Kan Trump stoppe krigen i Sudan? Meninger

Dette er en analyse. Meninger i teksten er skribentens egne.

Gunnar M. Sørbø

Sosialantropolog, tidligere CMI-direktør og har jobbet i og med Sudan i 55 år

Krigen i Sudan har snart vart i to år og er trolig samtidens største humanitære katastrofe.

Siden Donald Trump hevder at det var han som fikk til den siste våpenhvilen i Gaza, kan man spørre seg om den amerikanske presidenten har gjenoppdaget Sudan. Man kan også undre seg over hvilken interesse han kan ha i å prøve å mekle i striden.

Men først noen ord om situasjonen ved inngangen til 2025.

Krigens utvikling

Krigen mellom Sudan Armed Forces (SAF) og Rapid Support Forces (RSF) fortsetter å rase, særlig på tre frontavsnitt.

I hovedstaden Khartoum og de fruktbare landbruksområdene sør for Khartoum, Gezira, er SAF på offensiven etter katastrofale nederlag i krigens første år. De har tatt tilbake deler av hovedstadsområdet og gjenerobret 12. januar den viktige byen Wad Medani i Gezira.

I Darfur, helt vest i landet, holder SAF stand mot en langvarig beleiring av millionbyen El Fasher, den eneste byen i Darfur som RSF ennå ikke kontrollerer.

Situasjonen er dramatisk flere steder. Landets største oljeraffineri står i brann utenfor Khartoum, og et angrep på et sykehus i El Fasher har tatt mange liv.

Nye allianser

SAF har aldri alene vunnet kriger i Sudan. Framgangen skyldes økt våpen- og annen militærhjelp utenfra. Men det skyldes også at andre væpnede grupper har alliert seg med dem, alt fra islamistiske og lokale militser til grupper i Darfur som tidligere sloss mot SAF og sentralregjeringen.

De har til felles at de ser RSF som den største faren for Sudans og egen framtid. Alliansene er betingede, men avgjørende, både for erobringen av Wad Medani og forsvaret av El Fasher.

Etter hvert som slike grupper dras inn, ofte rekruttert på etnisk grunnlag, har etnisk motivert vold blitt en stadig mørkere side av utviklingen.

I SAF-kontrollerte områder mistenkes personer fra Vest-Sudan for å støtte RSF, og under erobringen av Wad Medani ble flere sør-sudanere drept. Det førte til opptøyer i Sør-Sudan og et spent forhold mellom Juba og Port Sudan der SAF har sin base.

Krigen preges stadig mer av bruk av droner og av SAFs bombetokter som tar mange liv. RSF har brukt droner til å angripe flybaser, militæranlegg og kraftstasjoner.

RSF-leder Mohamed Hamdan Dagalo (Hemetti) anklager Egypt for å stå bak økningen i luftangrep og har som mottiltak stengt viktige veier for eksport av varer til Egypt.

Flere land finansierer krigen

Sudans katastrofale sammenbrudd vil fortsette så lenge partene er uforsonlige, og andre leverer våpen.

De viktigste våpenleverandørene til SAF er trolig Russland som tidligere har støttet RSF via Wagner-gruppen, og Iran som leverer droner. Begge ønsker baser langs Rødehavet som gjenytelse.

SAF-leder Abdel Fattah El Burhan har flere ganger bedt FNs sikkerhetsråd om å fordømme De forente arabiske emiraters støtte til RSF. Samtidig er SAF avhengig av Emiratene, både for egne banktransaksjoner og for salg av gull som smugles og eksporteres til Dubai av begge parter. Gull er en viktig drivkraft i krigen.

Burhan prøver iherdig å oppnå internasjonal legitimitet for sin regjering i havnebyen Port Sudan og har lyktes i forhold til Iran, Egypt, Russland, Qatar og Tyrkia. Saudi-Arabia har prøvd å holde seg nøytrale, men er nok bekymret over Emiratenes destabiliserende rolle i sin egen bakgård.

Burhan sliter med interne problemer. I november ble flere ministre skiftet ut, etter press fra væpnede grupper i Darfur og etniske militser i Øst-Sudan som ønsker mer innflytelse, og fra islamister som vil ha tilbake makten de tapte etter revolusjonen i 2019.

Den viktigste gruppen på sivil side, Tagadum, sliter også. En av fraksjonene, Sudan Revolutionary Front, har tatt til orde for å etablere en sivil regjering i RSF-kontrollerte områder, mens andre vil ha en eksil-regjering eller avvente utviklingen.

USAs rolle

Da krigen brøt ut i 2023, inngikk USA et samarbeid med Saudi-Arabia for å oppnå våpenhvile og tilgang for humanitær bistand. Det ble holdt to møter med partene i Jedda i 2023 og et møte i Geneve 2024, uten resultater.

USA har aldri fordømt Emiratenes rolle i Sudan. Washington anerkjenner heller ikke Port Sudan som lovlig regjering.

