Av Halle Jørn Hanssen| 21. april 2019 Oppdatert 24.5.2019
For å skjønne hvorfor så mye går så galt i Sør-Sudan, må man etter min mening kjenne både hovedtrekk i historien minst fra 2005 og årsakene til borgerkrigen som har herjet folk og land siden desember 2013. Den nye fredsavtalen som skal tre i kraft 12. mai, kan også denne gang mislykkes. Skulle det skje, er årsakene å finne i historien og ledernes kamp om makt og misbruken av makt for personlig berikelse. Det er det jeg vil formidle i denne artikkelen.
Fredsavtalen for Sudan fra 2005 hadde en overgangsperiode på 6 år og to alternative løsninger
Den ene var at Sudan skulle fortsette som en samlet stat etter at demokratiske valg var gjennomført, men da med en ny grunnlov som sikret den nye statens sekulære karakter og et demokratisk styresett. For å få dette til måtte regimet i Khartoum og SPLM bestrebe seg på å føre en politikk som gjorde fortsatt enhet attraktiv både for folkegruppene i sør og alle andre deler av landet. Frie demokratiske valg under internasjonal overvåkning skulle finne sted seinest våren 2011.
SPLMs leder gjennom hele frigjøringskampen fra 1983 til 2005, John Garang, var en sterk tilhenger av en slik løsning, men han omkom i det som omtales som en helikopterulykke, 30. juli 2005. I Sør-Sudan er det folk med store kunnskaper fra ulykkesstedet som hevder at det ikke var en ulykke, men et nøye planlagt mord. Jeg har hatt samtaler med flere av kildene og tror på dem. En av dem var den første på ulykkesstedet og deretter medlem av den internasjonale kommisjonen som gransket ulykken.
Med Garangs død ble den sterkeste talsmannen for fortsatt enhet borte. Både i makteliten i Khartoum og i deler av maktalliansene i SPLM var det mektige motstandere av Garangs linje. Etter Garangs død fikk sentrale tilhengere av fredsavtalen i regimet i Khartoum svekket og motstanderne økt innflytelse.
Det andre alternativet var en selvstendig sør-sudansk stat.
Så seint som i 2004 og helt på slutten av fredsforhandlingene i Kenya oppsto en alvorlig konflikt i SPLM mellom lederen John Garang og nestlederen Salva Kiir og deres støttespillere. Konflikten var todelt. Garang og Kiir var dypt uenig om hvorvidt Sudan skulle forbli en samlet stat eller bli delt i to stater. Kiir fryktet videre for å bli satt utenfor det politiske lederskapet etter en fredsavtale fordi Garang mente at han ikke var skikket til å ha sivile lederstillinger. En av Salva Kiir’s sterkeste støttespillere den gang og seinere var den omstridte dinka lederen Bona Malwal som også var en sterk talsmann for et selvstendig Sør-Sudan.
Salva Kiir ble SPLMs nye leder etter Garangs død, og Riek Machar ny 1. nestleder. Han var også en kraftfull tilhenger av Sør-Sudan som egen stat. Både Kiir og Machar bidro sterkt til at Garangs visjon om et samlet Sudan ble underminert.
Da Salva Kiir dannet sin første midlertidige regjering for Sør-Sudan sommeren 2005, kom ikke «the Garang Boys», det vil si de i SPLMs lederskap som støttet Garangs linje, med i regjeringen. I regjeringspartiet SPLM overlevde en av dem, Pagan Amum, som var generalsekretær fram til sommeren 2013.
Overgangsperioden mellom 2005 og 2011
Fredsavtalen hvilte på noen fundamentale forutsetninger.
Den viktigste var at man forventet et konstruktivt samarbeid mellom de to partene, regimet i Khartoum og SPLM, om gjennomføringen av hele avtalen. Slik ble det ikke.
En annen viktig forutsetning var at det raskt skulle etableres en overgangsgrunnlov, en for Sør-Sudan og en for Sudan som i tillegg til fredsavtalen skulle være et konstitusjonelt og politisk styringsinstrument for gjennomføring av avtalen. Disse overgangsgrunnlovene kom på plass, men ble ikke respektert.
