon.
Spørsmål er nå: Hvor lenge kan det internasjonale samfunnet opprettholde nåværende politikk og økonomiske overføringer til Sudan? Uttalelser som fordømmer måten fredelige demonstrasjoner blir møtt på, arrestasjonene, brutaliteten og drapene, er vel og bra, men langt fra de forventningene folk i Sudan har til reaksjoner fra FN, Troikaen, AU, EU og alle som hever fanen for demokrati og menneskerettigheter.
Regimet i Sudan kom til makten ved et militært kupp i 1989, og har siden sikret sin makt ved å bygge opp sterke, militære sikkerhetsstyrker, ved utstrakt sosial kontroll og forbud mot alt som kan true maktapparatet. Alt fra regulær krigføring, utsulting, drap, tortur og arrestasjoner er benyttet for å kontrollere befolkningen – i den grad at det to ganger, i 2009 og i 2010 har blitt utsendt arrestordre på president Omar al Bashir fra den internasjonale domstolen i Haag. Det er dette regimet som har vært støttet av USA – og dermed Norge, som en del av Troikaen.
For å sikre «stabilitet» ble Bashir og regimet en samarbeidspart i kampen mot terror, ut i fra prinsippet om at «man vet hva man har, men ikke hva man får». Riktignok er det stilt noen krav, blant annet om stans i bombingen i Darfur og Nuba-fjellene og oppmyking av restriksjoner, for å oppheve sanksjonene mot Sudan. Stans i bombingen har blitt overholdt. Men med hevelse av sanksjonene kom også økte forventninger om bedre materielle forhold. Det skjedde ikke, inflasjon og prisøkning har gjort situasjonen stadig verre.
EU og Norge har overført store pengesummer til regimet i et «samarbeid» for å stanse menneskesmuglere. Sannheten er at det dreier seg om hjelp til å stanse flyktninger som gjennom Sudan prøver å ta seg til Middelhavet og Europa. Slik blir et brutalt regime et stuerent redskap for å løse Europas flyktningproblem.
Det skulle være valg i Sudan i 2020, men det vil være vanskelig å få internasjonalt godkjent et valg der store deler av landet nok en gang ikke ville komme til å delta i. En melding fra president Bashir sitt kontor om ny inndeling av Kordofan, ble sett som en måte å splitte folkegrupper på, en velbrukt og kjent metode. Bashir hadde bedt om hjelp fra president Salva Kiir i Sør Sudan til forhandlinger om en fredsavtale med SPLM -N for Nuba-fjellene, men det var lite å forhandle om så lenge Bashir kategorisk avviser spørsmål om endringer av grunnloven. Tvert imot samlet motstanden mot regimet stadig flere i kravet om regimeskifte, og det ble snakket åpent om «a New Revolution» – opprør mot regimet og for et demokratisk, nytt Sudan, helt i tråd med SPLM-leder John Garangs visjon om «A New Sudan» fra tiden før landet ble delt. Hovedkravene er et demokratisk, sekulært land, og fjerning av Sharialovene.
Nå har makthaverne åpnet for forhandlinger om en overgangsregjering, og tidsperiode for denne. Hovedkravet til opposisjonen er at det nåværende militærrådet må overføre makten til et sivilt styre, noe de hittil ikke gjort. Det er også klart at inngåelse av en eventuell avtale vil kreve mye av de som forhandler på vegne av opposisjonen. Det kan bli vanskelig å få en samlet opposisjon til å stille seg bak avtalen dersom det inngås for mange kompromisser, eller implementeringen lar vente på seg.
Det burde være en viktig oppgave for Norge og det internasjonale samfunnet å følge nøye med på hva som skjer i Sudan, både med tanke på sammenhengen mellom Sudan og Sør Sudan, men også ulike interesser i regionen som presser partene. Sudan har dessuten alltid vært et land av stor interesse for ekstrem islam, for ikke å glemme hva et totalt sammenbrudd i disse to landene vil komme til å innebære. De kommende ukene vil prosessene som er i gang i begge land følges med særdeles stor interesse.