Noe av det siste Biden gjorde som president var å innføre sanksjoner mot begge krigsherrene. Hemetti anklages til og med for folkemord i Darfur, og sanksjonene inkluderer sju familie-selskaper basert i Emiratene.

En ny byttehandel?

Donald Trump er ikke ukjent med Sudan. Noe av det siste han gjorde i sin forrige presidentperiode, var å få Sudan, sammen med tre andre arabiske land – Emiratene, Bahrain og Marokko – til å normalisere forholdet til Israel gjennom «Abraham-avtalene».

Til gjengjeld fikk Sudan, som var anklaget for støtte til terrorisme og medvirkning til angrepet på amerikanske ambassader i Kenya og Tanzania i 1998, tilgang til gjeldslette, lån og bistand fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. En byttehandel i Trumps ånd, men også typisk for det politiske spillet i hele regionen.

Abraham-avtalene ble muliggjort av Trumps nære forhold til de oljerike Gulf-statene og Egypt. Han la sin første utenlandsreise til Saudi-Arabia i 2017, kalte Egypts president Sisi for sin «favoritt-diktator» og forsterket et allerede nært forhold til Emiratene. Trump tok æren, men det var trolig Emiratene som meklet fram avtalen mellom Israel og Sudan.

Trump økte også presset mot Iran. Han gikk ut av atomavtalen, etablerte nye sanksjoner og erklærte den Iran-støttede houthi-bevegelsen i Jemen for en terrorist-organisasjon.

Ny realitet

I dag møter Trump en region i endring. Gulf-statene har aldri hatt større geo-politisk innflytelse enn nå. Saudi-Arabia har etablert diplomatiske forbindelser med Iran, takket være Kina som er deres fremste handelspartner, og de samarbeider med Russland om oljeproduksjon og -priser.

Emiratene har, sammen med Egypt, Etiopia og Iran, blitt medlem av BRICS, der Saudi-Arabia foreløpig sitter på gjerdet. Saudi-Arabia og Emiratene har blitt konkurrenter og har et kjølig forhold, mens Iran er svekket etter krigene i Libanon og Gaza, men sender olje til Kina og droner til Russland.

Trump vil trolig forholde seg til slike endringer med nye transaksjoner. Han sa 23. januar at han vil snakke med Saudi-Arabia om å få ned oljeprisene, noe Biden ikke lyktes med.

Han har også fått løfter fra Emiratene om store investeringer i den nye KI-satsingen. Til gjengjeld vil Emiratene kunne kjøpe 50 F-35-jagerfly, en handel Trump hadde godkjent før han gikk av som president i 2020. Det blir viktig å hindre at disse landene blir for tett knyttet til BRICS-samarbeidet.

En brikke for Trump?

Til tross for grusomhetene i Sudan, kan vi dessverre gå ut fra at Donald Trump har null interesse i Sudan som sådan. Men landet kan bli en brikke av verdi i den nye administrasjonens strategi overfor Israel og Iran.

Målet vil være omtrent det samme som under Biden, nemlig å styrke Israel og svekke Iran. Avhengig av hvordan forholdet mellom Trump og Putin utvikler seg, kan det også oppstå bekymringer over Russlands ekspansjon i Sudan og flere andre afrikanske land.

Trump er for tiden langt mer opptatt av Panamakanalen enn Suezkanalen, men houthiene i Jemen driver ikke bare med missil-angrep på skip i Rødehavet, noe Egypt taper enorme inntekter på, men også på Israel. Mange av Trumps venner i regionen vil slett ikke ønske at Iran også øker sin innflytelse i Sudan, på den andre siden av Rødehavet.

Men å demme opp for Iran, eventuelt også Russland, krever samarbeid mellom parter som har konkurrerende interesser i Sudan. En fortsettelse av Trumps politikk sist han var president ville være å be sin favoritt-troika (Egypt, Saudi-Arabia og Emiratene) om å «ordne opp», og bli enige om veien mot en våpenhvile og fredelig utvikling i Sudan.

I et område preget av transaksjonspolitikk kan vi ikke se bort fra at dette vil kunne skje, iallfall til et punkt der en våpenhvile kan få nødvendig nødhjelp inn i krigsområdene. Det ville være positivt, men det er langt mer tvilsomt om en troika-dominans, støttet av USA, vil kunne skape langsiktig fred innen et enhetlig Sudan.

Den viktigste brikken i Trumps øyne – Sudans normalisering av forholdet til Israel – kan også bli aktuell igjen, men på måter som vil skape stor strid.

Begge parter i Sudan-krigen har hatt kontakter med Israel siden avtalen ble signert, men ikke iverksatt.

Den israelske avisen Haaretz skrev i oktober at regjeringen vurderte å sende Hamas-ledere i eksil til Sudan som del av en våpenhvileavtale. Det har ikke skjedd ennå, men etter Trumps uttalelser om at Egypt og Jordan bør motta palestinere fra Gaza, er dette en type tiltak som Donald Trump kunne ha hoppet på og tvunget Sudan til å godta.