Fredsavtalen forutsatte videre at det i overgangsperioden fram til sluttføringen av fredsavtalen vinteren 2011, skulle holdes president- og parlamentsvalg både i Sudan nord og i Sør-Sudan. Disse valgene ble gjennomført våren 2010, men var ikke frie og demokratiske. I Sør-Sudan ga SPLM lite rom for opposisjonsgrupper og vant med 93 prosent. I nord trakk SPLM/Nords kandidat Yassir Arman seg fra valgkampen både fordi han ble hindret i å drive valgkamp og fordi han anklaget regimet for å planlegge valgfusk. Arman fikk likevel 22 prosent av stemmene i nord mens Bashirs parti, Nasjonalkongressen, vant med 68 prosent i et valg med mye fusk.
Deretter fulgte en folkeavstemning i Sør-Sudan tidlig i 2011 som ga overveldende støtte, 98,3 %, for løsrivelse og en uavhengig stat. Etter at Sør-Sudan ble en selvstendig stat, er det ikke avholdt valg i landet.
2. Fire sentrale ledere i sør, John Garang, Salva Kiir, Riek Machar og Pagan Amum
Sør-Sudan har mellom 60 og 70 etniske grupper som representerer et stort språklig og kulturelt mangfold. Dinkaene utgjør om lag 30-35 prosent, nuerne om lag 15-20 prosent. Begge gruppene er nilotiske og tradisjonelt nomadiske med kvegflokker. De andre folkegruppene er for det meste fastboende og driver landbruk. Et stort flertall i alle gruppene er kristne. De to sammenbindende språkene i landet er «juba-arabic» som er en blanding av arabisk og lokale afrikanske språk, samt engelsk som er administrasjonsspråket.
John Garang tilhørte dinkafolket. Han kom fra en meget fattig familie. Foreldrene døde tidlig, men en onkel tok hånd om han og sørget for at han fikk komme på skole.
Garang fikk etter hvert solid akademisk utdanning med doktorgrad i økonomi og ledende offiser utdanning i USA. Han var en stor intellektuell og en sterk leder og beveget seg med sikkerhet i internasjonale sammenhenger. Som leder var han en disiplinert og hardt arbeidende mann. Han begynte arbeidsdagen før soloppgang og sluttet sjelden før sola var nede.
Salva Kiir tilhører også dinkafolket, men fra et annet område av landet. Han er uten formell, sivil utdanning.
Kiir ble barnesoldat 12 år gammel i den første frigjøringskrigen på 1960 tallet og har vært soldat og offiser hele sitt voksne liv. Etter fredsavtalen i 1972 gjennomførte han et sersjantkurs der han også lærte å lese og skrive. En av lærerne på kurset var Omar Bashir, Sudans brutale diktator.
I hele perioden fra sommeren 2005 til sommeren 2013 var det voksende misnøye med måten Kiir styrte staten og regjeringspartiet SPLM på. Denne misnøyen økte kraftig i tiden etter uavhengigheten i 2011. Kiir viste liten evne til å ta vare på det formelle, og han samrådde seg lite med folk som ikke var enig med han. Han ble stadig mer autoritær og egenrådig både i regjeringen og i partiet. Samtidig hadde han stadig oftere møter med Rådet av Dinka ledere der Bona Malwal er en sentral skikkelse. Dette rådet er ikke oppnevnt eller valgt av noen, men er opprettet av ledere fra dinkafolket for politisk påvirkning.
Sist, men ikke minst, Kiir har alltid vært sosialt usikker. Da han første gang som president i Sør-Sudan i overgangsperioden før 2011, møtte USAs president George Bush junior under et offisielt besøk i Washington, mistet han munn og mæle. Samtalen måtte andre medlemmer av delegasjonen ta seg. Noen dager seinere kom Kiir til New York for å tale i FNs Hovedforsamling. Daværende generalsekretær Ban KI-moon inviterte da til den tradisjonelle velkomstlunsjen for en ny statssjef. Det endte pinlig, Salva Kiir uteble. Han satt på hotellet sammen med sine dinka venner.
Salva Kiir er i dag 68 år og en utslitt mann med svekket helse.
Riek Machar er den viktigste av lederne for nuerfolket, landets nest største folkegruppe. Kiir har av ulike grunner lenge manglet tillit til han.
