Hentet fra Panorama nyheter – Maren Sæbø 11.5.2023
Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.
Da jeg besøkte Lankien i det nordlige Sør-Sudan i begynnelsen av mars, hadde Bang Bol og hans kolleger ved Leger uten grensers sykehus sett dem komme en stund. Sterkt underernærte barn, menn og unge gutter med stikk og skuddskader, kvinner bærende på barn med skuddskader og historier om unevnelige overgrep.
Med andre ord var kampene i gang igjen i delstatene Jonglei og Upper Nile mellom deler av Sør-Sudans opposisjon, ettersom Nilens vann trakk seg tilbake i den tørre perioden.
En to år gammel jente drakk grådig grøt fra Verdens matvareprogram fra en rosa plastkopp. «Hun er på bedringens vei», fortalte Bol, med henvisning til at toåringen nå holdt koppen på egen hånd.
I Lankien, som i andre deler av Sør-Sudan, har flom, fortsatt krig og økte matvarepriser det siste året bidratt til at stadig flere barn, som den vesle jenta, havner på det som finnes av ernæringssentre og klinikker.
To måneder senere
Nå har det kommet mer enn 40 000 flyktninger nedover Nilen fra nabolandet Sudan til Upper Nile og Jonglei, og nabostater som Unity og Northern Bahr Al-Ghazal. Første stopp er byen Renk.
I de humanitære organisasjonenes rapporter fortelles det om slitne og sultne familier, kvinner og barn, som i mange tilfeller har tatt seg sørover helt fra Khartoum og kampene der.
De aller fleste er returnerende sørsudanere som noen år tidligere flyktet fra krigen i hjemlandet. De nyankomne må dele svært begrensede ressurser med de rundt ni millioner sørsudanere som humanitære organisasjoner regner med trenger assistanse i år. Inkludert barna ved sykehuset i Lankien.
Fortsetter kampene i Sudan, forventes brorparten av de 800 000 sørsudanske flyktningene i landet å ta seg sørover.
Både Sør-Sudans og Tsjads skjebne er tett forbundet med Sudan sin, og konflikter i Sudan har en tendens til også å utspille seg innenfor territoriet til nabolandene.
Les også: Sudanere i livsfare – dette er landene og områdene de flykter til
Periferi mot sentrum
Allerede før det britiske flagget ble firt ned nyttårsaften 1955, var krigene i det uavhengige Sudan i gang. De har, med noen få års relativ ro på 1970-tallet, pågått siden. De første tiårene var det det sørlige Sudan som gjorde opprør mot Khartoum. Siden har det vært væpnede opprør både i øst og i vest, i Darfur, og i grenseområdene ned mot det som skulle bli Sør-Sudan, Kordofan, Nubafjellene og Blånilen.
Disse «periferikrigene» har ikke bare formet Sudans sikkerhetsregime og det politiske liv i Khartoum, men også nabolandene. Det har de gjort særlig i Sør-Sudan og Tsjad, hvis konflikter henger sammen med krigføringen i Darfur på begynnelsen av dette årtusen.
Skilsmissen i 2011
Delingen i 2011 sørget for at Sudan og Sør-Sudan i dag er to land, men ofte omtales de som to land med ett system.
Særlig sikkerhetsarkitekturen er lik i Khartoum og Sør-Sudans hovedstad Juba. Den sørsudanske presidenten Salva Kiir, som var visepresident i hele Sudan mellom 2005 og 2011, har bygget opp et apparat av sikkerhetsstyrker og etterretning, ikke ulikt det Omar al-Bashir holdt seg med i Khartoum før han ble avsatt i 2019.
Arkitekten bak dette er Tut Gatluak, som siden 2016 har vært presidents Kiirs sikkerhetsrådgiver. Gatluak omtales ofte som adoptivsønn av al-Bashir og har gode forbindelser i Khartoum. Denne forbindelsen har vært synlig når de to landene har ført hver sine fredsprosesser de siste årene.
Slik fikk Sør-Sudan en fredsavtale som omtales som «Khartoum-avtalen» i 2018 og Sudan fredsavtalen som omtales som «Juba-avtalen» i 2020.
Strategien som hjemsøker Sudan
For øyeblikket er Gatluak og Kiir engasjert i forsøkene på å få lederen for den paramilitære styrken Rapid Support Forces (RSF) Mohammed Hamdan Dagolo, med kallenavnet Hemedti, og sjefen for hæren Abdel Fattah al-Burhan til å snakke sammen. Fire menn som kjenner hverandre godt fra før.
Det er ikke bare i oppbyggingen av sikkerhetsapparatet Kiir har hentet inspirasjon i Khartoum, han har også lært splitt og hersk-taktikker av sin tidligere sjef Omar Al-Bashir. Det var nettopp i Sør-Sudan Al-Bashir utviklet og foredlet bruken av milits og opprørsgrupper til å krige for seg, i en evig dans av skiftende allianser.
Ved å rekruttere og forfremme enkelte opprørsledere, holdt han selve opprøret i sjakk. Det er denne strategien som nå hjemsøker Sudan i form av RSF, som har sitt utspring i Janjaweed-milits fra Darfur.
I Juba har man de siste årene gjort noe lignende: Kiirs utfordrere, blant dem hans visepresident Riek Machar (en av opprørslederne som i forrige århundre en stund sto på lønningslista til Khartoum), har blitt utfordret av sine egne løytnanter, som har fått lovnader om høyere stilling i Juba.
