Sult og to skjebner

Jeg tenker ofte tilbake på min reise i til Sør–Sudan i 1989. Om to skjebner. En voldsom sultkatastrofe rammet landet.

Den unge kvinnen Nyanaluath skulle hatt livet foran seg. Da vi traff hverandre var hun sterkt preget av at sulten som rammet landet. Den gangen skrev jeg fra vårt møte:

“En lang stund sitter Nyanaluath stille. Så dytter hun matskålen fremover, før hun kryper etter. På bakken lager kroppen hennes spor i støvet. Hun klarer ikke å ta til seg næring. «Jeg har store smerter i hjertet”, fortalte hun. Nyanaluath var en av de mange som døde. Hjelpen kom for sent.

Den gamle mannen Makherdiess hadde gått i mange dager da han ankom matstasjonen i Rumbek. Selv om også han var sterkt rammet av sult, hadde han klart å reise seg i det hjelpen var innen rekkevidde. Han overlevde. Begge er ukjente personer fra en katastrofe resten av verden for lengst har glemt.

Ny krise

Nå er det ny krise. Det skjer igjen. Siden krigen i Sør–Sudan brøt ut, har det vært varslet om sult, at mange liv har stått på randen til ebbe ut. Skal man basere seg på varslingene på FN, har verden klart å redde hundretusener av liv de siste årene.

Samtidig som det har gått fra ille til verre. Nå er det faktisk hungerskatastrofe. For minst 100 000 mennesker. Det betyr, i verste fall, at de går en sakte død i møte. Å dø av sult tar tid, det er en grusom prosess.

Sist gang verden lot være å reagere (eller reagerte for sent) var da det slått sultalarm for Somalia i 2011 og 2012. Vi ble varslet om hva som kunne skje. Dessverre gikk det like ille som varslingen forutsa. Det anslås at så mange som 250 000 mennesker døde.

Vi kan ikke la det samme skje i Sør–Sudan nå. Heller ikke i Jemen eller i Sahel-beltet.

Enkeltmennesker

Jeg blir oppgitt. Så trist over at det i verden anno 2017 er folk som sulter ihjel. At det er hungersnød i overflodens tid. Det skal ikke være slik. Jeg har lyst til å hyle, brøle, rope i protest. Hvor mange artikler har jeg skrevet om sult de siste 20 årene? jeg aner ikke. Men det er mange.

Alle som rammes nå er en Nyanalutah eller en Mekhardiess. Enkeltmennesker. Familier. Venner. Med historier og drømmer som går i grus på grunn av krig, politikk, feilprioriteringer, klimaendringer og grådighet.

Det er bra at Norge har bladd opp penger for å møte behov i Sør–Sudan. Vi er alle barn av samme verden. Det er sånn det skal være. Men vi må ha løsninger. Langsiktige løsninger. Ellers vil vi fortsette og skrive og lese samme historier om den groteske sulten de neste 20 årene også.

Sånn skal det ikke være.

Og jeg skriver disse ordene for å minne om to skjebner på et knusktørt sletteland i Sudan for 18 år siden. Hvor mange fler skal det bli?