Ett år i borgerkrig

VERDENS STØRSTE FN-OPERASJON

For litt over ett år siden la mannen fra Grefsen i Oslo ut på et utenlandseventyr – på oppdrag for Forsvaret og FN. Stillingen i verdens største FN-operasjon, United Nations Mission in the Republic of South Sudan, ventet.

– Jeg ville ta del i noe annerledes enn det jeg gjør hjemme, sier Sabel.

– Det sikkerhetsmessige spilte selvsagt inn, og dette var noe vi diskuterte hjemme. Selv om FN-soldater ikke er direkte mål i Sør-Sudan, vet vi at situasjonen der nede er «calm, but unpredictable», fortsetter han.

UAVHENGIGHET OG BORGERKRIG

Etter en rekke borgerkriger og konflikter helt siden 1950-årene, løsrev Sør-Sudan seg fra Sudan og ble en uavhengig stat i juli 2011. Men bare to og et halvt år etter splittelsen, brøt det ut borgerkrig i landet.

Omtrent samtidig som løsrivelsen tilbake i 2011, ble UNMISS opprettet. Operasjonen skulle støtte verdens yngste nasjon i sin statsoppbygging, sikre fred i området og legge til rette for humanitært arbeid. Helt siden da har Norge bidratt med militært personell i landet.

– Vi har svært lang tradisjon for tilstedeværelse i Sudan og Sør-Sudan, og høster stor respekt på mange politiske og humanitære arenaer for innsatsen vi har lagt ned i regionen, forteller Sabel.

HOLDT OVERSIKT OVER MILITÆRPATRULJER

Fra august 2018 til august 2019 satt Kim André Sabel som stabsoffiser i hovedkvarteret i hovedstaden Juba. Samtidig var han øverste nasjonale representant for Norge i operasjonen i seks måneder.

– Hovedoppgaven besto i å holde oversikt over all militær patruljeaktivitet i Sør-Sudan. Dette innebar å følge med på patruljeplanene til de ulike sektorene og lese dags- og ukesrapporter, sier Sabel.

I dag består Norges militære bidrag i UNMISS av om lag 14–16 stabsoffiserer, som er spredt på tre forskjellige steder i Sør-Sudan:

– I alt er det i overkant av 50 ulike nasjoner representert på hovedbasen, så det er i aller høyeste grad en multikulturell og multinasjonal operasjon. Dette gir en fantastisk anledning til å lære mer om andre nasjoner, både militært, sivilt og privat. Den biten opplevde jeg som svært interessant og lærerik, og noe jeg ikke ville vært foruten.

– Ingen reagerte nevneverdig på dette. Dersom noe tilsvarende hadde skjedd i Norge, så hadde det selvsagt vært førstesideoppslag i alle landets aviser.

DAGLIGE GRUSOMHETER OG INNBRUDD PÅ BASEN

Hver eneste morgen ble rapporter fra patruljene dagene i forveien lest gjennom. Og det var sjelden lystig lesning.

– Det gikk ikke én eneste dag uten at vi kunne lese om drap, voldtekter, bortføringer av kvinner og barn, skyteepisoder, rekruttering av soldater, ungdomskriminalitet, vold, kvegtyveri og påsatte branner. Det er derfor ingen tvil om at store deler av lokalbefolkningen i landet lever med en konstant redsel for at slike hendelser skal skje med dem eller familien, sier Sabel.

– Hvordan opplevde du å stå midt oppi slike tilstander?

– Selv om det forekom voldshendelser rundt omkring i landet hver eneste dag, også i Juba, fikk jeg det aldri tett på kroppen. Det ble regelmessig rapportert om skyting i nærheten av sentrum og hovedkvarteret, men ikke på en slik måte at jeg følte meg truet, sier 43-åringen.

Han tenker seg litt om.

– Det eneste jeg kommer på, er at det i en periode var flere tilfeller av innbrudd og innbruddsforsøk inne på området vi bodde på. Dette skjedde om kvelden og natten, selv om leiren var inngjerdet og bevoktet. Det var også et par tilfeller av demonstrasjoner med større folkemengder ved inngangen til hovedporten, fortsetter Sabel.