Dette har splittet den sørsudanske opposisjonen, og det er konflikt som følge av en slik splittelse som de siste månedene har sendt flere pasienter til sykehuset i Lankien som vi besøkte i starten av denne teksten.
Krigen i Sør-Sudan, som altså fortsatt pågår på tross av avtalen fra 2018, og krigen i Sudan kan altså sies å være frukt av samme tre.
Ørkenløvene
Det bringer oss lenger vest i Sudan, til Darfur, der paramilitære RSF har sitt utspring. Omverdenen ble for alvor klar over krigen i Darfur i 2003 da flere opprørsgrupper her tok til våpen mot milits de påsto var støttet av Khartoum.
Denne militsen, kjent under kallenavnet Janjaweed, ofte oversatt som «djevler på hesteryggen», var i realiteten flere forskjellige grupper. Men sammen utløste de en bølge av brutalitet som fikk både FN og etter hvert den internasjonale straffedomstolen til å hente fram svært sterke anklager om krigsforbrytelser.
Ansvaret for dette ble lagt på Omar al-Bashirs dør i Khartoum. Men Al-Bashir brukte ikke bare Janjaweed i Darfur, han benyttet seg også av opprørere i nabostaten Tsjad, som ønsket å avsette president Idriss Deby. Deby på sin side støttet opprørsgrupper i Darfur. I 2008 nådde sudansstøttede tsjadiske opprørere helt til Tsjads hovedstad N’djamena, før de ble slått tilbake. To måneder senere, i mai 2008 rekker opprørere fra Darfur, støttet av Tsjad, fram til Omdurman og Khartoum.
Det er ut av dette at en militsleder som Hemedti stiger fram. Fra en tsjadisk-darfuri klan som ankom Sudan på åttitallet, svinger Dagolo seg opp i Janjaweed.
Etter krigen i Darfur og uavhengigheten til Sør-Sudan, trenger en stadig mer paranoid president Omar Al-Bashir å balansere makten til ymse sikkerhetsstyrker i Sudan.
I Khartoum er det først og fremst hæren og den mektige etterretningstjenesten han ønsker å kontrollere. I 2013 formaliserer han derfor Hemedtis bande av milits, som får navnet Rapid Support Forces (RSF).
I det neste tiåret skal RSF løse en hel del ubehagelige oppgaver for først Al-Bashir og deretter for Hemedti selv, inkludert å skyte mot ubevæpnede demonstranter, jakte på migranter og flyktninger i den sudanske ørken og kjempe på vegne av De forente arabiske Emirater i Jemen. Hele tiden pleier han også kontakten med sin hjemprovins og allierte i Tsjad.
Det internasjonale samfunnet har lyktes med å evakuere sine diplomater og mange andre borgere. Nå er det de som ble etterlatt man må hjelpe, og de som tar dem imot i nabolandene. Gjør man ikke det, risikerer man at folk legger ut på vandring og at konflikten sprer seg.
Inn i det ukjente
Både Sør-Sudans og Tsjads skjebne er altså tett forbundet med Sudans, og konflikter i sistnevnte har en tendens til også å utspille seg innenfor de to førstes territorium.
Sør-Sudan og Tsjad er nå også to av landene som umiddelbart merker følgene av den snart måneds lange konflikten mellom den sudanske hæren og RSF. Begge land har sine egne sikkerhetsutfordringer og politiske krise å hanskes med, og begge land har en stor befolkning som er avhengig av humanitær hjelp, inkludert mange internt fordrevne og flyktninger.
De siste ukene er det, i tillegg til de 40 000 nye fordrevne til Sør-Sudan, kommet nesten 30 000 til Tsjad. Bare Egypt har mottatt i overkant av 70 000 flyktninger fra de pågående kampene.
I første omgang kommer konsekvensene i form av ytterliggere kutt i matrasjoner for de som alt trengte humanitær hjelp i disse landene. Verdens matvareprogram og partnere har vært nødt til å foreta en rekke slike kutt det siste året som følge av økte matvare- og drivstoffpriser, og en generell tendens hos donorene til å prioritere Ukraina.
I tillegg til de ni millionene som kan trenge assistanse i Sør-Sudan regnet FN med at rundt to millioner i Tsjad var særlig utsatt. I Sudan selv var det registrert 3,7 millioner internt fordrevne før denne siste konflikten, og litt over én million flyktninger fra nabolandene. Totalt anslo FN at 15 millioner mennesker i Sudan ville trenge hjelp i løpet av 2023. Alle disse anslagene er fra før kampene brøt ut i Khartoum 15. april.
To uker ut i den pågående konflikten hadde det internasjonale samfunnet lyktes med å evakuere sine diplomater og mange andre borgere fra Khartoum. Tre dager ut i evakueringen hadde flyspottere registret mer enn 180 militære flygninger inn og ut av Khartoum, Port Sudan og Djibouti, fra blant annet USA, Frankrike, Japan, Jordan, Hellas og Canada.
Nå er det de som ble etterlatt man må hjelpe, og de som tar dem imot i nabolandene. Særlig i Tsjad og Sør-Sudan, men også i Den sentralafrikanske republikk, og Etiopia, som også har sine utfordringer. Gjør man ikke det, risikerer man at folk legger ut på vandring og at konflikten sprer seg.