Machar ledet i 1991 den interne maktkampen og opprøret i SPLM mot John Garang med sentrum i den lille byen Nasir. Han tapte kampen og søkte deretter partnerskap med regimet i Khartoum. Der fikk han tillit, og Machar ledet etter august 1991 ofte militære styrker i kamp mot SPLA. Machar var også en tid president Bashirs politiske rådgiver samtidig som han ledet Rådet for det sørlige Sudan som hadde sin base i Khartoum. Det er alminnelig kjent at Machar under oppholdet i Khartoum ble en del av regime-kleptokratiet, og han ble en rik mann.
Tidlig på 2000 tallet falt Machar i unåde hos Bashir. Da søkte han forsoning med Garang og SPLM, og han valgt til 2. nestleder i SPLM etter Salva Kiir. Etter Garangs død ble han 1. nestleder og visepresident i overgangsregjeringen i Sør-Sudan etter 2005.
Machar har solid utdannelse som ingeniør, og en doktorgrad i politisk filosofi fra britiske universiteter. Han fikk anerkjennelse som en aktiv og arbeidsom visepresident, men forholdet til Kiir forble dårlig. Saken ble ikke bedre da Machar i februar 2013 gjorde det kjent at han ville stille mot Salva Kiir i valget som ifølge grunnloven skulle finne sted seinest sommeren 2015. Kiir tålte ikke utfordringen, og i strid med grunnloven sparket han 23. juli 2013 Riek Machar som visepresident.
Et talende bilde
Konflikten mellom presidenten og regjeringens medlemmer toppet seg sommeren 2013. Kiir anklaget først kabinettministeren og landets de facto statsminister Deng Alor og finansministeren Kosti Manibe for korrupsjon og sparket begge. Noen dager seinere sparket han samtlige statsråder etter å ha anklaget dem for udugelighet og korrupsjon.
Pagan Amum kommer fra shillukfolket som er den 3. største folkegruppen og lever langs Nilen nordøst i landet. Han har eksamen i statsvitenskap fra universitetene i Khartoum og Havanna, og han er trent som geriljakommandant på Cuba. Som kommandant under frigjøringskrigen hadde han aldri tapt et slag. Han er karismatisk og har store evner som folketaler.
Sava Kiir har alltid mislikt Pagan Amum. og konflikten mellom dem nådde en topp sommeren 2013. Amum tilhørte venstrefløyen i SPLM, Kiir høyrefløyen.
Samtidig med at hele regjeringen ble sparket, ble Amum suspendert som generalsekretær og anklaget for arrogant opptreden og illojalitet ovenfor presidenten og korrupsjon. Han ble satt i husarrest med ytrings- og reiseforbud. Da Amum noen dager seinere ba om tillatelse til å reise til Malakal til begravelsen av sin far, ble dette avvist av Kiir.
Salva Kiir Pagan Amum
Kiirs nye regjering ble kjent primo august 2013. Et slående trekk var at mange av de nye statsrådene og statssekretærene aldri hadde vært med i frigjøringskampen. Noen hadde erfaring fra arbeid i statsadministrasjonen i Khartoum og hadde vært medlemmer av Nasjonalkongressen, Bashirs parti. Andre kom fra diasporaen og hadde aldri vært medlem av SPLM.
3. Konflikt, konfrontasjon og borgerkrig
De utstøtte regjeringsmedlemmene og andre sentrale medlemmer i SPLM samlet seg i løpet av få uker høsten 2013 i en felles opposisjon mot Salva Kiir og krevde innkalling av Politbyrået og Frigjøringsrådet (landsstyret) i SPLM for å drøfte konflikten. De kjente seg ganske sikre på at de ville ha flertall for sitt syn.
Jeg var på denne tiden i Juba etter invitasjon fra Kiir for å mekle i konflikten i lederskapet i SPLM. Før meg hadde visepresidenten i Sør-Afrika, Cyril Ramaphosa og Etiopias utenriksminister prøvd uten hell.
Etter samtalene med Kiir og et 30-tall andre i lederskapet skrev jeg i min rapport at alle jeg møtte unntatt Kiir, var innstilt på kompromiss, og jeg konkluderte med at dersom ikke det internasjonale samfunnet grep kraftfullt inn, kunne det hele ende med krig. Rapporten ble ikke lest av mange.
Frykten for at konflikten skulle komme ut av kontroll og ende med krig, var høsten 2013 stor blant folk, og landets religiøse ledere kjempet hele høsten fram til natt til 13. desember for å hindre et slikt utfall.
