En farlig høst venter i Sør-Sudan

Juba/Renk/Bor, Sør-Sudan. Det er varmt under teltduken i transittleir 1 i Renk i Sør-Sudan. Her tilbringer Faisa Bakheet fra Khartoum i nabolandet Sudan dagene med lille Adam, som er en måned gammel. Adam er født på denne siden av grensen, men faren er igjen et sted i Sudan.

– Jeg har ikke noe sted å være, og sønnen min er syk, men jeg vet at jeg ikke skal tilbake til Sudan, sier Bakheet.

I tillegg til Adam har hun ansvar for fem andre barn, deriblant datteren Fatijha, som løper rundt mellom teltene. Da familien kom hit mot slutten av fjoråret, var transittleiren ment som et midlertidig bosted, men vertslandet Sør-Sudan har ikke så mye annet å tilby.

– Jeg har barn som er syke, de får ikke hjelp, men det er trygghet her, sier Bakheet.

Bakheet er én av ti millioner mennesker som har forlatt hjemmet sitt i Sudan i løpet av de siste 17 månedene. I denne perioden har krigen mellom den sudanske hæren, under ledelse av general Abdel Fattah al-Burhan, og militsen Rapid Support Forces, ledet av Mohammed «Hamedti» Dagalo, bølget fram og tilbake like nord for grensen mot Sør-Sudan. Det har skapt det som er verdens største humanitære krise akkurat nå, med 25 millioner sudanere som trenger humanitær hjelp.

Rundt 800 000 mennesker har flyktet sørover inn i Sør-Sudan, som brøt løs fra naboen i nord i 2011. For Bakheet og rundt 200 000 andre er det første gang de er så langt sør. Resten av flyktningene som kommer til Renk, har sørsudansk opphav, men returnerer motvillig til hjemlandet. En av dem er Emilia Marco.

– Vi dro til Khartoum i 2013, på grunn av kamper der vi bodde, forteller Marco, som er gravid og derfor ikke kan reise det siste stykket hjem: en tredagers båtreise på Nilen sørover til byen Malakal, hvor familien er fra. I motsetning til de sudanske flyktningene får de sørsudanske tilbud om transport ned den mektige floden, til hjemsteder de kanskje ikke har sett på et tiår. Men Marco er usikker på om hun vil videre.

– Det stedet, Malakal, er ikke bra. Jeg tror ikke det er trygt der. Om jeg kan velge, blir jeg her. Det er ille i Khartoum, men Sudan er bedre enn Sør-Sudan. Om det blir trygt å reise tilbake til Khartoum, gjør jeg heller det, sier Marco.

Usikkert valg

Flyktningene som kommer til Renk fra krigen i Sudan, kan ha kommet fra asken til ilden. Sør-Sudan er nemlig inne i en stadig dypere humanitær, økonomisk og politisk krise. Samtidig forbereder landet seg til sitt første valg noensinne. Kombinasjonen har gjort situasjonen i landet mer spent enn på lenge.

– En perfekt storm er i ferd med å utvikle seg i Sør-Sudan, både når det gjelder humanitære og økonomiske utsikter. Dette gjenspeiles i en langvarig humanitær krise, som stammer fra kronisk matmangel, dårlig matvaresikkerhet og en spredning av konflikten i Sudan til Sør-Sudan, sa FNs høyeste utsending til landet, sørafrikaneren Nicolas Haysom, da han talte til Sikkerhetsrådet 14. august i år. I tillegg har regntiden nå kommet, med flom i begge landene, og påfølgende oppblomstring av vannbårne sykdommer, som kolera.

– Hvert av disse elementene utgjør hver for seg en betydelig utfordring. Når de legges sammen, kan de presse landet til et vippepunkt – og alt dette i en tid der befolkningen i Sør-Sudan er i en delikat fase av nasjonsbyggingen, fortsatte spesialutsending Haysom. Han orienterte også Sikkerhetsrådet om det forestående valget i landet, som etter planen skal avholdes 22. desember.

Så langt har 29 partier sagt at de vil stille til valg. Et av partiene som ennå ikke har kunngjort sin beslutning, er det største opposisjonspartiet: Sudan Peoples Liberation Movement – in oppostion (SPLM-IO), som ledes av visepresident Riek Machar. I det motsatte hjørnet, både politisk og militært, sitter Sør-Sudans mangeårige president Salva Kiir og hans SPLM – in government (SPLM-IG).

