Hentet fra Aftenposten 15. juni 2019| Av Helen Skjeggestad
Et ønske om kontroll på jihadister og migranter kan gi militære kuppmakere nye muligheter.
KORT FORKLART
- Kuppet i Sudan markerer det 15. militærkuppet i landet siden 1950-tallet. Også denne gang er det usikkert om landet vil få en overgang til et demokratisk styre.
- Siden 2000-tallet har andelen militærkupp i Afrika sunket jevnt og trutt. Kuppet i Sudan kan imidlertid være symbolet på at utviklingen igjen er i ferd med å snu.
- Frykten for jihadister og migranter, et lammet verdenssamfunn og en alternativ maktakse trekkes frem som hovedforklaringer på endringen.
DETTE HAR SKJEDD
11. april ble Sudans mangeårige president, Omar al-Bashir tvunget til å trekke seg i et militærkupp etter måneder med demonstrasjoner.
Militærrådet i landet overtok makten og startet forhandlinger med demonstrantene. Etter både opp- og nedturer i forhandlingene, ryddet den paramilitære gruppen Rapid Support Forces (RSF) mandag 3. juni inne i en protestleir i hovedstaden Khartoum. Demonstranter ble banket, voldtatt og skutt.
Kuppet i Sudan er det 15. i rekken i landet – og det fjerde som har lykkes.
Det gjør Sudan til det afrikanske landet med flest militærkupp siden 1950-tallet.
Sudans nå kastede president Omar al-Bashin kom selv til makten i et militærkupp. Mohamed Nureldin Abdallah, Reuters / NTB scanpix
HVA ER ET MILITÆRKUPP?
Tallene på militærkupp i Afrika er basert på funnene til det to amerikanske statsviterne Jonathan Powell og Clayton Thyne.
Så er det slik at betegnelsen militærkupp er omdiskutert. De to forskerne baserer imidlertid sine tall på følgende definisjon:
«Et kupp er et ulovlig og udiskutabelt forsøk av militæret eller andre sivile embetsmenn innenfor staten til å kaste sittende ledere».
Det betyr for eksempel at kuppforsøket i Tyrkia i 2016 regnes med i denne statistikken. Det samme gjør militærkuppet i Thailand fra 2014.
Kuppforsøk – mislykkede og vellykkede – får som regel stor betydning for landets utvikling.
HVORFOR SYNKER ANTALLET?
Hvert land i Afrika har sin historie og sine grunner til at et kupp settes i gang, gjennomføres og lykkes. Men Morten Bøås, forsker på NUPI, har tegnet opp noen utviklingstrekk:
- Etter uavhengigheten var det først en form for euforisk stabilitet
- Fra 1960-tallet følger «militærkuppenes periode»
- Så fra 1990-tallet synker antallet militærkupp, og man ser et gryende demokrati flere steder
– På 70–80-tallet var verden preget av den kalde krigen, og partene brydde seg ikke særlig om hva som skjedde i Afrika – så lenge de valgte «rett side». Dette endret seg på 90-tallet, forklarer Bøås:
De siste 20–30 årene ble man straffet for militærkupp. Ikke bare av donorer og internasjonale interesser, men også av andre afrikanske land.
– Dette kan nå være i ferd med å endre seg, sier Bøås.
Eksperter forklarer endringen med tre forklaringer:
1. Ønske om kontroll på jihadister og migranter
– Det ser ut som man er på vei inn i en utvikling der kuppmakere kan slippe unna med litt av hvert så lenge de holder jihadister og migrantstrømmer under kontroll, sier Bøås.
Han viser til at særlig migrantkrisen ble et vendepunkt for EU. Maren Sæbø, frilansjournalist og afrikakjenner er enig med ham i.
– Sudan er et godt eksempel. Landet har både en stor flyktningbefolkning er et transittland for flyktningstrømmer. Så derfor har EU – og Norge – signert en rekke avtaler med Khartoum som pumper penger inn i et militærregime. Det samme regimet som gikk til angrep på fredelige demonstranter, forklarer Sæbø.
– Det er et paradoks at man ved å styrke sikkerheten for å hindre flere i å legge ut på flukt, så har man støttet krefter som på sikt kan føre til flere flyktninger.
Organisasjonen Netblocks viser hvordan internett ble rammet da den paramilitære gruppen gikk til angrep på demonstranter. Netblocks
2. Blokkeringer i Sikkerhetsrådet
Ett døgn etter at over 100 demonstranter mistet livet i Khartoum, var verdensmaktene samlet i Sikkerhetsrådet for å diskutere situasjonen. Som så ofte før, klarte de faste medlemmene heller ikke nå å vedta en felles resolusjon.
Nok en gang brukte Russland og Kina sitt veto:
– Etter Libya-krigen har idealet om at det internasjonale samfunnet har en plikt til å beskytte (som ofte blir forkortet R2P) blitt forlatt. Mange land i Afrika mener at Libya-vedtaket ble misbrukt, og det mener også Kina og Russland som jo sitter i Sikkerhetsrådet. Så derfor skrotes hele prinsippet. Og dermed lammes FN, som er de som ideelt sett kan gripe inn når en diktator angriper egen befolkning, sier Sæbø.
Maren Sæbø Sør-Sudan er nå blant verdens verste konflikter, men kommer i skyggen av IS-oppgjøret | Maren Sæbø
3. Militære koblinger
I et Afrika der USA og EU ikke ser seg tjent med å stille krav om menneskerettigheter, vokser en annen maktakse frem med koblinger til militære miljøer flere steder i Afrika: Saudi-Arabia, Egypt og De forente arabiske emirater.
Abdel Fattah al-Burhan, nummer én i militærrådet, har vært på besøk i Egypt.
Mohammed Hamdan Dagolo, kjent som Hemedti, er rangert som nummer to i Sudans militærråd. Han er også leder for den paramilitære gruppen Rapid Support Forces (RSF), som var samme gruppe som rykket inn og angrep fredelige demonstranter i Khartoum 3. juni. Hemedti har nylig vært på besøk i Saudi-Arabia og i Emiratene.
– Hemedti har hjulpet Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater i deres krig i Jemen. Nå får de økonomisk og politisk støtte i retur, sier Sæbø.