Kiir avviste lenge kravene fra opposisjonen. Så, plutselig i slutten av november innkalte han Frigjøringsrådet i SPLM til møte 13. og 14. desember.
Kiir kom til møtet og var i krigshumør. Han holdt en særdeles konfronterende tale, avviste alle forslag om kompromiss og forlangte alle i opposisjonsgruppa ekskludert. Søndag 14. desember stemte et stort flertall for Kiirs forslag. Hvorfor? Var det ikke flertall for opposisjonen? Svaret er at de som stemte for, hadde fått store pengebidrag.
15. desember meldte statskanalen at presidenten ville tale til folket på TV.
Deretter kom Kiir i generals uniform og påsto at opposisjonen hadde forsøkt statskupp. Han hadde derfor som øverstkommanderende gitt ordre om væpnede aksjoner for å slå ned opprøret.
Påstanden om et planlagt statskupp, var rein løgn. Det er det bred enighet om, også blant de mange internasjonale etterretningsorganisasjonene som opererer i Sør-Sudan.
Ut fra alle rimelige politiske, konstitusjonelle og folkerettslige prinsipper er dagens regime i Juba et resultat av et militærkupp og har ingen legitimitet.
Salva Kiir på TV 15. desember 2013
Massakrene i Juba, forfølgelsen av opposisjonen og krigen som fulgte
Da presidenten talte, hadde de militære aksjonene allerede begynt. Militære spesialgrupper som besto av unge menn fra dinka landsbyer i nord og langt borte fra Juba i sør, var gjennom høsten trent for aksjonene som nå kom. Deres hovedoppgave var å massakrere nuerne som bodde i Juba. Det er fortsatt usikkert hvor mange nuere og andre som ble myrdet, men forfatteren Peter Adwok Nyaba bruker tallet 20 000 i sin bok: «South Sudan. The Crisis of Infancy» fra høsten 2014. Jeg har selv sett en lang liste som det ble sagt inneholdt om lag 17000 navn. Andre mener at tallet er noe lavere. Massakrene ble gjennomført med stor systematikk, og de døde ble lagt i ferdiggravde massegraver som nå er identifisert, men ikke åpnet.
Bilde tatt under massakrene
Samtidig satte sikkerhetspolitiet i gang massearrestasjoner av opposisjonelle. De utstøtte SPLM lederne og regjeringsmedlemmene, 11 personer i alt, ble samlet i boligen til en av de arresterte statsrådene, Cirino. Unntaket var Pagan Amum. Han ble ført direkte til Sikkerhetstjenestens hovedkvarter, og planen var å torturere han og deretter ta livet av han. Hans kone, Suzanne, fikk vite om dette og fikk satt i gang en omfattende internasjonal politisk og diplomatisk aksjon som førte til at Amum ble flyttet til huset der de andre satt internert.
En militær enhet dro direkte til boligen til Riek Machar. Planen var å arrestere også han, men han og kona Angelina unnslapp via en bakdør og kom seg bort i bil, deretter i hurtigbåt på Nilen og over til nuerfolkets områder. Hans bolig ble lagt i ruiner, og de fleste av hans vakter og tjenerskap drept.
Alle de internerte SPLM lederne ble anklaget for forræderi og skulle tiltales, men under et besøk i Juba i februar 2014 maktet Kenyas president Uhuru Kenyatta å få frigitt 7 av dem som han fikk med seg tilbake til Kenya.
Pagan Amum og tre andre ble holdt tilbake og tiltalt for høyforræderi. Rettsaken begynte i mars 2014. Informasjonsminister den gang og nå, Michael Makuei Leuth, ytret seg tydelig om hvilket utfall han ventet: «Når dommen kommer, er det tre måter å gjøre det på, halshugging, henging eller henrettelse ved skyting.»
Rettens formann var imidlertid en hederlig og dyktig dommer. Hele saken kollapset på grunn av mangel på bevis og endte med at regjeringen måtte trekke den, og de fire anklagede kunne forlate rettsalen som frie menn. De dro deretter i eksil, og Pagan Amum er i dag politisk flyktning i USA, men ofte tilbake i Øst-Afrika på arbeidsbesøk.
Kilde:https://www.bistandsaktuelt.no/arkiv-kommentarer/2019/sor-sudan-ingen-fred-i-sikte/