Krass kritikk av bistanden til Sør-Sudan

Bistandsaktuelt 17.11.2016 Av Tor Aksel Bolle

Manglende forståelse for situasjonen, mangel på overordnet strategi og lite samordning av innsats og det politiske arbeidet. Den internasjonale bistandsinnsatsen i Sør-Sudan får ramsalt kritikk i ny studie.

sor-sudan-rapport
Bildetekst: Situasjonen i Sør-Sudan er svært alvorlig. To millioner er drevet på flukt, titusener drept etter at det igjen brøt ut borgerkrig i 2013. En ny rapport kommer med skarp kritikk av den internasjonale bistanden til landet. Bildet er fra FN-leiren i Juba. Foto: Bibiana Dahle Piene

 

 I en årrekke har det internasjonale samfunnet brukt store summer på bistand til Sør-Sudan. Norge en en av de aller største giverne, og ga i fjor alene over 470 millioner kroner i bistand til landet som ble selvstendig i 2011.

Målet med den store og ambisiøse bistanden til det lutfattige landet har blant annet vært å bidra til å bygge en fungerende stat, skape utvikling og bidra til fred og forsoning.

Etter fredsavtalen mellom regimet i Khartoum i nord og frigjøringsbevegelsen SPLM i sør i 2005, kunne det en stund se ut som Sør-Sudan, etter tiår år med krig og nød, var på rett vei.

Men etter at det på ny brøt ut borgerkrig i 2013 er situasjonen nå svært alvorlig. Verdens yngste stat er i dag på randen av oppløsning. Landet er preget av borgerkrig, etniske spenninger og en pågående humanitær krise. Regjeringen i landet er blakk og ser ut til å mangle både evne og vilje til å løse de enorme problemene landet står overfor.

Kraftig kritikk

En ny studie fra Chr. Michelsens institutt (CMI) oppsummerer funnene fra en rekke studier og evalueringer av bistanden til Sør-Sudan. Forskerne konkluderer med krass kritikk av den omfattende bistandsinnsatsen.

Dette er den viktigste kritikken:

  • Giversamfunnet utviklet ikke en overordnet strategisk plan for gjenoppbygging og utvikling i samarbeid med myndighetene i Sør-Sudan.
  • De ulike aktørene som diplomater, politikere og utviklingsorganisasjoner samarbeidet ikke tett nok.
  • Giversamfunnet tilpasset ikke bistanden til de skiftende politiske omgivelser og endringer i Sør-Sudan.
  • Dårlige erfaringer med et flergiverfond administrert av Verdensbanken førte til at giverne bygget opp alternative fond og kanaler, noe som gjorde at bistanden ble fragmentert.

 – Må lære av dette

– Alle disse svakhetene har bidratt til at bistanden, til tross for en betydelig innsats, har gitt langt dårligere resultater enn man hadde trodd og håpet. Bistandsgiverne ble for ambisiøse og undervurderte problemene i et land som er preget av 30 år med krig og nød, sier Gunnar Sørbø. Han er seniorforsker ved CMI og en av forfatterne bak den nye rapporten.

Sørbø  understreker at situasjonen i Sør-Sudan trolig kommer til å være vanskelig i mange år fremover og at det er viktig at bistandsgiverne lærer av de feilene som er blitt gjort.

– Hva bør gjøres annerledes?

– Det er vanskelig å komme med en fasit. Behovet for bedre koordinering, klare prioriteringer og god kontekstforståelse er åpenbar.  Humanitær innsats og langsiktig bistand må sees i sammenheng. Trolig bør bistandsorganisasjoner og givere i større grad samarbeide med lokale myndigheter når situasjonen tillater det. Bistanden har vært altfor sentrert i hovestaden Juba.

Sørbø poengterer at bistandsarbeid i et land som Sør-Sudan medfører høy risiko og mange vanskelige avveininger.

– Skal man bidra til langsiktig utvikling i Sør-Sudan er man nødt til å samarbeide med myndighetene. Men det kan blant annet bety å samarbeide med korrupte ledere. Bistandsgiverne kan ikke overse korrupsjon og overgrep, og det kan være nødvendig å vise en tøff holdning overfor myndighetene. Samtidig kan bistandskutt bety at situasjonen for sivilbefolkningen blir verre. Dette er bare ett av mange dillemaer, sier Sørbø.

– Kunnskap blir oversett

Mange av feilene ved bistandsinnsatsen i Sør-Sudan er gjengangere fra tidligere evalueringer. «Manglende kontekstforståelse» og «dårlig koordinering» later for eksempel til å være feil ved nesten alle større bistandsinnsatser.

Spørsmålet er om giversamfunnet i tilstrekkelig grad lærer av feil som er blitt begått tidligere

– Det er helt klart et sterkt behov for læring om innsatsen i fokuslandene, både når det gjelder det som virker og det som ikke virker. Landrapportene bygger på et omfattende materiale av allerede gjennomførte evalueringsrapporter. Vi håper og tror de vil kunne bidra til slik læring, sier Per Øyvind Bastøe. Han er sjef for Norads evalueringsavdeling som har bestilt CMI-rapporten.

Bastøe håper nå denne nye rapporten, samt lignende rapporter på alle de 12 norske fokuslandene, kan bidra til at kunnskapen som finnes om land og situasjonen i større grad blir brukt av bistandsgiverne.

– Det finnes mye kunnskap om hva som skal til for å skape varig og positiv endring, også for Sør-Sudan. Denne kunnskapen er ikke i tilstrekkelig grad lagt til grunn i bistandsprogrammer, verken i Sør-Sudan eller i tilsvarende vanskelige situasjoner, sier Bastøe.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *