Hentet fra Vårt Land – Verdidebatt 3.7.2019 | Av Hilde Frafjord Johnson
En full gjennomgang av EUs Trust Fund er nødvendig. En må vite hvor ressursene har tatt veien.
Sudan er i en skjebnetime. Flere ble drept i nye massedemonstrasjoner søndag. Demonstrantene krever nå sivil maktovertakelse. Militærrådet, som sitter med makten etter president Bashirs avgang, har akseptert å forhandle på grunnlag av nye forslag fra Etiopia og den Afrikanske Union. Lite tyder på at lederne for protestene er interessert i å sette seg ved forhandlingsbordet nå.
Blåmandag
Forces of Freedom and Change (FFC) opplevde landets verste blåmandag for en måned siden. 120 uskyldige sivile ble slaktet ned, mange ble arrestert og voldtatt. #BlueSudan har gått som ild i tørt gress på sosiale medier verden over til minne om martyrene fra 3. juni.
Det var lederen for Rapid Support Forces, den sterke mann i militærrådet i Khartoum TMC (Transitional Military Council), general Mohamed Hamdan Dagalo, som sto bak overgrepene og massakren. At militslederen fra Chad, gjerne kalt Hemedti, skulle ende opp med å sitte med makten i Khartoum hadde ikke strategene rundt president Bashir regnet med.
Den opprinnelige kamelhandleren med bare tre års skolegang ledet militsene i Darfur, Janjaweed, som sto bak så bestialske overgrep at det førte til tiltale mot Bashir og andre i den internasjonale straffedomstolen i Haag for folkemord og overgrep. Hemedti brukte den samme strategien for å slå ned opprøret i Khartoum, etter grønt lys fra Saudi Arabia, Emiratene og Egypt. Men de forregnet seg. Verden våknet.
Og i strid med planen ble folket ikke brakt til taushet. Selv med stengt internett i lang tid og militærrådets jerngrep, klarte FFC å mobilisere enorme folkemengder igjen søndag.
EU-midler
Men det var ikke bare Hemedti som forregnet seg. Det gjorde også andre. For generalen og militslederen sies å ha bygget opp sin makt ved hjelp av blant andre EU-midler. Det dreier seg om EUs Trust Fund for Sudan. For Hemedtis paramilitære styrker har ikke bare vært sendt ut mot opposisjonsgrupper i ulike deler av Sudan, de har vært nyttige for Sudans nasjonale sikkerhetsapparat og for Saudi Arabia, som de har forsynt med soldater til krigen i Jemen (inkludert mange barnesoldater). De har også drevet sikkerhetsoperasjoner langs grensen til Libya for å hindre migrasjon til Europa.
Hemedti har fått klekkelig betalt for innsatsen (utover betydelige interesser i gullgruver). Den tidligere militslederen satte selv i gang med å stanse migranter på vei til Libya etter flyktningekrisen og tok smuglere og menneskehandlere. Han truet deretter med å stanse operasjonene, med mindre EU kom på banen med støtte.
EUs fond ble etablert. Kommisjonen avviser at fondsmidler er gått til RSF. Men flere kommandanter har overfor media bekreftet at de har mottatt EU-penger. Det er uansett ikke tvil om at operasjonene langs grensen har bidratt til å styrke Hemedtis posision. Styrkene hans er godt utstyrt med mengder av våpen og ammunisjon. Nå sier enkelte rapporter at RSF har snudd, og selv tjener gode penger på smugling og menneskehandel.
Uansett, en full gjennomgang av EUs Trust Fund er nødvendig, en må vite hvor ressursene har tatt veien. For få uker siden betalte Norge nye 60 millioner kroner inn til fondet. La oss inderlig håpe at Regjeringen via omveier ikke har bidratt til finansieringen av Sudans blåmandag.
Status quo
En ting er sikkert, maktapparatet fra Bashirs tid har ikke tenkt å gå frivillig. Militærrådet har ett siktemål, og det er status quo. Derfor gikk de bort fra den opprinnelige avtalen som gav sivile krefter større makt i en ny overgangsregjering. Derfor har Hemedti forsøkt seg på nye avledningsmanøvre, etter først å ha avvist et mer moderat forslag fra meklerne.
Løslatelse av politiske fanger og invitasjon til forhandlinger med øvrige væpnete opposisjonsgrupper skal gjøre inntrykk på det internasjonale samfunn. Men det sudanske folket lar seg ikke lure, verken av dette eller av rådets nylig varslete forhandlingsvilje, noe massemønstringen i Khartoums gater viser. Igjen stenges internett ned og igjen skal folket måle krefter mot et mektig sikkerhetsapparat.
En ny drakamp er i gang. I denne skjebnetimen må verken Norge eller andre aktører tro på keiserens nye klær, men bidra til løsninger som gir reelle forandringer for Sudan. Bare dette vil bidra til stabilitet og fred.