Hentet fra Bistandsaktuelt 17. November 2017 | Av Bjørn Johannessen
For to år siden lanserte Halle Jørn Hanssen boken «På livet løs». Samtidig bebudet han en engelsk utgave av boken. Nå foreligger denne, «Lives at Stake». Den engelskspråklige utgaven er på mange måter bedre enn den norske.
Boken er i hovedsak en oversettelse av førstnevnte, men samtidig en oppdatering og et supplement på nær 100 sider, for det meste om tiden etter 2012. Også denne gang med et variert knippe bilder og nå også med tegninger som ofte har en sterk politisk brodd. Og igjen har Thorvald Stoltenberg skrevet et klokt forord.
Undertegnedes anmeldelse av den norske utgaven (Bistandsaktuelt, nettutgaven 26.08.15) dekker også den foreliggende utgaven, men det er behov for tilleggs- bemerkninger når engelskversjonen for så vidt står på egne bein.
En ny og bedre versjon
Halle Jørn Hanssen har bedre forutsetninger enn de fleste for å gi oss historien om Sør-Sudan. Som journalist, Norad-ansatt i mange år og ikke minst som utenlandssjef og senere generalsekretær i Norsk Folkehjelp har han en rekke ganger besøkt Sør-Sudan. Folkehjelpen har fra 1987 hatt en sentral rolle i utviklingen av landet, og om det enn ikke førte fram var det en kompliment for både organisasjonen og Hanssen personlig at myndighetene i Juba i 2013 hyret ham som fredsmekler.
Begge versjoner av boken gir en rik innføring i Folkehjelpens sterke engasjement i denne delen av Afrika, en fortelling som organisasjonen burde føle stolthet over. Men slik har det ikke bare vært. Mens den jevne medarbeider i Folkehjelpen gledet seg over Hanssens bok i 2015 møtte han en kald og svært lite empatisk holdning fra daværende ledelse i organisasjonen. I jantelovens ånd ble boken nærmest bortdefinert. Det var smålig og lite nobelt.
Blant annet ut fra forannevnte er det imponerende at forfatteren har orket å gå løs på en ny, utvidet versjon. Men det er bra fordi den engelskspråklige utgaven på mange måter er bedre enn den norske. Mer aktivt enn sist er forfatteren denne gang opptatt av å beskrive og drøfte forvitringen av den sør-sudanske staten. Og Halle Jørn Hanssen legger ikke skjul på sin sorg og skuffelse på egne vegne, og – mer viktig – sin forbitrelse på vegne av folket i Sør-Sudan.
Et primitivt maktbegjær
Sentralt i den nye boken står motsetninger og ondskap på linje med det verste man tidligere har opplevd i og utenfor Afrika. Og i tillegg til personlige og politiske konflikter får etnisitet sin rette plass i den engelske versjonen. Da regjeringen i Juba i desember 2013 lanserte fortellingen om et planlagt statskupp var grunnlaget lagt for eskalerende vold, en råskap som knapt lar seg beskrive og som er underkommunisert internasjonalt. Borgerkrigen og folkemordet har rommet planmessig sult, grove overgrep samt fornedrelse av kvinner, barn og eldre samt et eskalerende antall internt fordrevne. Gradvis fremstår president Salva Kiir, den tidligere frigjøringshelten, og hans nærmeste like farlige som diktatoren i Khartoum som bare med hjelp av gode forbindelser har unngått å havne bak gitteret i Haag.
Kort sagt, Halle Jørn Hanssen er denne gang mer tydelig i å peke på, og navngi, hvem som bærer ansvaret for de siste årenes tragedier i Sør- Sudan. Og spør du hva som er deres motiver, deres agenda, deres drivkraft så kan fortellingen om dette gjøres kortere enn omtalen av folkets lidelser. Foruten etniske interesser og økonomiske motiver er det snakk om et primitivt maktbegjær på vegne av seg selv, sin klan, sine medsammensvorne.
Men forfatterens analyse favner ikke bare borgerkrigens hovedaktører, Hanssen utvider perspektivet til også å omfatte regionale parter, sentrale hjelpe- organisasjoner og bistandsland som lenge har villet den nye staten alt godt, heriblant Norge og vårt UD. Mange spør; hvorfor bruker ikke FN eller stormaktene sterkere lut mot regimet i Juba, hvorfor tillates Salva Kiir og andre maktmennesker år etter år å herse med store befolkningsgrupper? Har Norge og likesinnede vært naive i vår bistand og vår tro på at det hele vil bli bedre? Spørsmålene er vanskelige og svarene sammensatte. Likevel hadde jeg gjerne sett at forfatteren mer inngående hadde drøftet dette, herunder USAs interesser i denne del av Afrika utover det som omtales fra starten av president Clintons periode. Ja, det ville helle ikke skadet om vi fikk vite mer om Kenyas og Ugandas interesser i den nye staten. En utvidelse på disse punkter kunne gjerne ha erstattet sider i boken som er unødvendig detaljerte.
Ble John Garang myrdet?
Heller ikke i denne versjonen demper forfatteren sin store beundring for frigjøringslederen John Garang som omkom i en helikopter-ulykke bare uker etter at han var utpekt til vise-president i Sudan i 2005. De faktiske forhold omkring ulykken er omstridt. I den norske versjonen sluttet Hanssen seg til de mange som forholder seg til Garangs død som en ulykke da et helikopter møtte uvær på sin ferd fra president Museveni i Kampala på vei til Sør-Sudan. I denne boken bygger forfatteren på et større kildeunderlag, og trolig også på informasjon han ikke finner å ville offentliggjøre. I sum får dette ham til å skifte mening og han fastslår; Det er all grunn til å tro at Garang ble tatt av dage igjennom et velregissert plot!
Den fulle og hele sannheten omkring Garangs død vil neppe noen gang bli klarlagt. Sånn sett er det paralleller til de afrikanske flystyrtene i 1961 og i 1986 som tok livet av hhv. FNs generalsekretær Hammarskjøld og Mosambiks president Machel. Det tragiske for Sør-Sudan, som Hanssen flombelyser, er at Garangs død la grunnlaget for en ny ledelse som har fått spille ut en farlig kombinasjon av maktsyke, intrigemakeri og politisk og administrativ udugelighet.
Solidaritet på ryddige premisser
Etter lesing av denne boken kan få være i tvil om verdien av det omfattende humanitære arbeidet som Folkehjelpen over tiår har drevet i Sør-Sudan, og det oftest under ekstremt vanskelige forhold. Ikke desto mindre har organisasjonen og Halle Jørn Hanssen har måtte tåle mye kritikk. Den mest outrerte kritikken går på at organisasjonen gjennom våpenleveranser til en av partene har bidratt til borgerkrigen i landet. I dette perspektiv er det viktig at leserne får en innføring i Folkehjelpens rasjonale som humanitær organisasjon. Mens andre har dyrket en såkalt «upartiskhet» har Folkehjelpen, med sitt utspring i arbeiderbevegelsen, tatt parti for de lidende, hva enten undertrykkerne sitter i Khartoum eller i Juba. Men dette beviser ikke at Folkehjelpen er en våpenleverandør.
Forfatteren er glad i mennesker og med få unntak gir han raus omtale av mange involverte medarbeidere. Dette er gode egenskaper. Ikke desto mindre vil jeg mene at denne boken, som hans forrige, ville ha tjent på en strammere regi. Bl.a. John Garangs personlighet ville ikke ha blitt mindre gjennom en noe mer nyansert omtale.
Ved hjelp av Renee Hilda Waaras solide oversettelse fra norsk gjør boken mange klokere om Norsk Folkehjelp, om Sør-Sudan og om sider ved internasjonal bistand. Trolig vil den engelske utgaven favne andre lesere enn boken for to år siden. Det er bra, men ved sin direkte form trår forfatteren i et lende som krever aktsomhet når boken lanseres utenfor Norge.
Bjørn Johannessen har mangeårig erfaring fra Norad og UD og har tjenestegjort i flere land, senest som ambassadør i Malawi. Han har flere ganger besøkt Sør-Sudan.