Usikkerheten er det verste

– Det største problemet her nå er latrinene; de har ikke blitt tømt. Det er i ferd med å bli ganske ille, og det er ubehagelig. Barna vil bli syke, forteller Nyalaba Phan Chop.

Chop er opprinnelig fra et sted litt lenger sør i delstaten Unity, men flyktet i 2014 til fots til Khartoum, hovedstaden i nabolandet Sudan. I fjor måtte hun flykte igjen, og etter noen måneder var hun altså tilbake i hjemstaten, men ikke helt hjemme.

– Det er ikke noe i Koch, det er usikkert, og det er vann overalt, så jeg må bli her, sier hun.

Naboen Elisabeth Nyathor Tai, som har vært på flukt internt i Sør-Sudan siden omtrent samme tid, stemmer i. Hun ble enke så sent som i fjor etter kamper i nabostaten Jonglei. Hun foretrekker å være i nærheten av FN-basen her i Bentiu, selv om det nå altså er ganske møkkete.

– Usikkerheten, den er det verste, så vi er fanget her. Det er utfordringer her, men det er også trygghet, forklarer hun.

Koleraepidemi

– Det stoppet opp den 24. januar, sier Gatluak Nyon. Nyon koordinerer slike tiltak for hele delstaten Unity, og er formelt ansatt i den norske Flyktninghjelpen. Sanitære tiltak, kjent under akronymet WASH, innebærer blant annet bygging av latriner i leirer med fordrevne, og boring av brønner i områder der folk fortsatt kan bo, på tross av flommen. I tillegg koordinerer Gatluak nå forsøkene på å begrense en koleraepidemi som herjer staten.

– Dette påvirker nå hele staten, så vi må omdisponere midler fra blant annet brønnboring til det mer akutte, som å stoppe koleraen. Den er under kontroll her i nabolaget, men lenger sør er den det ikke. Og vi vet at den raskt kommer tilbake hit, sier Nyon. Han forklarer at folk flytter mye rundt fordi områder er oversvømt, og fordi det fortsatt er mye usikkerhet.

I tillegg kommer det stadig folk fra Sudan, og der er heller ikke koleraen under kontroll.

Gatluak John Jok ved FNs koordneringskontor OCHA i Bentiu bekrefter det navnebroren sier. Leirene i Bentiu og nabobyen Rubkona er episenter for flere av krisene som de siste årene har rammet Sør-Sudan. Et stort antall mennesker er fordrevet av flom, og mer enn 70 000 har også kommet sørover hit fra krigen i nabolandet Sudan.

– Vi har 200 000 fordrevne i og rundt Rubkona og Bentiu, 144 000 av disse trenger humanitær assistanse. Vi har også registrert 14 500 tilfeller av kolera, men har nå fått vaksinert en god del, ramser han opp.

John Jok sier matvareutdelingen, der det meste av maten er donert av USAID, foreløpig går som planlagt. Dette har den amerikanske utenriksministeren Marco Rubio gitt dispensasjon for. Men det er andre ting som ikke går som det skal. Det er særlig utdanning og sanitære forhold som er rammet av de amerikanske bistandskuttene.

– Det er fem organisasjoner som jobbet med sanitærforhold som har forlatt området. Rundt 500 ansatte har måttet gå, og flere jobbet med innsatsen mot kolera, sier John Jok.

USA største giver

I Juba hersker det en viss forvirring rundt hva bortfallet av amerikansk bistand betyr. Siden 2018, da det sist ble inngått en fredsavtale i landet, har OECD-landene bidratt med mer enn 10 milliarder dollar til Sør-Sudan. USAs andel av dette har for alle år vært omtrent halvparten. I toppåret 2021 mottok Sør-Sudan 1876 millioner dollar fra 25 giverland. 835 millioner dollar kom fra USA. Året etter bidro USA med mer enn en milliard dollar.

Siden Russlands invasjon av Ukraina har bidragene til Sør-Sudan gått noe ned igjen, men så sent som i fjor var det amerikanske bidraget på rundt 730 millioner dollar. Nøyaktig hvor mye det var, var det fram til for et par uker siden mulig å sjekke på USAIDs landsider for Sør-Sudan, men disse har nå, som resten av organisasjonens nettsider, gått i svart.