DØDE MENNESKER I NILEN

Noe han ikke kommer til å glemme med det første fra oppholdet i midt-Afrika skjedde under et måltid i Juba ved verdens lengste elv, Nilen, forteller Sabel.

– Sammen med noen andre spiste jeg lunsj en lørdag på en kafé. Mens vi satt der så vi to døde mennesker flyte forbi med fem minutters mellomrom.

Hendelsen overrasket naturlig nok Sabel. Men ikke de innfødte.

– Ingen reagerte nevneverdig på dette. Dersom noe tilsvarende hadde skjedd i Norge, så hadde det selvsagt vært førstesideoppslag i alle landets aviser, sier han.

BEFOLKNINGENS SNITTALDER: 18 ÅR

At de lokale innbyggerne ikke heftet seg ved de døde menneskene i elva er kanskje ikke så rart. For til tross for UNMISS’ bidrag i Sør-Sudan, sliter verdens yngste nasjon på mange plan.

Samtidig som nesten 2 millioner har flyktet, og mellom 50–300 000 mennesker mistet livet i kjølvannet av borgerkrigen som brøt ut i 2013, sliter Sør-Sudan med store politiske problemer. Mye av forklaringen ligger trolig i at gjennomsnittsalderen i landet bare er 18 år.

– Det er utvilsomt et land med utfordringer. Når man tar i betraktning at om lag 75 prosent av befolkningen over 15 år er analfabeter, sier det noe om at det er svært få voksne mennesker med erfaring og utdannelse til å bringe landet i positiv retning. Dette skaper grunnlag for korrupsjon og mislighold av landets ressurser, mener Sabel.

Han hadde selv gleden av å utvikle systemer som ga bedre rapportering, strukturering og statistiske data om patruljeaktiviteten rundt om i Sør-Sudan.

– I dag har UNMISS oversikt over all aktivitet i hele landet, som hvor vi har vært og ikke minst hvor vi ikke har vært, sier Sabel.

SOLDATER I FORKLEDNING?

Noe som imidlertid gjorde jobben til Sabel vanskeligere i det krigsherjede landet, var enkelte krefter bak de forferdelige handlingene.

– Det var frustrerende å tenke over at grusomhetene ofte var gjennomført av soldater fra ulike politiske fraksjoner. I all hovedsak fra styrkene til enten presidenten selv, Salva Kiir, visepresident Riek Machar eller kanskje opprørslederen Thomas Cirillo.

– Fra tid til annen satt vi igjen med et inntrykk av at soldater begikk voldshandlinger forkledd som soldater fra en annen gruppe for å svartmale hverandres rykte, for så å rapportere inn hendelsene til FN, forteller Sabel.

Men uavhengig av problemene som har rådd og fortsatt rår i Sør-Sudan, forteller Kim André Sabel om en lokalbefolkning som tenker godt om Norges bidrag i landet.

– Konsekvensen av norsk innsats i regionen over mange år er at Norge er svært anerkjent i Sør-Sudan, også av lokalbefolkningen. Mange lokale kjenner igjen flagget vårt og har et positivt inntrykk av oss. Etter mitt syn bidrar Norge til økt politisk stabilitet i regionen, sier Kim André Sabel.

– ERFARINGER OG MINNER JEG TAR MED MEG RESTEN AV LIVET

Sabel tenker selv godt om tiden i Sør-Sudan.

– Å jobbe i Afrika opplevde jeg som utrolig spennende. Jeg har utvilsomt fått erfaringer og minner som jeg tar med meg for resten av livet. Situasjonen der nede setter jo selvsagt livets utfordringer i perspektiv, sier Sabel.

Siden august har det vært tilbake til hverdagen for 43-åringen. Tobarnsfaren legger ikke skjul på at det var deilig å komme hjem til Norge etter å ha vært ett år hjemmefra.

– Fraværet fra familien og følelsen av å ikke kunne bidra i hverdagen hjemme mens jeg var i Sør-Sudan, ga meg konstant dårlig samvittighet. Derfor var det fantastisk å komme hjem for godt, og endelig kunne legge planer for ting vi skulle gjøre sammen, avslutter Sabel.