Hentet fra Dagsavisen 30.4.2024 | Av Maren Sæbø
Krigen i Sudan er verdens største humanitære krise, og nå står nabolandet Sør-Sudan i fare for å dras ned i dragsuget.
Maren Sæbø
Er utdannet historiker ved University of KwaZulu-Natal, Durban, Sør-Afrika og har de siste årene jobbet som journalist. Er tilknyttet Vårt Land og Dagsavisen som journalist og kommentator.
Sist uke var jeg i Renk, den siste utposten langs Nilen helt nord i Sør-Sudan før du krysser grensa til Sudan. Her er man på alle måter nærmere Sudans hovedstad Khartoum enn Sør-Sudans hovedstad Juba. Språk, kultur og væremåte gjenspeiler at her har trafikken gått nordover også etter at Sør-Sudan ble selvstendig i 2011.
Det siste året, etter at det brøt ut krig i Sudan, er de sudanske innslagene i Renk enda tydeligere. Rundt 650.000 flyktninger fra nettopp Khartoum, har kommet denne veien. Noen har slått seg ned, åpnet gatekjøkken eller butikk. En gruppe sudanske kvegdrivere har tatt med seg en større flokk kyr, som de hver dag lar gresse ned ved den hvite Nil, med utsikt over til den motsatte bredden − og Sudan.
Journalister har vært fritt vilt i begge land, og medieskyggen har senket seg
Ett år etter krigsutbruddet i Khartoum fortsetter et sted mellom noen hundre og 1500 å komme hit hver dag. Inne i Sudan er nærmere sju millioner på flukt, og det internasjonale samfunnet sliter med å få inn nødhjelp til det som for tiden kalles «verdens største humanitære krise». For selv om situasjonen i Ukraina, og kanskje særlig Gaza, er ille, er omfanget i Sudan og nabolandene uten sidestykke i rene tall; det anslås at omtrent halvparten av Sudans befolkning, 25 millioner mennesker, nå trenger humanitær assistanse. Helsevesenet har brutt sammen over store deler av landet, og barn dør av underernæring selv i de store byene.
Da flytter folk på seg, selv om det innebærer å gå fra en krise, til en annen. Slik de som krysser inn til Renk gjør.
De aller fleste som kommer til Renk er sørsudanere som av en eller annen grunn har oppholdt seg i Khartoum og omegn de siste årene. Mange er flyktninger fra Sør-Sudans egne borgerkriger, andre har bodd i Khartoum for studier eller jobb. Felles for mange av dem er at de har vært svært tilbakeholdne med å returnere til Sør-Sudan, som verken kan tilby sikkerhet eller muligheter. I Sør-Sudan var det alt to millioner internt fordrevne før krigen brøt ut i Sudan, og hele ni millioner av landets 11 millioner innbyggere forventes å ha behov for humanitær assistanse i løpet av året.
Les også: Henger æresrelatert vold sammen med islam?
Akkurat som krisa har fått lov å utvikle seg lenger nord, i Sudan, har Sør-Sudan akkumulert kriser over flere år – uro, uvanlig høy vannstand i Nilen, en fastlåst fredsprosess og et svært korrupt regime har bidratt. I tillegg har Sør-Sudan, som en del andre vedvarende krisesituasjoner de siste årene, kommet i skyggen av krig i Ukraina og Midtøsten, og dermed verken fått den politiske eller humanitære oppmerksomheten som skal til for å hindre ytterligere forverring.
Situasjonen i Sudan påvirker Sør-Sudan på flere måter. Sør-Sudan er inne i et år hvor det etter planen skal avholdes valg. Dette er enden på en politisk prosess ment å stabilisere landet, etter at det i perioder siden 2013 har vært i krig med seg selv. Forutsetningene landets politiske ledere skulle oppfylle for å avholde et valg, er imidlertid ikke møtt. I tillegg er landet nå i en akutt økonomisk krise som følge av at oljeeksporten, som går via rørledning gjennom Sudan, har stoppet opp. Manglende vedlikehold, og krigshandlinger, har ført til skader på røret som vanligvis frakter brorparten av Sør-Sudans olje til Port Sudan og Rødehavet.
Sør-Sudans tyktflytende olje stivner ved 36 grader, og svikter systemet som skal varme opp oljen, dannes en enorm propp. Dermed forsvinner mesteparten av alle oljeinntektene, og også 90 prosent av eksportinntektene. Det vil ta måneder å få i gang rørledningen igjen, om man i det hele tatt kommer inn til området i Sudan der problemet startet. I mellomtiden har altså Sør-Sudan svært lite å rutte med. Den forrige oljestoppen i 2012 førte til økonomisk krise i både Sudan og Sør-Sudan, og var en foranledning for krigen i sør som brøt ut året etter.
Om du ble svimmel av alle tallene over, er det fullt forståelig. Tall, statistikk og framskrivninger er det man har å bygge en humanitær respons på. Og FNs høykommissær, den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) og Verdens matvareprogram, som har bidratt med alle tall over, er blitt gode på tall.
Les også: Hva som får bestefedre til å drepe barn og barnebarn, familiefedre til å henrette familien?
Men det er også noe annet som trengs, som FN-systemet og organisasjoner som har jobbet med kriser i Sudan og Sør-Sudan lenge, godt vet. Det trengs oppmerksomhet. Uten oppmerksomhet får man ikke finansiert hjelpeoperasjonene, og man får ikke lagt tilstrekkelig politisk press på parter som kan avslutte krigshandlingene.
Slik situasjonen inne i Sudan, og i Sør-Sudan nok også er underdekket av oss journalister.
Renk er et av de få stedene vi, etter en lengre prosess med å innhente tillatelser, får lov til dekke av denne krisen, uten å ta altfor store sjanser med egen sikkerhet. Inne i Sudan er det livsfarlig for våre lokale kolleger å virke, og det gjelder i mange områder i Sør-Sudan også. Journalister har vært fritt vilt i begge land, og medieskyggen har senket seg. Men det bør altså ikke være en grunn til at vi ikke bryr oss med det som skjer i Sudan, og Sør-Sudan. Snarere tvert imot.
Responsen til den krisa krigen i Sudan har skapt, er kritisk underfinansiert. Det er også operasjonene som skal ta seg av følgene i nabolandene. Da kan man risikere at ikke bare menneskene flytter på seg over grensene, men også krigen.