– Vi er tidlig i denne fasen. Foreløpig har vi klart å drive videre fordi vi har tolket dette unntaket dithen at vi kan fortsette det meste av det vi gjør. Uten unntaksbestemmelsen hadde vi måttet stenge. Men vi vet jo ikke hvor lenge vi kan holde på, og det er en del som ikke blir gjort nå fordi det ikke omfattes av unntak, særlig på helsefeltet. Det kommer fortsatt folk fra Sudan, det er fortsatt veldig mange internflyktninger her i Sør-Sudan, i leirene går koleraepidemier og meslinger. Vi vet ikke helt hvor dette ender, sier Kennedy Wafula Mabonga.

Han er landsjef for den norske Flyktninghjelpen, en av de største distributørene av humanitær hjelp i Sør-Sudan utenfor FN-systemet.

– Da den første ordren om å pause all hjelp kom, var det en del panikk her. Men så fikk vi denne unntaksregelen. Det er fortsatt litt forvirring rundt hva som er unntatt, for skal vi få ut hjelpen, trenger vi jo også en del støttefunksjoner, som logistikksamarbeid og sånn, som er finansiert gjennom USAID, forteller Mabonga. Han sier også at det er en del som ikke er omfattet av unntaket, som også er svært viktig, som utdanning, matvaresikkerhet og sanitære tiltak.

– Vi er redd for at om dette fortsetter utover de varslede nitti dagene, så vil konsekvensene være enorme. Om det fortsetter utover tre måneder, vil hele landet lide.

– Brukt for lite på egen befolkning

Men selv om norske organisasjoner er blant de som nå forsøker å bøte på de umiddelbare konsekvensene, vil det være vanskelig for andre givere å dekke inn midler som nå eventuelt faller bort. Den samme lista som viser hvor stor USAs andel er av OECD-landenes samlede bistand til Sør-Sudan, viser også hva de neste fem største giverne, inkludert Norge, bidrar med. Det er hvert år akkurat i overkant av 500 millioner dollar. Norges bidrag har gått litt opp og ned mellom 80 og 90 millioner dollar i året siden 2018. Roar Haugsdal er Norges ambassadør til Sør-Sudan, og svarer diplomatisk på hva bistandsstoppen betyr:

– Det er opp til USA å bestemme hvordan de organiserer sin bistand. I et land hvor USA har stått for omtrent halvparten av all bistand, er det klart at en midlertidig frys vil ha en betydelig innvirkning. Hva som er de langsiktige konsekvensene er fortsatt uklart, og vi følger utviklingen nøye, sier han.

Haugsdal vektlegger at det er de sørsudanske myndighetenes ansvar å sørge for egne innbyggere, men at Norge selvfølgelig følger opp det de tidligere har lovet.

– Norske prosjekter fortsetter i henhold til fastlagte planer og avtaler. Behovene er svært store og økende, blant annet fordi myndighetene i Sør-Sudan har brukt for lite på matsikkerhet, helse og utdanning for sin egen befolkning.

Tilbake i Bentiu er det fortsatt ingen som tømmer latrinene, men mellom dem går flere av innbyggerne og graver kanaler, og forsøker å begrave noe av det menneskelige avfallet. Noe blir også satt fyr på. Flere sier de ønsker seg spader og rengjøringsmidler; om ingen vil tømme latrinene, så kan de gjøre det sjøl.

Nyaboth Muon Gatluich har bodd i leiren siden 2014 og har ansvar for kvartalet Nyalaba Ban Chop og Elisabeth Nyathor Tai også bor i.

– Det var enklere her før, men siden 2020 har det vært flere runder med kutt i rasjoner og hjelp. Nå er det dette med latrinene, og vi pleide å få såpe, sier hun.

Gatluich sier hun ikke vet hva som skjer nå, men istemmer i naboenes bekymring for sikkerheten utover i delstaten, og rundt landsbyene de engang forlot.

– Ja, forholdene blir verre, og nå er det kolera her, og lite vann. Men vi kan ikke dra hjem; det er ikke trygt der vi kommer fra. Vi kommer til å holde oss her rundt FN-basen, sier hun.