Siden 2013 har disse to mennene også kontrollert de største militære fraksjonene, noe som gjør dem til de viktigste partene i en fredsavtale som ble inngått i 2018. Det er denne avtalen som krever at det nå avholdes et valg – der den ene parten ennå ikke har villet si om de deltar. Det gjør hele arrangementet usikkert.

– Jeg bemerker at det fortsatt pågår konsultasjoner mellom de politiske interessentene om valget kan eller bør avholdes dette året, sa FN-utsending Haysom til Sikkerhetsrådet i august.

Han er ikke alene om advarslene. Juma Petro jobber for medieutviklingsorganisasjonen Amdiss (Association for Media Development in South Sudan) i hovedstaden Juba, og påpeker at det er vanskelig å avholde et valg i et land hvor det er lite rom for sivilsamfunn og presse.

– Mange frykter at valget vil skape kaos og anarki dersom det blir gjennomført, ettersom de politiske og militære elitene vil kjempe om makten, sier han.

– Valginstitusjonene, som den nasjonale valgkommisjonen, den nasjonale kommisjonen for grunnlovsrevisjon, det nasjonale statistikkbyrået og rådet for politiske partier, er underfinansierte. Dette gjøres bevisst for å nekte folket retten til å velge de lederne de selv ønsker, mener Petro.

Vanstyre og korrupsjon

Ikke langt fra der Marco og Bakheet har søkt tilflukt i Renk, går en viktig oljerørledning under bakken hvor kveget gresser. Kyrene har fulgt menneskene på flukt fra Sudan, men rørledningen har som oppgave å transportere sørsudansk råolje andre veien, mot den sudanske havna Port Sudan ved Rødehavet. 70 prosent av Sør-Sudans oljeeksport skal vanligvis gå her. Men i slutten av februar i år ble termostatsystemet skadet av kamper i Sudan, og Sør-Sudans tjæreaktige olje frøs inne i røret. Siden har det ikke lyktes å reparere systemet, som fortsatt befinner seg midt i kryssilden mellom den sudanske hæren og opprørsmilitsen.

Økonomien var i krise allerede før rørledningen ble skadet og rundt 60 prosent av landets eksportinntekter forsvant. Krigen i Sudan har også påvirket grensehandelen, mens krigen i Ukraina har drevet opp mat- og drivstoffpriser. Den kanskje aller viktigste årsaken til sammenbruddet i sørsudansk økonomi er likevel vanstyret og korrupsjonen til politikerne i Juba. Mens de stadig har forsynt seg av knappe goder, har de statsansatte ikke fått lønn. Det gjelder blant annet universitetsansatte, helsepersonell og politiet. Noen av disse gruppene har ventet på lønn siden september i fjor. Det har skapt en økonomi der det dukker opp stadig nye gebyrer, på alt fra undervisning til det å bevege seg rundt.

– Man ser et veldig aktivt trafikkpoliti her i Sør-Sudan, og ikke minst i Juba. Det er fordi den eneste måten lokalt politi kan få penger til mat på, er ved å gjennomføre trafikkontroller og putte pengene i egen lomme.

Det sier Christine Fossen, som sitter på et kjølig kontor med forværelse i FNs hovedkvarter i Juba. Fossen er en av flere nordmenn som tjenestegjør i FNs fredsbevarende styrke i Sør-Sudan, UNMISS, nærmere bestemt styrkens politivesen – UNPOL.

– Situasjonen nå er jo ikke helt god, sier Fossen, og nevner den ødelagte oljerørledningen som en av hovedgrunnene.

– Så er jo inflasjonen enorm. Men likevel ser det ut til at folk er vant til å ha det røft og tøft. Så selv om vi ser økende kriminalitet, ser vi ikke økende uro eller opptøyer, som man kanskje kunne ha ventet. Jeg spør stadig sjåføren min, som er lokal – han sier at folk er vant til å ha det sånn. De er vant til å bli herjet med. Men jeg synes ikke det ser bra ut. Skal jeg være ærlig, er jeg jo spent på om det blir valg.

Norges land i Afrika

Fossen leder en styrke på rundt 1200 politifolk som bistår den militære delen av FN-styrken. I den rollen sitter hun også i ledelsen for UNMISS, sammen med FN-utsending Nicolas Haysom. Norges mangeårige engasjement i Sør-Sudan, som en del av den såkalte Troikaen, gjør at nordmenn fortsatt har denne typen nøkkelposisjoner i det internasjonale samfunnet i Juba. De posisjonene har vi beholdt gjennom to borgerkriger og to overgangsperioder siden 2013. For øyeblikket er norske diplomater engasjert både i Juba, for å få valgprosessen på rett kjøl, og i nabolandet Kenya. Der har det foregått en prosess for å få opprørsgeneraler som ikke skrev under på den siste fredsavtalen fra 2018, som Norge var med på å fremforhandle, om bord.

I tillegg sitter det en del nordmenn i nøkkelstillinger i et av organene som overvåker dagens prosess i Sør-Sudan, det såkalte CTSAMVM, som står for Ceasefire and Transitional Security Arrangements Monitoring and Verification Mechanism. Navnet er en munnfull, men organisasjonens oppgaver er muligens enda vanskeligere å bite over i et land som har vært i krig med seg selv i flere omganger. Nå følger de godt med på utviklingen, og det gjør også Fossen.

– Noe jeg har sett siden jeg kom i november 2021, er at det er mye mer bevæpnede soldater i gatene nå her i Juba enn da jeg kom. Et par måneder etter at jeg kom, sa den forrige sørsudanske politidirektøren at han var stolt over at politiet hadde inntatt kontrollen av gatene i Juba. Det var et tegn på en riktig utvikling i sivil retning: at politiet hadde kontroll i gatene, ikke militæret, sier Christine Fossen.

– Under den politiske situasjonen nå, har vi imidlertid sett betydelig mye mer soldater oppå disse lastebilene sine med maskinpistoler. Det er kanskje et tegn jeg ikke synes er helt bra.

Politisk dødvann

Økonomisk og politisk krise var også bakteppet da styrker som var lojale mot henholdsvis president Salva Kiir og visepresident Riek Machar, barket sammen i Juba i forrige runde – først i 2013, deretter i 2016. Begge ganger spredte konflikten seg raskt til andre deler av landet. Mellom 2013 og 2018 er det anslått at krigene kostet 400 000 mennesker livet. Siden 2018 har sørsudanere fortsatt å dø i mer lokale konflikter, og av sult og sykdom som følge av uro.

I alle årene siden 2013 har Sør-Sudan vært åsted for en av de dyreste humanitære operasjonene i verden, og en av de største og dyreste fredsbevarende operasjonene på kloden. Landet er også en av de største mottakerne av norsk bistand. Men der donorer, inkludert Norge, tidligere investerte også i statsbygging, er det meste av bistanden nå dreid over på humanitær hjelp. FN anslår at ni av landets tolv millioner mennesker trenger hjelp i løpet av året.

En liten del av den norske bistanden går fortsatt til å holde et lite rom for sivilsamfunnet åpent, selv om dette rommet blir stadig trangere – på tross av løfter om et fritt valg, skal vi tro presseaktivist Juma Petro. Denne sommeren vedtok parlamentet, under åpenbart press, tilføyelser til landets sikkerhetslov, som gir sikkerhetsstyrker rett til å arrestere folk uten arrestordre. Ifølge Petro kan dette brukes mot det som er igjen av presse og aktivister. Han er ikke overbevist om at valget vil finne sted som planlagt i slutten av desember.

– I Sør-Sudan er det for tiden ikke noe sivilt og politisk rom der sivilsamfunn, politikere og befolkning kan snakke åpent om sin politikk, sine ambisjoner og hva slags lederskap de ønsker seg, påpeker Petro.

– Det er stor sannsynlighet for at valget ikke vil bli avholdt. Viktige protokoller som sikkerhetsordninger, en permanent grunnlov og valglover er enten ikke diskutert, ikke vedtatt eller ikke iverksatt. Juba skal demilitariseres for å skape et gunstig miljø for valgaktiviteter, det har heler ikke skjedd.

Kilde: En farlig høst venter i Sør-Sudan: Maren Sæbø rapporterer fra et land i stadig dypere humanitær, økonomisk og politisk krise – Morgenbladet